Fredrik Værslev og Lars Andreas Tovey Kristiansen varslet at de legger ned visningssted Landings på Vestfossen forrige uke. Med ca. 14 år på baken er Landings et av de mer utholdende kunstnerdrevne visningsstedet i sin generasjon; de slår til og med Noplace, som lukket dørene i fjor høst, selv om aktiviteten deres har vært mer sporadisk. Under Facebook-posten som reklamerte for den siste utstillingen på galleriet (Krummholz, med Andreas Amble & Gabriel Karlsson), republiserte Værslev og Tovey Kristiansen intervjuet Artnet gjorde med New York-galleriet Metro Pictures da de stengte i fjor vår, etter å ha byttet ut navnene på de opprinnelige intervjuobjektene med sine egne. Lol. Men samtidig: innblikket i denne råere virkeligheten som tvang Metro Pictures i kne er en betimelig påminnelse om hvor skånet vi i grunnen har vært. Ingen av de ledende norske, kommersielle galleriene har så langt gått dukken, meg bekjent.
Når jeg ser på programmene til visningssteder, gallerier og institusjoner for de kommende månedene, kjennes det ut som det norske kunstlivet så å si er tilbake til normalen, selv om det sosiale aktiviteten rundt kunsten fortsatt er amputert, med begrensninger på antall besøkende og muligheten til å feire åpninger. Hvilke synlige spor har årene med restriksjoner og nedstengninger etterlatt? Hvor skal man se hen for å få øye på denne effekten? Det er ikke utelukket at strukturendringene mange mente pandemien ville være en gylden anledning til, pågår som en seig prosess i kulissene, eller under overflaten, og først vil bli synlig etter en tid. Men mens vi venter på dem, er normalen heller ikke å forakte.
Munchmuseet startet denne uken med den første i rekken av planlagte solopresentasjoner under den søte samletittelen Solo Oslo. Sandra Mujinga har installert seg i en takhøy sal med en rekke «monsterlignende skulpturer» – ikke så ulike de ruvende, tekstildraperte figurene som har befolket flere av kunstnerens senere utstillinger – i et miljø av projeksjoner, glassvegger og grønt lys. Med denne omsluttende og sanselig engasjerende situasjonen vil Mujinga få oss til å grunne over den digitale kulturens synlighetspolitikk og transformative potensialer.
Mer enn en eim av digitalitet blir det også i gruppeutstillingen Information (Today) som åpner 4. februar på Astrup Fearnley Museet og tar utgangpunkt i stordatakapitalismen, et yndet objekt for kritikk det siste decenniet. Det ser ut som akkurat den typen smart og tidsmessig utstilling man savnet ved museet før Solveig Øvstebø tok over. Utstillingen ble vist på Kunsthall Basel i fjor og er kuratert av Elena Filipovic. Blant kunstnerne som «forholder seg til dagens strømmer av informasjon» finner vi Sondra Perry, Simon Denny og Nora Turato. Mindre opptatt av clouden er Hanne Tyrmi, aktuell med utstillingen Hester dør stående på Kunstnernes Hus fra 28. januar. Tyrmi er gitt den sjeldne æren å få beslaglegge samtlige av utstillingsrommene på huset, som hun – med «voldsom kraft» – skal fylle med en skulpturer hovedsaklig i bly, blant annet i form av gardiner, stativer og trestammer, heter det i pressemeldingen.
2022 er døpt Skeivt kulturår for å markere at det er femti år siden Norge avkriminaliserte homofili. Jubileet, initiert av Nasjonalmuseet, Nasjonalbiblioteket og Skeivt arkiv, feires med flere utstillinger gjennom året. Kunstkritikk har intervjuet noen av arrangørene her. Blant dem er Henie Onstad kunstsenter, som med Hvert øyeblikk teller – Følelser av aids i samme slengen feirer egen politiske årvåkenhet ved å trekke linjene tilbake til utstillingen Tema:Aids som de arrangerte i 1993, en av de første i Europa som tok for seg sykdommen. Kuratorene forteller til Kunstkritikk at de med denne internasjonale gruppeutstillingen – hvor vi også finner en håndfull nordiske kjenninger som Bjarne Melgaard, Lars Laumann, Fin Serck-Hanssen og Elmgren & Dragset – vil bort fra det amerikanske perspektivet som den gang regjerte aidssamtalen.
File under Freedom som åpner på Bergen Kunsthall 5. februar, blir den siste fra mangeårig kurator ved kunsthallen Steinar Sekkingstad og skal handle om improvisasjon i billedkunst og musikk. «Improvisasjonsmusikken sees ofte som et utopisk rom, et demokratisk sted for samarbeid og menneskelig samhandling» står det i presentasjonen av den historisk anlagte utstillingen på kunsthallens nettsider, der også utvekslingen mellom afrikansk-amerikansk jazzmusikk og nordisk kunst på 60- og 70-tallet trekkes frem. På kunstnerlisten finner vi Peter Brötzmann, Don Cherry, Moki Cherry, Sidsel Paaske, Matana Roberts, Emilija Škarnulytė, Cauleen Smith, Sun Ra med flere. Frihet som kunstnerisk prinsipp kjennes riktig å se nærmere på; er metoden fremdeles også en politisk plattform eller har den i overvåkningen, trackingappens og risikominimeringens tid forvitret til retorisk effekt? I slutten av mai er det duket for festspillutstilling på kunsthallen med Lene Berg, som har laget film om sin far. Kunstkritikk intervjuet henne om dette prosjektet i fjor høst.
