Når samtidskunsten oppnår myndig alder

For sånne som meg nytter det ikke å se bakover. Likevel er det nettopp det sånne som meg i usunn grad driver med. Det er en del av jobben, sies det, og man kan mene hva man vil om det, men det er dessverre riktig: det er virkelig en del av jobben. Men det er òg en del av forbannelsen, siden jobben er en konsekvens av forbannelsen. De av oss som jevnlig leverer tekster om kunst til en avis blir gjerne mot slutten av et år pålagt av redaksjonen å oppsummere såkalte tendenser og trender innenfor fagfeltet man eventuelt noterte seg under året som passerte. Noe sjeldnere, men ofte nok, blir man et par uker senere på tilsvarende vis nødt til å agere orakel og synse om det året som ennå ikke for alvor har begynt. Det er to vidt forskjellige ting, dette, selv om det tabloide utgangspunktet er det samme. Personlig opplever jeg de årlige retrospektive krampetrekningene litt som å bli tvunget tilbake til ungdomsskolen, for å forbedre karakterene i alle de fagene man aldri har hatt hverken talent, bruk, eller interesse for. Eller som å bli transportert enda lenger bakover i tid, helt tilbake til okkupasjonsårene – naken, redd, og smurt inn i dritt. Men, jeg skal ikke nekte for at det er en hensikt med denne gjentagende øvelsen og prøvelsen, som bestandig vil overtrumfe lidelsen. Det er viktig å huske. Og noen ting er viktigere å huske enn andre. Okkupasjonsårene henger sammen med selve urargumentet for hvorfor. Fem år som definerte, ikke bare et tiår, men et halvt århundre. Andre verdenskrig er fortsatt det første mange tenker på når noen – slik jeg nå gjorde – gir uttrykk for nødvendigheten av å huske, siden det i ettertid er blitt en del av oppdragelsen å aldri glemme de årene. For så vidt riktig; nødvendigheten av å huske ble først virkelig umulig å bagatellisere, eller å nonsjalant se bort fra, etter Auschwitz. Men her og nå sikter jeg til hukommelsen per se. Det er viktig å huske.

Men det er vanskelig. Det kollektive minnet kan man av åpenbare grunner ikke stole på, og den individuelle hukommelsen er et troll som bor i hodet, som aldri tar pause i sitt flittige arbeid med å omskape faktiske hendelser til en stadig mer fiktiv og tåkete narrativ, sentrert rundt ens egen person. Et identitetsskapende maskineri hvor negative karakteristika enten blir retusjert vekk – fordi det møysommelig og over lang tid opparbeidede selvbildet tilsier at ikke bare er man en meget sentral og betydningsfull person, men dessuten uhyggelig vakker – eller så får alle ens tidligere feilgrep, kjipe erfaringer og komplekser lov til ukontrollert å vokse til groteske fjell av selvforakt og nå altoverskyggende proporsjoner, føre til ekstrem selvskading og dårlige dikt under en djevelsk svær, skitten, og fuktig oppvaskklut av lammende eksistensiell meningsløshet og dårlig mage. Avhengig av hva man er disponert for, og selvsagt i varierende, og oftest langt mindre dramatisk, grad. Med forsvinnende få avvik er dette de to rådende modellene for individuell hukommelse. To forskjellige måter å unngå å bli invitert noe sted hvor folk har det hyggelig. Det er selvsagt ikke godt nok, og enda en grunn til hvorfor det er viktig å huske. Selv om det er umulig og man må anstrenge seg til man er blålilla i trynet for å få erindringen nesten riktig. Fordi selv om hukommelsen beviselig svikter, og særlig over tid, må man nesten helt mangle evner for ikke å forstå selv det mest rudimentære sammendrag av det som hendte i Norge i perioden 1940 til 1945, som den endelige beskrivelsen av hvordan et kollektivt traume ble avgjørende – og annerledes kunne det ikke vært – for den nasjonale selvforståelsen og moderne mytebyggingen i lang tid etterpå.

Ikke nå lenger, selvfølgelig.

