Allerede før åpning har årets utstilling i den tidligere Nordiske paviljongen i Venezia, med de tre kunstnerne Máret Ánne Sara, Pauliina Feodoroff og Anders Sunna, fått mye oppmerksomhet – og det ikke uten grunn. The Sámi Pavilion, som paviljongen er omdøpt til, er en historisk anerkjennelse av samiske kunstnere i Norden.
Utstillingen er kuratert av Office for Contemporary Art Norway (OCA) og satsningen følger organisasjonens fokus på nordområdene som direktør Katya García-Antón lanserte under tittelen Thinking from the Edge of the World. Perspectives from the North i 2015. Siden da har OCA organisert en rekke utstillinger og konferanser viet samisk kultur, samt gitt ut bøker om temaer som urfolkskunst og samisk politisk aktivisme.
I omtalen av paviljongen legger García-Antón vekt på verdien av det samiske verdenssynet i et miljøperspektiv: «Dette er en del av kjernen til de samiske perspektivene og har eksistert i uminnelige tider, og det er derfor essensielt at vi lytter til samisk kunnskap når vi konfronterer og kjemper mot klimaforandringene.»
Selv om urfolksrepresentasjon ikke er helt nytt ved Veneziabiennalen – for eksempel var paviljongen til Canada representert av Isuma Collective (Nunavut) i 2019, og New Zealand var representert av Lisa Reihana (Maori) i 2017 – er dette første gang en paviljong endrer navn for å hedre folkegruppen som representeres der.
OCA omtaler navngivningen av The Sámi Pavilion som «en suverenitetshandling på vegne av det samiske folk og en symbolsk reversering av koloniale utslettelsesprosesser i regionen». De presiserer at Sápmi er et grenseløst område som eksisterte før det fantes et begrep om den nordiske regionen.
En motpol til den koloniale tenkningen
– Å være til stede med en samisk paviljong midt i den vestlige, imperialistiske og nasjonalstats-definerte eliteverdenen som biennalen jo er, det er spesielt, sier Marét Ánne Sara til Kunstkritikk.
The Sámi Pavilion bærer ikke navnet til det geografisk spesifikke Sápmi, betegnelsen for samisk hjemland, som strekker seg på tvers av grensene mellom Norge, Sverige, Finland og Kolahalvøya i Russland, også kalt Fennoskandia.
– Akkurat i denne konteksten er det givende å tilby en motpol til den koloniale tenkningen, ved å representere en grenseløs nasjon og filosofi, sier Sara.
Paviljongen byr på et bredt sideprogram som introduserer publikum for samisk kulturproduksjon, kunnskapstradisjoner og perspektiver på miljø og bærekraft: Árran 360° presenterer en ny generasjon samiske filmskapere; aabaakwad er en internasjonal sammenkomst ledet av urfolk; og TBA21-Academy Ocean Fellowship, utlyst i samarbeid med OCA, støtter fire stipendiater og to mentorer med urfolkstilhørighet som skal undersøkelse «oseaniske verdenssyn og marin historie». 15 samiske veivisere fra hele Sápmi vil være formidlere og fortelle om utstillingen til besøkende fra et ungt samisk perspektiv.
– Jeg håper utstillingen kan opplyse publikummet i Venezia og at mange får øynene opp for samisk kunst og urfolks kunnskap og tenkning.
«Mennesker, natur og dyr er innbyrdes avhengige og likestilte. Det som skjer med reinen er vår historie også», uttalte Sara nylig i et intervju i den britiske avisen the Guardian. Hennes mest kjente verk Pile o´Sápmi ble oppført første gang som en stabel med reinsdyrhodeskaller utenfor Indre Finnmark Tingrett i 2016, i anledning rettssaken Saras bror førte mot den norske staten, som hadde pålagt ham å slakte store deler av reinflokken sin. Verket har siden blitt stilt ut blant annet på Dokumenta 14 i Kassel i 2017.
Sara har tidligere påpekt ironien i at tvangsslaktingen av familiens reinsdyr legitimeres av staten som et grep for å kontrollere de negative miljøkonsekvensene av overbeite, samtidig som den forhandler om gruvedrift i de samme områdene.
– Mitt språk og arbeid skjer fortsatt via reinen, dens kropp og sjel. Det er det nærmeste jeg kommer å snakke fra min egen, sier hun.
Sara forteller at verkene hun viser i Venezia dreier seg om etterspillene av kampen mot pågående norsk og nordisk nykolonialisme som Pile o´Sápmi adresserte. Utover det vil hun ikke røpe konkrete detaljer før åpningen.
