I morgen inviterer Museet for samtidskunst til diskusjon om byrommet, under tittelen «Who owns public space? – Participation of the arts». Debatten tar utgangspunkt i det at fellesarealet i de større moderne byene minker, og i panelet sitter kritikeren og urbanisten Levente Polyák, kuratoren og skribenten Markus Richter og kunstneren Terje Nicolaisen. Tone Hansen, direktør for Henie Onstad Kunstsenter, skal være moderator.
Arrangementet inngår i en ny internasjonal diskusjons- og forelesningsrekke som Museet for samtidskunst har startet denne høsten. Serien fortsetter etter nyttår, med overskriftene «The recent focus on women artists in European Museums» (19. januar), «Can art be political?» (16. februar) «How to work (more for) less: The precarity of intellectual and creative work» (22. mars) og «What is a Monument?» (12 april). Vårens rekke avsluttes 10. mai, da museet under tittelen «Crisis of Multiculturalism?» inviterer til diskusjon om nasjonalistiske strømninger i Europa, og spør om det multikulturelle idealet er svekket, og hvordan dette påvirker kunsten.
Direktør for Nasjonalmuseets avdeling for samtidskunst, Sabrina van der Ley, som tiltrådte stillingen tidligere i år, forteller til Kunstkritikk at alle som arbeider ved avdelingen følte at det var nødvendig å innta en mer aktiv rolle på kunstscenen, på andre måter enn gjennom utstillingsformatet, og at hun derfor tok initiativ til en ny serie med panelsamtaler med tanke på kunne bidra til aktuelle kunst- og samfunnsdebatter. Hun sier også at de bestemte seg for å ikke gi serien noen overordnet tittel eller tematikk.
– Vi vil være så fleksible som mulig med tanke på spørsmål vi mener det er nødvendig å stille. Alle i teamet kommer med sine ideer til tema og deltakere, opplyser van der Ley.
Panelene vil bestå av en blanding av norske og utenlandske deltakere.
– Når det gjelder deltakere fra utlandet, ønsker vi ideelt sett å få folk til byen som kan berike pågående debatter og være interessante for publikum fordi de ikke tidligere har blitt hørt her. For meg er det også viktig å knytte nærere kontakter med kolleger over hele landet, og å kunne tilby en plattform for samtale fra vår side. Det er også et godt verktøy for meg for å lære meg hvordan kunstscenen her fungerer, sier van der Ley.
Det programmet dere har lansert nå er preget av politisk aktualitet på en måte vi ikke er vant til fra Nasjonalmuseet. Kan det tolkes som en slags programerklæring?
– Som et kick-off for denne første sesongen, har mange av paneldebattene og forelesningene en politisk vinkling, men vi vil alltid lede disse debattene tilbake til kunsten. Vi er tross alt ikke samfunnsvitere, vi er kunsthistorikere og kunstnere. Kommende foredrag kan komme til å handle om tverrfaglige aspekter i kunsten, kunstinstitusjonenes rolle, spørsmålet om grenser etc., men dette er fortsatt på planleggingsstadiet. Men ja, jeg mener at vi som offentlig institusjon bør ta opp politiske spørsmål, særlig når de har innvirkning på kunsten, vilkårene for kunstproduksjon og på tilgjengeligheten til det offentlige rommet som vårt publikum og kunstnerne benytter seg av.
Hva tenker du om Museet for samtidskunst som sted? Hva er museets potensial nå, mens dere venter på å kunne flytte inn i et nytt bygg?
– Den nåværende bygningen til Museet for samtidskunst på Bankplassen er et interessant men utfordrende sted. Det er gammelt nytt at det ikke nødvendigvis er det best egnende stedet å vise samtidskunst, og det er ikke like lett for alle å bruke. Men denne typen utfordring er nettopp den spennende delen for oss og for de fleste kunstnerne som arbeider i lokalene. Kirstine Roepstorff, for eksempel, tilbyr for tiden en helt ny romopplevelse i museet med sin utstilling Formløshetens Wunderkammer. I løpet av de kommende månedene og årene vil vi forsøke å bruke bygningen på forskjellige måter, forandre rommene og finne rom for fleksible prosjekter og offentlige arrangementer i tillegg til de større utstillingene. Målet er å gjøre stedet mer levende, sier Sabrina van der Ley til Kunstkritikk.
