Det er ingen overdrivelse å hevde at Sandra Mujinga har blitt hypersynlig i løpet av de siste to-tre årene. I fjor hadde hun sin første amerikanske soloutstilling ved Swiss Institute i New York, et sted mange ser til som toneangivende når det kommer til samtidskunstens utvikling. Like etter mottok hun Tysklands viktigste pris for unge kunstnere, Preis der Nationalgalerie. Dermed har hun en stor utstilling på Hamburger Bahnhof senere i år.
Protagonisten i Mujingas utstilling på Munchmuseet i Oslo – en 2D-animert figur tilsynelatende klippet rett ut av en sci-fi-tegneserie eller et spillunivers – er til sammenligning bare glimtvis synlig. Den fader inn og ut av utstillingens tre projeksjoner, 3D-animasjoner av pulserende viskøse mønstre i metalliske sjatteringer av lilla, grønn og rød som spinner ut av midten av bildet slik at det oppstår en tunneleffekt. Bildene projiseres fra foruroligende skulpturer, metallkledde og robotlignende drager, som tårner flere meter i høyden. Fra det som fremstår som øyet på skulpturene, projiseres de nevnte animasjonene på gjennomskinnelige glassflater med sidevegger, også i glass. Disse konstruksjonene kan man bevege seg rundt, og dermed oppleve dansende lys og farge blø gjennom glassflatene fra alle vinkler.
Første gang jeg ser figuren, som Mujinga har utviklet sammen med karakterdesigner og animatør Saphira Nancy, løper den tvers over bildet, synlig i profil. Jeg rekker registrere at kroppen er atletisk og nesten monstrøst maskulin, preget av bulende, overmenneskelige mengder muskelmasse. Er den blålilla i huden, eller har den på seg en tettsittende drakt? Andre gang, registrer jeg at hodet består av slyngede blekksprutarmer, utstyrt med sugekopper, uten øyne eller munn.
I den projeksjonen hvor de kaleidoskopiske 3D-mønstrene beveger seg raskest, blir blekksprutmannen stående på stedet, i gjennomskinnelig halvfigur som fyller mesteparten av billedrammen, andpusten. Den tar av blekkspruthodet og viser seg å være en ung svart mann med smalt ansikt og lange dreads. Musikken som hele tiden fyller rommet blander dråpelyder tilført gjenklang med synth-toner og romlende bass, litt som et ambient DJ-sett som aldri kommer skikkelig i gang.
Jeg forestiller meg at blekksprutmannen er på flukt i en slags nostalgisk iscenesettelse av cyberspace, hvor han beveger seg gjennom strømmer av data. Animasjonene han fader inn og ut av, har samme pulserende karakter som visualiseringsfunksjonene i 90-tallets mp3-avspillingsprogrammer. Nostalgi for 90- og 2000-tallets internett- og softwarekultur – før fremveksten av hegemoniske søkemotor og SoMe-selskaper – virker å være definerende for den generasjonen som nå har bikket tretti. I boken Glitch Feminism, som utkom på Verso i 2020, skriver den amerikanske kuratoren Legacy Russell om hvordan hun som ung tenåring med tilgang på internett, kunne eksperimentere med kjønn, seksualitet og kropp på måter som ikke ville blitt akseptert borte fra skjermen. Mujinga uttrykte affinitet med en slik post-digital og polymorf tilnærming til selvet i et intervju med Kunstkritikk i 2016: «Når jeg er på nett eksisterer jeg som poly-body (flerkroppslig). Da eksisterer jeg på flere plan. Der kan jeg gi rom for kompleksitet».
Men hvordan forstå blekksprutmannens kamuflering av ansiktet og flukt mellom projeksjonsflatene? At nettet både kan være åsted for å utforske ulike identiteter, samtidig som det er et profittdrevet overvåkningsmaskineri som skaper og utnytter profiler på alt fra seksuelle preferanser til bevegelsesmønstre, er en mulig forklaring. Eksemplene på hvordan kunstig intelligens og andre verktøy som avhenger av store datasett forsterker eksisterende diskriminering, i alt fra bolig- og jobbmarkedene til politiarbeid, er dessuten mange.
Miljøet til Mujinga fanger opp denne konflikten – mellom det faste og flytende nettet – gjennom intuitive estetiske koblinger på tvers av onlinekulturens troper før og nå, krysset med scifi, cyberpunk, software også videre. Det er blitt et klubblignende rom man føler seg umiddelbart hjemme i, en arketypi som har vært savnet i pandemitiden. Samtidig er de dystopiske elementene, som de tårnende dragene (er det disse blekksprutmannen forsøker å unngå?), like mye symbol på overvåkningskapitalismen som scifi-emblem. Det er tross alt lite som tilsier at dagens visjoner for hvordan IRL og online-livet skal integreres ytterligere – være det web3 eller Metaverse – vil lempe på profittmotivert innsamling av data som ikke er i brukerens interesse. Retrofuturismen til Mujinga er et bilde på en verden stuck på repeat.