– Jeg har jobbet hardt med å finne, manifestere og nære håp. Ikke bare for meg selv, men også i et kollektivt perspektiv og for fremtidige generasjoner. Jeg tror vi alle trenger det i den verden som vi deler i dag. Urfolk har mye å gi i akkurat denne sammenhengen og Veneziabennelaen er en arena som kan nå mange.
På vegne av landet selv
Pauliina Feodoroff, kunstner, teaterregissør og samisk landvokter, med røtter fra både Če’vetjäu’rr (den finske delen av Sápmi) og Suõ’nnjel (den russiske delen av Sápmi), har sittet som president av Samerådet og var medforfatter av formålet til den finske sannhets- og forsoningskommisjonen i 2019. Hennes prosjekt til paviljongen legger vekt på den juridiske forvaltningen av landområder og ressurser.
– Det Samiske Parlamentet har påvirkning i saker av kulturell og språklig art, men den makten gjelder ikke bruksrett av landeområder. Det Samiske folk har ingen kollektive rettigheter når det kommer til land eller vann, sier hun til Kunstkritikk.
Selv på de nasjonale nivåene innad i Sápmi er samiske forhandlingsrettigheter dårlig beskyttet, forklarer Feodoroff. Finland har ikke ratifisert Den internasjonale arbeidsorganisasjonens (ILO) konvensjon om urfolk og stammefolk i selvstendige stater fra 1989, og Sverige har ikke ratifisert FNs erklæring om urfolks rettigheter fra 2007 – dokumenter som fastslår minimumskrav for hensyn til urfolk i prosesser som påvirker deres liv og levevilkår.
Hvis Sverige skulle fulgt FN-deklarasjonen ville det bety at den svenske regjeringen ikke lenger vil kunne fastholde at Sámi-landområder tilhører staten, hevdet Victoria Tauli-Corpus, daværende styreleder av FNs permanente forum for urfolkssaker, til sametinget.se i 2015.
Feodoroff forklarer at tradisjonell samisk bruk av land siden forhistorisk tid har vært organisert i territorielle enheter kalt Siida, med egne Siida-rådsenheter. I Venezia vil hun blant annet vise verket land(E)scapes, der man kan by på arktiske urfolkslandskap. Vinnerbudet gir rett til å besøke landområdet fysisk to ganger iløpet av en periode på fem år, mens det juridiske eierskapet overføres til de tradisjonelle – samiske – eierne av området.
Berg av papir
Anders Sunna forteller at familien hans, som driver med reindrift, har kjempet mot den svenske staten i over 50 år. Berget av papir som familien har samlet på seg i denne perioden, er del av bidraget hans til paviljongen, som bevis på den byråkratiske prosessen som Sunna-familien står fastlåst i.
– De sender bare dokument etter dokument, og når du har gått igjennom alle dokumentene og anket dem, da sender de bare nye, sier han.
Sunna har brukt mye av kunstnerskapet sitt på å skape bevissthet rundt situasjonen til det samiske folket i Sverige, med sin egen familiehistorie som eksempel. Denne historien danner også bakteppet for flere nye malerier til Venezia. Sunna beskriver maleriene sine som dokumentariske.
– De handler om hva den svenske staten har gjort mot oss. Jeg har tatt for meg ett tiår av gangen og bearbeidet dem. Spesielt viktige nedslag er Reindriftsloven fra 1971, tvangsforflytningen i 1986 og tvangsslaktet som skulle gjøres ved milenniumsskiftet.
En stor del av arbeidet med utstillingen har gått med til å dokumentere papirspor fra alle saksbehandlingsrundene som familien har vært igjennom. I paviljongen vil man ha mulighet til å lese gjennom de flere tusen dokumentene, enten ved å hente ut fysiske kopier av Sunna-familiens originaler, eller ved å få tilgang til de scannede versjonene digitalt.
– I arbeidet med dem har jeg fått innsikt i ting jeg ikke visste fra før. Det er viktig å løfte frem disse sakene, som ikke har vært fremme i media. Biennalen er den største sjansen vi har hatt til å løfte historien frem internasjonalt.
Sunna synes kunstneryrket og reindriftyrket har mye til felles. Da han var barn ville han jobbe med begge deler, men fant tidlig ut at det var lettere å bare bli kunstner.
– Staten kan ikke gå inn og si at du absolutt ikke får bli kunstner, men de kan gå inn og si at du ikke får drive reindrift. De kan sitt spill og kan også endre spillereglene slik at de alltid vinner. Men hvis du lager ditt eget spill, da har du dine egne spilleregler.
Veneziabiennalen åpner for publikum 23. april.