Nasjonalstaten er for eksempel litt viktig å huske, siden den ikke lenger finnes utenfor hukommelsen. Alle de velvillige sosialdemokratiske intensjonene, visjonen om et inkluderende fellesskap, og de fragmenterte sporene etter det. Den stadig mer demonstrative vulgære griskheten bak melankolien og nostalgien som motiverer noen til å gå tur i fjellet mens vi fortsatt har snø på planeten. Samfunnet som en faktisk fungerende realitet ble strengt tatt faset ut i løpet av dette tiåret jeg nå sitter her og kaldsvetter over å måtte tenke tilbake på. Noe som bare kan huskes. En projeksjon av det tapte, etter at det nesten umerkelig ble montert ned og solgt til utenlandske spekulanter. Ulysten over å måtte sammenfatte noe som helst innenfor denne perioden river i meg med et uforsonlig raseri, på linje med det sinne et medlem av den sittende regjeringen vil føle av å se et fattig barn få et gratis måltid mat. Ikke bare fordi det er ti ganger mer å huske enn når man forholder seg til et hvilket som helst avsluttet enkeltår, men fordi det er hundre ganger så mye jeg fortvilt prøver å glemme. Skifter mellom tiår er tung materie – det er ikke måte på hvor mye man kan ødelegge på den tiden. Følelsen av å tvinges tilbake til ungdomsskolen skiftes øyeblikkelig ut med følelsen av å være en krigsfange i Danmark som venter på å bli avhørt.

Men, det kan ikke hjelpes og det må selvsagt gjøres, fordi det er viktig å huske – selv om man kan bli sittende apatisk foran skjermen med tomt blikk urovekkende lenge stilt ovenfor en slik oppgave. Slik jeg nå gjør. La meg gi et illustrerende eksempel: Hvis jeg fortsatt var den samme fyren jeg var for ti år siden, ville jeg vært litt bekymret over det at jeg sitter så lenge foran skjermen uten å hverken skrive om, eller en gang helt ta innover meg og akseptere, at det nye tiåret allerede er over. En solid form for inaktivitet. Halvinteressert pornosurfende, sløvt registrerende nyhetenes overskrifter, med deadline stadig lenger bak meg. Det ville ikke vært i nærheten av å gi meg panikk eller noe, men gitt hvor lenge dette har vedvart ville jeg etter hvert blitt litt bekymret. Litt. Det ville vært situasjonen for ti år siden.

Ikke nå lenger, selvfølgelig.

Fordi man skjerper seg betraktelig når de fleste tiår man er blitt tildelt er oppbrukt. Nå bekymrer det meg ikke overhodet. Jeg gir fullstendig faen. Virkelig. Og det er ikke bare fordi 00-tallet i retrospekt fremstår langt mer begivenhetsrikt og interessant enn 10-tallet (det var det ikke, men jeg føler det sånn) – det handler like mye om at jeg gjør dette på overtid. Og at tiårsperspektivet gnir det inn; hadde ikke jeg andre ting jeg skulle gjøre? Hva i hele talentløse nyrike blåsvarte oljehelvete er det som opprettholder denne fornedrelsen? Hvorfor er jeg fortsatt på tomgodsnivå økonomisk? Hvordan har det seg at jeg fortsatt sitter her og skriver kunstkritikk? Når får man dø?

