Ane Lans arbeider er alltid fundamentert i forståelsen av kjønnsidentitet som sosial konstruksjon.
Det er mørkt inne på Fotogalleriet i disse dager. Bak de sorte forhengene som dekker glassfasaden, famler jeg meg gjennom små mørke avlukker. Det lukter av støv, og den klamme luften skaper en klaustrofobisk kontrast til den lyse vårdagen utenfor. Inne i et ovalt rom henger sju store fotografier av Ane Lan iscenesatt som ulike kvinneskikkelser. Alle med en feminin naivitet, og lett sminke over et nybarbert ansikt.
Forkledning er fascinerende. Transformasjoner som utvisker grensene mellom kjønn ikke minst, jeg er en av dem som rødmer svakt når jeg ser queerteoretiker og forfatter av klassikeren Gender Trouble, Judith Butler, avbildet med sort skinnjakke og herresko. Kunstner Eivind Reierstad arbeider under sitt kvinnelige alias Ane Lan. Men i motsetning til Marcel Duchamps alias Rrose Sélavy, opptrer Reierstads Ane Lan som et mangfold av stereotypiske kvinneskikkelser, bygget rundt egenskaper og roller i relasjon til det å være kvinne. Arbeidene er alltid fundamentert i forståelsen av kjønnsidentitet som sosial konstruksjon. Men hans iscenesettelse av seg selv peker også til Cindy Shermans kunst, ved å være like mye motivert av det undersøkende aspektet, som selve fascinasjonen for transformasjon.
På Pacto Femininum er det kvinnelige offerroller som avdekkes. Og det finnes knapt en karakter som er mer belastet av myter og vrangforestillinger enn det kvinnelige offer. Ane Lans sju portretter gjenspeiler situasjoner i en kvinnes liv hvor hun er påført ulik grad av lidelse. Den vakre bruden, kvinnen som finner mannens skjortekrage med rød leppestift (utroskap), forvirring, voldtekt, prostitusjon, barnedød, og psykisk sykdom. Ane Lans kvinneskikkelser er portrettert med dyp inderlighet, mettet med klisjeer, og holder akkurat passe distanse til at vi kan betrakte kvinnene uten sympati.
Trash og melankoli
 |
| Ane Lan: Pacto Femininum #6, c-print, 100×80 cm, foto: Aurora E. Sandlilje |
Men utstillingens svake punkt gjør at Pacto Femininum faller tvers igjennom, og renner ut i et solid mageplask i kroppsvesker. Sittende i en sofa betrakter jeg videoarbeidet, hvor de sju kvinnelige skjebnene utspilles som en syklus, mens Ane Lan synger sin sørgelige vals i falsett. Poesien er enkel og deterministisk, som til den voldtatte kvinnen; «Hvis du aldri tar noen ting, du skal ta dét.» Eller til moren som har mistet sitt barn; «Hvis du aldri gir noen ting, du skal gi dét.» Kombinasjonen av Ane Lans melankolske sang og de dramatiske historiene som utspilles over lerretet kunne sikkert fungert om Ane Lan hadde holdt litt tilbake som regissør, men det gjør han altså ikke. Dette tar helt av.
Referanse til queerteori er selvsagt når man omtaler Ane Lan. Men slektskapet til skeiv underholdning som dragqueens-kabareter og trashkonsepter er for åpenbart. For de sju fotografiene fungerer dette som en styrke, men i videoarbeidet er distinksjonen forvitret med fristelsen til å lage unødvendige bizarre detaljer og overspilling fra amatørskuespillere. Den prostituerte som spytter sperm (etter en blowjob på horekunden Ane Lan) eller blod som renner ned langs lårene på den voldtatte kvinnen, er effekter som utelukkende fjerner fokus fra det øvrige arbeidet, og som kun gir inntrykk av et filmteam som har latt seg inspirere av trashfilm-regissør John Waters.
Ane Lan har allerede opparbeidet seg en unik posisjon i det norske samtidskunstfeltet. Pacto Femininum er langt fra hans sterkeste utstilling, etter mitt besøk sitter jeg igjen med en god gammeldags følelse av å være skuffet. Jeg hadde egentlig gledet meg litt. Men med Eivind Reierstads nylig mottatte 5-årige arbeidsstipend skulle jeg likevel kunne få en ny sjanse om ikke så lenge. Denne måneden er hans video «Women of the World» å se på Rencontre Internationales Paris/Berlin/Madrid-festivalen ved Reina Sofia National Museum i Madrid. I oktober viser han performance på Meteor Internasjonale teaterfestival i Bergen, og våren 2010 er han invitert til å presentere sitt performancearbeid «Migrating Birds» ved Museum of Contemporary Art Taipei, i Taiwan. Heldigvis kan kjønnskonvensjoner stadig brytes ned, igjen og igjen.
Ingressbilde: Ane Lans Pacto Femininum #1, c-print, 100×80 cm, foto: Aurora E. Sandlilje.
Jeg er medvirkende i videoen og er en av flere profesjonelle
i Ane Lans verk. Det er kunstnere fra billedkunst , dans og teater som medvirker. Vi er ikke de amatørene dere gjerne vil at vi skal være, … selv om det kanskje høres bedre ut i en form for kritisk analyse?
