Den norske terrorismen

Kulturlivets motstand mot høyrepopulisme og fascisme har vært sterk men underforstått. Kanskje bør den i tiden som kommer i større grad være tydelig uttalt.

Regjeringsbygget i Oslo, august 2011. Foto: Jonas Ekeberg.

Det er mange forskjeller, men også noen likheter mellom angrepene på New Yorks «Twin Towers» den 11. september 2001 og angrepet på høyblokken i Regjeringskvartalet i Oslo den 22. juli 2011, ti år senere. Likhetene består blant annet i at angrepene var rettet mot bygninger som både symbolsk og praktisk representerte vitale samfunnsinstitusjoner. Og begge angrepene ble fulgt av koordinerte angrep andre steder. I USA var det blant annet rettet mot forsvarets hovedkvarter, Pentagon, i Norge mot sosialdemokratiets arnested, Utøya.

Forskjellene er også åpenbare, det holder å nevne to. For det første: Angrepene i USA for ti år siden kom «utenfra» og ble begått av et nettverk av jihadister. Angrepene i Norge kom innenfra og ble begått av en enkelt anti-jihadist. For det andre: Svaret i USA var en «krig mot terror». I Norge var svaret «å fylle gatene med kjærlighet».

Denne forvridde blandingen av symmetri og asymmetri gjør det umulig å ikke sammenligne disse to hendelsene. Vi tror kanskje at vårt svar på terrorhandlingene skiller seg radikalt fra amerikanernes, men også her er det jo en slags skremmende parallell: Amerikanerne var overbevist om at det var en ytre fiende som hadde angrepet dem og svarte med en krigserklæring. I Norge vet vi at det var en av våre egne som angrep og vi svarer med «kjærlighet». Begge reaksjonene kan tolkes som nasjonalistiske, som forsøk på å verne om egne verdier.

Hannah Ryggen, Vi lever på en stjerne, 1958. Tekstil, 400 x 300cm. Utsmykning i Regjeringsbygget, Oslo. Teppet fikk moderate skader under terrorangrepet den 22. juli og er nå sendt til Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum for restaurering.

I dagene etter 22. juli var det mange som trodde at terrorangrepet skulle innebære et nytt klima for innvandrings- og integreringsdebatten. Mange antok i det minste at høyresidens populistisk opptegnede bilde av muslimer som terrorister nå måtte miste kraft. Her kunne ingen fornekte at den største terroristen av dem alle var etnisk norsk. Han var endatil en tidligere tillitsvalgt i Fremskrittspartiet.

Denne kanskje naive troen ble gjort til skamme i Aftenposten den 14. august, da Fremskrittspartiets ordførerkandidat i Oslo, Carl I. Hagen, på ny hevdet at «de fleste terrorister er muslimer». Med denne uttalelsen viser han ikke bare sin egen kunnskapsløshet – terrorliknende angrep i Norge har utelukkende vært begått av norske satanister og fascister – men han gir også nøkkelen til en skremmende, men dessverre historisk korrekt innsikt: det er en utstudert sammenheng mellom høyrepopulisme (demokratisert fremmedhat), høyrefascisme (fortsatt bare ideologisk hat) og høyreterrorisme (voldsutøvelse).

Derfor må høyrepopulismen og dens fascistiske skygge møtes med konsekvent kritikk og kompakt motstand både her i Norge og i resten av Norden i månedene og årene som kommer. Dette gjelder også i kunstlivet. Her har motstanden mot disse politiske kreftene riktignok vært sterk. Men den har kanskje litt for ofte vært underforstått. Kanskje bør den i tiden som kommer i større grad være tydelig uttalt.

Dette vil naturligvis være som en rød klut for høyrepopulistene i Fremskrittspartiet. Det vil også styrke partiet i ønsket om å redusere støtten til kulturlivet. Det er imidlertid en sjanse som vi må ta.