Ja da, jeg vet – dette handler ikke om meg. Seriøst, det gjør virkelig ikke det, og det har det heller aldri gjort. Men der jeg nå sitter vil jeg gjerne benytte anledningen dette rammeverket på ti år tilbyr, til å spekulere litt over selve kunstkritikken. Både som faktisk fysisk erfaring og del av en offentlig samtale. Det er ikke en digresjon eller et plutselig innfall fra min side, men motivert av at både jeg, det jeg skriver, de som leser – kunstkritikken, nyhetene, sonetter, og alt hva de nå leser – alle mine hardt arbeidende kolleger, de andre kunstkritikerne – og kunstnerne, kulturministeren, kunstoffentligheten, infrastrukturen, og ellers hvert eneste partikkel og støvkorn på denne perfekte planeten – er noe ganske annet i dag enn det var i 2010. Da var jo kunstkritikk den nye oljen og hver eneste forblåst liten lokalavis måtte ha en frilansende kritiker for å berge den kulturelle kredibiliteten. Kunstkritikk var direkte hipt. Jeg tror rent av at noen faktisk leste den. Tenk det! Noen ting forandrer seg sakte, andre tilsynelatende ikke i det hele tatt. Men det aller meste blir i grunn radikalt annerledes gitt noen dager eller en uke – selv om det ikke regelmessig skjer hver uke. Selv er jeg altså en tanke treg – jeg innrømmer det. Mitt første forsøk på å slutte med produksjon av kunstkritikk fant sted allerede i 2004. Det gikk – åpenbart – ikke helt etter planen. Omtrent seks år senere, ved inngangen til det paranoide 10-tallet dette dreier seg om, pønsket jeg for alvor på om det ikke ville vært til beste for både kritikken og kritikeren hvis denne praksisen ble tidsavgrenset. At det ble vedtatt en grense for hvor lenge noen skal få lov til å skrive og publisere anmeldelser. Si fem eller seks år, med mulighet for å søke Norsk Kritikerlag om forlengning i opp til maks to år? Lenge nok til å få opparbeidet og etablert en troverdig stemme, og få litt fart på den offentlige samtalen. Men ikke så lenge at kritikeren og kritikken brenner ut og kjører seg fast i gjentagelser av gjentagelser, utdaterte poenger og resirkulerte vittigheter, for å til slutt bli liggende som en uggen våt filt over den halvhjertet vedlikeholdte diskusjon, som etter hvert har forfalt til senil mumling og røykehoste, siden de samme folka har holdt den gående i mesteparten av sine voksne liv. Det er i forlengelse av dette fristende å si at ikke bare kunstkritikerne, men hver eneste oppegående, yrkesaktive borger, for ikke å snakke om det samfunn vi ikke lenger har, hadde hatt godt av å underkastes et regime hvor man var pålagt å gi opp det man drev med før man stagnerte. Tenkte jeg i 2010. Ikke fordi jeg selv på noen måte hadde stagnert, men fordi resten av verden hadde det. Ikke fordi jeg var lei av, eller misfornøyd, med min egen innsats – nei, nei, jeg skrev jo bare bedre for hver dag, og gjør det fortsatt. Men jeg har virkelig noen ting jeg skulle fått gjort. Før eller siden, og aller helst for ti år siden.

Den eventuelle fordelen, eller muligens den stigmatiserende bakdelen, med det å være langtidspraktiserende kunstkritiker ligger i vissheten om at all tenkning er ønsketenkning, og all tekst derfor tar sikte på å være profetisk. Man trenger ikke være aktiv som kunstskribent i veldig mange tiår før man skjønner dette, og det er derfor det avgjort er mer interessant å agere orakel og spekulere over det som ennå ikke har skjedd, heller enn hjelpeløst å forsøke gjøre rede for det som faktisk skjedde. Selv om det altså er viktig å huske, og selv om jeg – i hvert fall på en måte – uansett gjør denne oppsummerende drittjobben nå. Jeg sier det bare som det er. Fremtiden vil bestandig ha et potensiale fortiden ikke har, og det er og blir utrolig tilfredsstillende, hvis det ikke i praksis faktisk utgjør en form for ekstatisk rus, å finne på en masse crazy shit man slenger ut i offentligheten under dekke av å være veloverveide spekulasjoner og prognoser, bare for å se det realiseres innenfor institusjonen et par dager etter publisering.

Fordi: en kunstkritiker som i januar bruker spalteplass i avisen til å gjette hva som vil skje påvirker selvfølgelig utviklingen, gitt at kritikeren har draget på guttene, og derfor blir lest regelmessig av jentene. Det gjelder ikke bare kunst, alt det andre rælet fungerer nøyaktig på den samme måten. Jeg har, som med så mye annet, sagt det før: Det skjer ikke noe her hvis ingen skriver det først. Spørsmålet er bare hvem som besitter det faktiske mandatet – siden det av og til skjer at kunstkritikere både mener og skriver vidt forskjellige ting, og rent av kan være uenige. Men tenker vi oss forbi 2010 og bare bitte litt lenger bakover, var det av forskjellige grunner i en forholdsvis lang periode faktisk jeg som satt med det mandatet.

