På kortveggen på Galleri Melk henger et enslig horisontalt bilde av en menneskemengde som speiler seg i en tilsølt vindusfasade med røde lister. Oppe i høyre hjørne av vinduet er det skrevet «Happy hour 18-20:00», noe som avslører at det dreier seg om en restaurant. Omtrent midt i bildet står fotografen, Ola Rindal, med et kompaktkamera foran ansiktet. Bildet er tatt lørdag 14. november 2015, dagen etter terrorangrepene som var de blodigste i den franske hovedstaden siden andre verdenskrig. Rindal har valgt et mildest talt tungt omdreiningspunkt for den andre utstillingen sin på galleriet.
Los Angeles er kanskje den byen som forekommer hyppigst på film, men Paris må være den mest fotograferte. Gatebilder fra Paris er i hvert fall en fotohistorisk forterpet kategori. Rindal, som i snart tjue år har vært bosatt i byen, der han blant annet har virket som motefotograf, rygger ikke tilbake for denne klisjeen, men erstatter det tradisjonelle fokuset på folkeliv og arkitektur med talende detaljer mot stort sett folketomme omgivelser. Blikket han iscenesetter, løfter det sette ut av verden og inngir det med semiotisk pregnans.
Skyggen av en fugl på asfalten, en utbrent bil i veikanten, en hund med munnkurv, noen røde flekker på en fasade som ligner blodsprut, et par halloween-masker, menneskeskygger som avtegner seg på en stengt port – Rindals bilder smekter av forestående katastrofe, oppdemmet aggresjon og død. Brorparten av bildene er fra årene før terrorhendelsen i 2015, og man fornemmer at han har bladd gjennom harddiskene sine på leting etter tegn som forutsier terroren.
Disse bildene ender fort som en revy av i overkant skjebnesvangre frempek. Bedre lykkes Rindal med serien Faces 1-13, bestående av en rekke portretter tatt med zoomlinse. Ansiktene er på nippet til å løse seg opp i støy, og kunne vært hentet fra et overvåkningskamera i et dunkelt parkeringshus. Huden er et skjoldet spill mellom cyan og magenta som får det til å se ut som om modellen har pådratt seg alvorlig forfrysning eller blitt infisert av et zombievirus. Den lave oppløsningen sauser individet sammen med teknologien det betraktes gjennom. Effekten ligner den som finner sted i bildet av menneskeflokken foran den skitne restaurantfasaden. Her òg blir den egne kroppen grumset og utydelig samtidig med at den medieres. Det sentralt plasserte kameraet gir denne klyngen en kyklopisk karakter. De ser med ett blikk, forheksede av åstedet, som også rommer dem – altså speilbildene deres.
Den avsondrede flanøren som gestaltes i gatebildene til Rindal, erstattes her av et menneske som er avindividualisert, innlemmet og manipulerbart, tilsvarende de digitale medienes anonyme brukere. Perspektivskiftet peker mot en erkjennelse av hvordan terror medregner og instrumentaliserer nyhetsmediene og mediebrukerne. Det er når den spres som informasjon at terrorens tilsiktede sosiale effekt virkeliggjøres. Erkjennelsen fratar både media og betraktere deres komfortable nøytralitet.