Etter terrorangrepene i USA i 2001 forsøkte mange å tolke begivenhetene og spå konsekvensene for kulturlivet. Blant de mest famøse uttalelsene var komponisten Karlheinz Stockhausens utsagn om at terrorangrepet var «tidenes største kunstverk». Mindre apokalyptiske tolkninger tok særlig fatt i at dette ville markere slutten på en epoke, blant annet ble det sagt at angrepene markerte slutten på kynismen og ironien, begynnelsen på en æra preget av «ny ærlighet». Det siste viste seg å være en spådom uten særlig hold. Etter 2001 har det kommersielle kunstlivet – for å ta det mest nærliggende eksempelet – tvert i mot gått inn i en nærmest permanent symbiose med en spektakulær medie- og konsumkultur.

Wolfgang Staehle, Untitled, 2001. Angrepene mot World Trade Center i 2001 ble på en absurd måte reflektert i flere samtidige kunstverk. Den tyske videokunstneren Wolfgang Staehle hadde den 8. september åpnet en utstilling på Postmasters Gallery i Chelsea i New York som blant annet omfattet en live feed av et videobilde av Manhattan sett fra Williamsburg i Brooklyn. Bildet ble oppdatert hvert 4. sekund og Staehles intensjon var å skape en erfaring av tid, å vise det tidløse ved hjelp av et elektronisk bilde. Så, i løpet av noen minutter, ble Manhattans profil og Staehles verk omkalfatret. To av bygningene som hadde stått der var i løpet av mindre enn en time jevnet med jorden. Verket hadde opprinnelig tittelen To the People of New York, men Staehle endret denne til Untitled etter terroristangrepet.

Det som på den annen side har festet seg som et vesentlig trekk ved samtidskunsten etter 9/11 er oppfatningen av at terror og krigen mot terror er to sider av samme sak. I Hal Fosters oppsummering av 00-tallet i Artforum i desember 2009 ser han 9/11, krigen mot terror, Abu Ghraib og Guantanamo Bay som deler av samme hendelseskompleks. I tillegg har kritikken av den psykologiske og materielle imperialismen som følger den globale kapitalismen hatt tiltakende kraft de siste ti årene. Dette har ført til en konkret og tydelig politisk vending i det vi kan kalle den systemkritiske samtidskunsten.

Kan terrorangrepene i Norge komme til å ha en tilsvarende virkning? Antakeligvis ikke. Først og fremst er det en forskjell i skala mellom angrepene i Norge og angrepene i USA. Og det er en forskjell i skala mellom nasjonene som er berørt og ikke minst kunstlivet i de nasjonene som er berørt. Dessuten har vi i Norge allerede gjennomlevd 00-tallet og opplevd den samme politiske vendingen som har preget den internasjonale samtidskunsten de siste ti årene.

Angrepene i Oslo og på Utøya kommer likevel til å følge ethvert politisk menneske i Norge i mange år framover. Ikke noe av det vi sier eller gjør kan sees frigjort fra den ideologien som kom til uttrykk 22. juli. Høyrepopulismen og fascismen er rett og slett blitt mer påtrengende, slik den også er blitt det i resten av Europa de siste årene. På den måten kan vi si at terrorangrepene den 22. juli slo fast at Norge er en del av Europa. Selv om vi fortsatt skulle være beskyttet mot de økonomiske nedskjæringene som muliggjør høyrepopulistiske angrep på kulturlivet i mange europeiske land, deler vi den samme politiske og ideologiske virkeligheten og de samme konfliktene.

Vi deler også den europeiske vissheten om at fascismen ikke er noe fremmed, men en integrert del av vårt samfunn og vår historie, en del av vår identitet. Den er derfor et fenomen som vi kontinuerlig må ta et oppgjør med. I motsatt fall risikerer vi å bli stilltiende vitner til at høyrepopulismen og fascismen i Europa fortsetter å vokse.

Comments