– Det skorter ikke på ideer, vi har fortsatt masse å gi, sier Asle Nilsen, som grunnla scenekunstkollektivet Verdensteatret med Lisbeth Bodd for 40 år siden, og nå har vært med på beslutningen om å avvikle driften.
Jeg møter ham, Espen Sommer Eide og Janne Kruse – to ytterligere medlemmer av for øyeblikket totalt åtte – i administrasjonsbygget på Dikemark, der kollektivet viser sin siste installasjon noensinne, Lucida (2026), under Dikemarkfestivalen.
– Folk vet nok ikke helt hvor de skal plassere oss, sier Nilsen.
Da Verdensteatret startet opp i 1986 hadde Bodd kjøpt en buss og et gammelt sirkustelt som hun, Nilsen og en håndfull andre kunstnere turnerte med. De første årene lignet de mest på et eksperimentelt teaterkompani, men i dag er kollektivet kjent for det de kaller en «intrikat, audiovisuell stil» som blander konsert, forestillinger, lydkunst, video, performance og skulpturer. I overkant av hundre kunstnere fra ulike felt har vært tilknyttet kollektivet i kortere eller lengre perioder.
– Jeg opplever at Verdensteatret de senere årene har handlet om å dra ut, for så å rette blikket innover, sier Kruse.
Hun forteller at medlemmene i Verdensteatret ofte legger ut på lengre reiser sammen. Der samler de inn materiale og inntrykk, som de så bearbeider gjennom en intuitiv, kollektiv prosess.
– Jeg tror det er vanskelig for utenforstående å begripe hvor kollektiv prosessen vår er.
Nilsen verdsetter hvordan ideer kan stamme fra enkeltkunstnere, men at kunsten, når den til slutt vises, blir noe annet enn hva noen av dem kunne skapt alene, fordi alle medlemmene blander seg inn. Å jobbe på denne måten fordrer at man tåler å stå i det usikre over tid.
– Metoden vår er verken klar, eller effektiv, men den er grundig og intuitivt åpen, sier han.
Kruse ser på det hele som en kollasj, og innrømmer at hun er utålmodig iblant, fordi hun synes det går for sakte, men at det også er det som gjør arbeidet deres viktig.
– Verdensteateret er et sted der det langsomme kan eksistere, og vi kan arbeide i dybden med det materialene gir oss. Og selv om vi alltid ender med et resultat, er ikke arbeidet resultatorientert, utdyper hun.
Til tross for at de har vunnet flere priser – blant annet Kritikerprisen og Heddaprisen for beste audiovisuelle design i 2015, samt den prestisjetunge Bessie-prisen i New York i 2005 (for verket Konsert for Grønland, 2003) – har kollektivet vært økonomisk presset siden 2020. Og selv om de hadde avtaler om nye produksjoner i både 2027 og 2028, ser de ikke lenger hvordan de kan operere på en forsvarlig måte. I dag har Verdensteatret fem faste ansatte i 50-prosent-stillinger og leier et stort lokale på Alna, der de under årenes løp har opparbeidet seg en stor mengde teknisk utstyr og etablert en rekke verksteder – blant annet for sveising, trearbeider og maling.
– For oss har det alltid vært viktig å lage alle objektene og alt det tekniske selv. Vi tar ingen snarveier, noe vi også mener påvirker hvilke muligheter som åpner seg, sier Sommer Eide.
Målet er å lage arbeider som legger til rette for publikums nysgjerrighet og undring. De vil gi betrakterne personlige møter med kunsten, der de kan speile seg i noe de ikke hadde trodd de ville se.
– Det er en kompromissløshet i alt vi gjør, der det kunstneriske settes øverst hele tiden, sier Nilsen.
Han sitter med opplevelsen av at den frie kunsten taper terreng i dagens kulturpolitikk, og mener at det koker ned til at politikerne og den norske staten må bestemme seg for om de vil ha helt ikke-kommersiell, eksperimentell kunst.
– Hvis de vil det, må de også finansiere det fullt ut, ikke lage kriterier som for eksempel at man må tjene en viss prosentandel selv og andre distraksjoner som tar bort fokus fra det kunstneriske arbeidet. Viljen til fullt ut å finansiere den frie kunsten er blitt borte, den var sterkere for tjue år siden enn i dag.
På spørsmål om de er villige til å revurdere avgjørelsen om nedleggelse dersom det skulle dukke opp en varig finansieringskilde, avkrefter Sommer Eide at det er sannsynlig.
– Vi har i flere år slitt forgjeves med å få til den forutsigbarheten vi er avhengig av. Det er med tungt hjerte vi nå tar denne endelige avgjørelsen, sier han.
De tre medlemmene er samstemte i at det som betyr noe for dem nå, er at publikum tar turen til Asker for å se Lucida. Installasjonen, som bygger videre på Verdensteatrets eksperimentelle stykke Flat Sun (2024), strekker seg over flere rom og skaper et drømmeaktig landskap. Mange av elementene opererer i flere lag, der objekter og bilder blant annet skjules bak og vises gjennom smartskjermer som veksler mellom å være dekkende og gjennomsiktige.
– I stedet for å føle sorg over alt som forsvinner, vil vi at folk skal reagere på noe som er blitt skapt, sier Sommer Eide.
Verket Lucida vises på Dikemark frem til 30. august. Det er laget av kunstnerne Asle Nilsen, Annike Flo, Ali Djabbary, Espen Sommer Eide, Janne Kruse, Jenny Berger Myhre og Torgrim Torve, og produsert av Martin Taxt.