Ikke nå lenger, selvfølgelig.

Det skulle tatt seg ut, og ville neppe vært godt for noe eller noen. Det er uansett blitt umulig å få til – ikke bare for meg, men for alle andre òg. Overraskelsesmomentet var over allerede for 15 år siden, den machiavelliske strategien med å være helt uberegnelig og uforutsigbar er for lengst blitt gjennomskuet, metoden nøye studert og tatt til etterretning, og rutinene sett over – i tilfelle flere skulle finne på å prøve seg. Det å bryte vedtatte normer som karrieremessig sjakktrekk og institusjonskritisk sjokkterapi, for å påkalle oppmerksomhet og vekke interesse langt utenfor fagfeltet og bli lest av så mange som mulig – med like deler misunnelse, cred, innflytelse, og fornærmede bartendere som konsekvens – er for lengst en avstengt og strengt bevoktet vei inn i ordskiftet. Det skjedde omtrent på samme tid som institusjonsledere nesten helt sluttet å gi respons på kritikk, siden de skjønte hvor dårlig de kom ut av det, og at det var sløsing med tid da de uansett fortsatt satt med den reelle makten, og at den som kom med kritikken på ingen måte truet den posisjonen.

Den eneste måten en kritiker kan knekke den koden jeg ved en tilfeldighet pulveriserte i en mørk fortid, er ved å i størst mulig grad markere at man ikke bare er lydig og patologisk passiv, men direkte livredd. Hvis man skal oppnå noe i nærheten av et tilsvarende mandat i offentligheten i 2020 må man ha penger på bok, et pent smil, og mangle evnen til selvstendig kritisk tenkning. I realiteten finnes ikke dette mandatet lenger, hvilket isolert sett er en god ting når så få aktører prioriterer det felles beste foran sin egen sikkerhet. Det er et symptom som kommer som effekt av det som virkelig utmerker dette forblåste tiåret: Det var i denne perioden billedkunstnere og skribenter født etter 1970 innenfor den vedtatte kulturpolitikken fikk sine roller omformulerte til å være «unge talenter», og hvor et kunstnerskap i fullt alvor skulle bli forstått som «kreativ næring». Den stadig mer truede stipendordningen – enten det nå gjelder kutt i midlene, langsiktig utfasing, eller kuppartede forsøk på å plassere tildelingsprosessen utenfor all form for faglig innflytelse – og det mistenkeliggjorte kulturrådet, sammen med alt som har «Statens» som en del av navnet, skal vel sannsynligvis på sikt erstattes med det hyperliberale monsteret man har gitt det talende navnet Talent Norge. En institusjon som brente seriøse pengesummer på å markere seg med en utstilling på signalinstitusjonen Astrup Fearnly-museet, med et planløst utvalg talentkunstnere og en til tider helt uleselig katalog med like mange talentskribenter. Betalt arbeid, og mer enn anstendig betalt òg – men denne talentifiseringen er jo ikke tilfeldig, og agendaen er jo ikke effekten av bevisst misforståelse med røtter i undervisningen på Handelshøyskolen BI – det her mølet foregår jo av en grunn. Hvis vi legger til den pågående progresjonen i Oslo fra å ha et par signalbygg til å bli en signalby, og den, i lys av den pågående prosessen med å erstatte faglig kompetanse med gode investeringer, ikke helt søkte prognosen om Nasjonalmuseet som et på sikt privateid opplevelsessenter for betalende medlemmer (det felles eide er en illusjon, og vi burde være takknemlige for i det hele tatt å ha et museum) skulle alle som har fått hår på tissen skjønne at det faktiske mandatet befinner seg langt utenfor fagfeltet. Det gjorde det for så vidt bestandig, men de styrende pleide ikke å bry seg noe særlig, siden de ikke skjønte noe. Kulturpolitikk gikk strengt tatt ut på å fordele midler, og med mindre noen ble for synlig, eller tjente spenn i utlandet, lot man disse taperne være i fred.

Ikke nå lenger, selvfølgelig.