Bergensgalleriet Entrée er redesignet av Magnhild Øen Nordahl fra en hvit kube til et fleksibelt møblert rom egnet til sosial og diskursiv aktivitet. Dette omdisponerte galleriet blir i perioden februar-mars rammen for presentasjonen av deler av Øen Nordahls doktorgradsarbeid ved Fakultet for kunst, musikk og design ved Universitetet i Bergen (KMD). Fra mars og ut året vil galleriet huse andre prosjekter, som Marco Bruzzones «undervannsprotest», en gang i april. Galleriet har også et filmprogram kuratert av Tatiana Lozano, som inkluderer en visning av Mai Hofstad Gunnes nyeste film på Cinemateket i Bergen.
Fra slutten av mars legger den nyopprettede Hannah Ryggen Triennale, arrangert av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, Trondheim kunstmuseum, Kunsthall Trondheim og K-U-K beslag på mye av visningsflaten i Trondheim og omegn. Hovedutstillingen Anti-Monument, kuratert av Solveig Lønmo, er fordelt på fire steder: Gråmølna, Hannah Ryggen-senteret, Dora II og Austråttborgen. Utstillingen bringer sammen kunstnere som Arthur Jafa, Frida Orupabo, Jennie Bringaker og Per Kristian Nygård og spør, med henvisning til Ryggens teppe Vi lever på en stjerne, som hang i regjeringsbygget som ble bombet 22. juli 2011, hva som skal til for at vi som verdenssamfunn kan legge til rette for en mer solidarisk fremtid.
Kunsthallens bidrag til triennalen er gruppeutstillingen Unweaving the Binary Code, som ser koding og veving i sammenheng ved å sette Ryggens vevnader i dialog med et dataprogram som gjorde det mulig for veveren å programmere mønstre, skrevet av matematikeren Ada Lovelace på 1840-tallet, og samtidskunstnere som arbeider med disse teknikkene (blant andre Charlotte Johannesson, Ann Lislegaard, Pearla Pigao). Utstillingens påstand er at koding og veving er feministiske praksiser og kilder til politisk handling. Handling er også et stikkord for Athen-baserte Niilas Helanders første soloutstilling No Demands, som åpner på Kunsthall Oslo 18. februar. Det er urfolkenes kamp og transkulturell solidaritet som står i sentrum, og Helander trekker inn bidrag fra en rekke kunstnere, forskere og forfattere. I forbindelse med utstillingen utgis publikasjonen Nomad Text med tekster fra, foruten kunstneren selv, blant andre den amerikanske poeten Essex Hemphill, Britt Kramvig, Audre Lorde, Diane di Prima og Marry A. Somby.
Det er også utstillinger å se frem til på de kommersielle galleriene og mindre visningsstedene utover våren. Årets første på Standard (Oslo) er med nyutdannede Tuda Muda – eller Samrridhi Kukreja, som hun egentlig heter. Utstillingen bearbeider kunstnerens opplevelser av å være kvinne i hjemlandet India over 23 kulltegninger fra en serie man også kunne se utdrag fra i gruppeutstillingen Paper Planes på galleriet i fjor sommer, samt et større verk som kombinerer tegning og videoprojeksjon. Kukrejas tegninger kunne kanskje beskrives som variasjoner over et kulturelt skadet selvbilde.
Maria Pasenau er heller ikke ukjent med selvportrettet som sjanger og rapporterer villig fra privatsfæren, om enn med referanse til en noe annen kulturell erfaringsramme. I vinter kunne vi se henne i tv-programmet Kunstnerliv på NRK, som med sin nærgående, psykologiserende optikk vitner om den nye alliansen mellom kunst og tv, der utleveringen av individets nød er det suverene premisset. Formodentlig ikke et stort skritt for Pasenau, hvis instagramallierte fotografi allerede er fundert i en langt mer overskridende bekjennelsesestetikk. Utstillingen The Odder Erotica, som åpnet på Trafo forrige uke, er det første markante nedslaget i offentligheten fra Pasenau etter at hun flyttet til den lille vestlandsbygden Odda. Her har hun blant annet uforsket onanien som kreativ impuls (fremgikk det i Kunstnerliv), og på Trafo kan vi se resultatene.
Et mer sublimert begjær blir å se på OSL Contemporary når de i april åpner en utstilling med den danske maleren Emily Gernild, kuratert av Milena Høgsberg med utgangspunkt i Gernilds bok Black Lemons fra i fjor. Bildene jeg finner på nett vitner om at Gernild sokner til tendensen innen det yngre skandinaviske maleriet i retning en munter domestisisme som velter seg i mediets ekspressive muligheter i dialog med modernistiske forbilder, nærmere bestemt blomstermaleri og stilleben à la ca. 1900. Forankret i den tidlige modernismen er også sveitseren Dieter Hall, som kunstnerdrevne Destiny’s organiserer en utstilling med i mars. Her får vi se malerier og tegninger fra perioden 1980–2000. Strammere blir Kristiansand Kunsthalls utstilling med Mari Slaattelid, Blason, som åpner denne helgen og har skjoldet som overordnet mal. Slaattelid sier det best selv, sitert fra kunsthallens nettside: «Eg trur eg ynskjer meg eit måleri som ter seg like matter-of-factly som desse skjolda … Når eit innhald likevel alltid kjem på tale, kan ein sjå det som skodde av ulike slag som driv forbi».