Der finnes ikke noe mer anarkistisk enn makt. Makt gjør som den vil. Det ligger en ikke liten grad av nytelse i det å gi seg lov til å gjøre som man vil, og en enda større i det å demonstrere sin suverenitet via utøvelsen av makt. Man kan for eksempel bare drite i å si unnskyld hvis man går over streken overfor de uten makt, selv om man presses til det. Ja, særlig hvis man presses til det – det vil bare forhøye lystfølelsen å vise sin forakt gjennom å blankt nekte. Eller man kan gi grønt lys til å installere et kraftfullt mobilnett som får fugler til å falle døde til marken, og som høyst sannsynlig vil grille hjernene til alle i nærheten – fordi de fattige er sytete og misunnelige og fordi føkk janteloven. Det er ikke noe i veien for stolt å eksponere hvor mye man driter i all innlært og påtvungen anstendighet – for eksempel gjennom å gi en dømt voldtektsmann ansvaret for omsorgsapparatet til voldtektsoffer, tømme kjemisk avfall i fjordene, og føkk Lofoten siden alt nord for Mo i Rana uansett skal selges til et tysk opplevelses-event-selskap med base på Jomfruøyene, fordi det må jo være lov å tjene litt penger på all denne ødeleggelsen. Når det har gått så langt som det faktisk har, er det dessverre irreversibelt – omtrent på samme måte, og av samme grunner, som en seriemorder med tjue offer på merittlisten sin overhodet ikke vurderer å legge ned og la det tjueførste offeret være i fred. Det tilbakelagte tiåret er stappfullt av indikasjoner på at dette ikke vil gå særlig bra, og de burde være gjenkjennelige for alle med et minimum av utdannelse på CV-en. Det finnes eksempler fra hele verdenshistorien på hva som foregår før kollapsen av en sivilisasjon, men Romerriket under Nero er nok det som likner mest på vår maltrakterte samtid. Det er ikke som om det mangler informasjon og dokumentasjon – vi vet utmerket godt hvordan dette ender. Det er langt mer usikkert hvem som vinner Idol-finalen.

Nødvendigheten makten tillegger det å underminere og legge føringer for kunsten, og formidlingen av den, hører med til denne utviklingen – eller avviklingen. Det henger bestandig sammen med alt det jeg beskrev her over. Utenfra kan det se stusselig ut, der det blir presentert som aktiv kulturpolitikk, men i realiteten er en demontering av et fungerende system, late som man har noe å erstatte det med– private midler blir hyppig nevnt i den forbindelse, og glem nå ikke Talent Norge med sitt «utviklingspotensiale». De liker å si at kunstnere må bli uavhengige, men i klartekst betyr det at de ønsker å se dem sakte sulte til døde, parallelt med en synkronisert stigmatisering i media, hvor kunstnere regelmessig omtales som sytete. Den egentlige agendaen bak alt vås er å få all faktisk progresjon innenfor samtidskunsten til å stoppe helt – for enhver pris. Denne besettelsen skyldes en paranoid refleks som synes å oppstå hver gang makten får lov til å gå i høygir, og politikken bikker over i skamløs vinningskriminalitet. På overflaten kan det se ut til at representantene for makten ikke trenger mer enn at noen sampler hjemmeadressen deres fra Googlemaps før de tisser seg ut og harmdirrende peker finger mot et uavhengig teater (men med imponerende letthet skifter toneleie til å jamre seg om en «personlig tragedie» når en kreativ ministerkone prøver seg på å forbedre virkeligheten). Skrekken stikker langt dypere, og ligger lokalisert i selve kunstens vesen.

Det er sjelden noen kommer med et godt svar på spørsmålet «Hva er kunst?», men jeg skal være grei og gi dere noen: Kunst er en del av mennesket noen er mer disponert for å utforske og bruke enn andre – selv om alle trenger den like mye. Kunst er det vi ikke vet, og står derfor i naturlig opposisjon til det vi tror at vi vet. Kunsten er derfor svært viktig, siden den uten unntak utfordrer de rammer og grenser vi blir drillet til blindt å akseptere, og derfor også stimulerer evnen til å tenke utenfor, ikke bare boksen, men kroppen. Kunst er svært tilgjengelig og demokratisk – den er der for alle. Kunst er tanke over materie; et velplassert pissoar er nok til å forandre både historien, og hvordan vi ser oss selv og verden. Kunst er den delen av kartet vi aldri vil bli ferdig med, men også det eneste instrumentet vi har til å komme oss fremover. Å være kunstner fører derfor med seg et stort ansvar, og krever at man er overbærende og tålmodig stilt overfor talentløse, griske pølsemennesker som snakker om dette avgjørende arbeidet som en «hobby», og dess utøvere som «talenter». Helt til de, som på 10-tallet, begynner å rive i fundamentet for virksomheten og man faktisk ikke lenger har råd til tålmodighet.

Fordi. Bak all tåkelegging og broilerproduksjon av talentfulle hattifnatter med Instagram-konto lurer et mye mørkere faktum. At de i maktposisjon med målrettet iver begynte å annektere deler av kunstfeltet for å presse kunsten og formidlingen av den inn i et mishmash av gründervisjoner og powerpointspråk, er helt i tråd med utviklingen for øvrig. Verdi er det samme som en pris. Opparbeidet kompetanse må slettes. De i sammenhengen forsvinnende få kronene som er satt av til stipendordningen betyr selvsagt ikke stort i et land hvor de to bokstavene V og Y sies å koste 280 000 000 kr. Angrepet på samtidskunsten er enten ideologisk, eller motivert av utstudert sadisme. Eller – hvilket det finnes all grunn til å tro – begge deler.

Fortiden får man jo ikke gjort stort med, annet enn å manipulere historieskrivingen til å stemme mest mulig overens med ens egen sære agenda – og det er en ujevn kamp skal jeg si dere. Jeg er fryktelig alene, og det som blir stående som definerende aspekter av et tiår i historiebøkene, stemmer heller sjelden med det jeg husker som viktig. Mye i denne tiårsperioden handlet også om en revurdering av fortiden – ikke bare faglig, men i det hele tatt. Selv om forarbeidet hadde sin opprinnelse litt lenger bak i tid, var det på 10-tallet revurderingen av arbeidet til Hannah Ryggen for alvor korrigerte kunsthistorien; først med deltakelse på Documenta 13 i 2012, så med lanseringen av Marit Paasches biografi Hannah Ryggen. En fri i 2016. I 2014 bygget Henie Onstad Kunstsenter en større mønstring rundt Hannah Ryggens vevnad Vi lever på en stjerne, som hang i høyblokka i regjeringskvartalet da tiåret for alvor begynte, 22. juli 2011, med Anders Behring Breiviks bombeangrep. Passende nok sammenfalt den voksende interessen for kunstnerskapet til Ryggen med det endelige gjennombruddet for tekstilkunsten, og selv om det henger sammen kan det virke som synkroniteten er tilfeldig. Kunsthåndverk ble hyppigere diskutert og tatt alvorligere enn på lang tid. Og helt mot slutten skjedde den type omdreining som er en naturlig effekt av et samfunn hvor kapitalistisk rovdrift i praksis har utelukket en tredjedel av folket fra demokratiet og nærmer seg punktet hvor fascismen er logisk konsekvens; Statens Kunstutstilling – bedre kjent som Høstutstillingen – ble plutselig en relevant arena, med en dynamikk det ikke gikk an å stå uberørt overfor. Så er det også en av få institusjoner hvor «staten» fortsatt er en del av navnet – foreløpig. Fordi staten hviskes vekk mens vi sitter her og blir frastjålet marken våre ufødte barn, og deres barnebarn, skulle gått på. Og det er ikke bare i skiftet av navn på det en gang felles eide.

Tommy Olsson (f.1963) er kunstkritiker og forfatter, bosatt på Nesoddtangen. Han er utdannet billedkunstner fra Kunstakademiet i Trondheim og Rijksakademie van Beeldende Kunsten i Amsterdam og har en grad i Skapende kuratorpraksis fra Kunsthøgskolen i Bergen. Hans seneste utgivelser er Å miste noe verdifullt med vilje – Notater 2007 – 2017 (2018), og Farlig begjær – utvalgte tekster om kunst (2019) på Kolon. Olsson skriver fast for Klassekampen.