“den intensiteten de legger for dage i sine forsøk på å gestalte sine roller. også den personlige beveggrunnen for amatørskuespillernes deltagelse.” (jamfør Berg)
Siden jeg ikke er denne påståtte amatøren kan det altså være andre og flere grunner som gjør at jeg deltar i Ane Lans arbeider.
Natvig og Berg er upresise i håndteringen av amtørskuespillere kontra det eventuelle amtørmessige uttrykk de mener å se. Innen scenekunst finnes det en rekke eksempler på profesjonelle utøvere som i en gitt scenisk kontekst framstår som amtørmessige fordi det er et ønsket uttrykk.Det er vel neppe noen stor hemmelighet for billedkunstfeltet heller ? Men hvorvidt dette i seg selv, amatører eller proff. er et vesentlig punkt i vurderingen av Ane Lans arbeider må gjerne flere uttale seg om.
Veldig viktig utstilling om kvinneidentitet(er) sett gjennom en manns øyne. Utrolig hvordan han klarer å overbevise meg i fotografiene… Jeg synes det er en utrolig bra utstilling, og veldig interessant !!!!!! Veldig få Norske kunstnere som jobber så konsekvent med performance, jeg så også “Migrating Birds” på teatergarasjen i Bergen… utrolig bra.
Det er den fineste utstillingen jeg har sett i Norge !!!!
Jeg er personlig ikke så interessert i kjønnsaspektet i Ane Lans arbeider, selv om dette jo er det mest åpenbare i hans prosjekt, og dermed unngåelig. Men kanskje fordi jeg selv er mann og ikke kan, eller er villig til, å identifisere meg med kvinneskikkelsene han portrettere synes jeg ikke denne transformasjonen er så veldig spennende, selv om jeg kan se at Ane Lan ser bra ut som kvinne. Javel. Det som interesserer meg med Lans arbeider er at han har utviklet et formspråk eller “fortellerform” hvor han gjennom bilder, musikk og tekst balanserer på en knivskarp egg mellom det ektefølte/inderlige kontra det ironiske, det hypernaive kontra det sofistikerte.
Når jeg ser videoarbeidene hans vet jeg aldri helt om jeg skal le eller gråte, om jeg skal la meg berøre eller avfeie det som patetisk føleri, jeg blir pinlig berørt på kunstnerens vegne og orker noen ganger nesten ikke å forholde meg til arbeidene… Alle disse motstridende følelsene gjør at jeg ikke klarer å forholde meg likegyldig. Jeg blir tvunget til å ta stilling til det Ane Lan forsøker å formidle.
I utstillingen på Fotogalleriet har Ane Lan tatt føleriet helt ut, og planter bena rett i et minefelt av clicheer nemlig: kvinnelig lidelse. Det er en ganske klaustrofobisk opplevelse. Fanget mellom mørke gardiner og transparente slør blir jeg tvunget til å møte Ane Lans intense kvinneblikk som gjennomborer meg fra alle kanter, jeg blir hypnotisert inn i en intens video stappfull med lidende amatørskuespillere, overtydelige scener og Ane Lans hypertriste nidvise som jeg får rett i øret gjennom hodetelefonene. Jeg er faktisk ganske lettet når jeg forlater Fotogalleriet og sniker meg ut.
Samtidig går det opp for meg at jeg nå, to uker siden jeg så utstillingen, ikke har glemt den. Ane Lans borrende kvinneblikk fortsetter å se på meg fra et sted bak i hodet mitt, den monotone sangen kverner i øret mitt og jeg klarer ikke å bli kvitt bildene av den voldtatte kvinnen med blod fra skrittet, den prostituerte som spytter sæd, eller bruden som ser seg selv i speilet for første gang. Jeg føler meg fortsatt fanget i Ane Lans kvinneføleri og det går opp for meg at det er kanskje nettopp dette han vil frem til i arbeidet. Som mann er jeg kanskje også fanget av disse clichebildene av kvinnen, og hvem vet hvilke implikasjoner dette har for mitt forhold til kvinner generelt, min mor, og kanskje mitt eget bilde av meg selv som mann….?
Jeg er ikke enig med Kristine Natvig i at videoarbeidet i utstillingen punkterer prosjektet. For meg fremtvinger amatørskuespillet og de åpenbart iscenesatte tablåene et nødvendig valg publikum må forholde seg til: Skal jeg faktisk velge å “tro” på historien eller ikke? Kan jeg sympatiserer med Ane Lans naivisme på tross av den hjelpeløse stilen? Kan jeg ta inn over meg alvoret i Ane Lans problemstillinger?
Dette er tross alt ikke en Holywood film eller sleek TV-norge dokumentar hvor du ubemerket blir lurt inni i føleri med smektende musikk og sofistikerte montasjer, dette er rått amatørskuespill hvor skuespillernes viktigste egenskap er å gå inn i materialet med den dedikasjonen som understreker Ane Lans eget begjær etter å delta i den lidelsen han “påfører” dem. Med andre ord, videoens viktigste bidrag er ikke iscenesettelsen eller skuespillernes troverdighet, men den intensiteten de legger for dage i sine forsøk på å gestalte sine roller. En intensitet som isolert sett, setter spørsmålstegn ved, ikke bare kunstnerens personlige intensjon/beveggrunn for å gjennomføre prosjektet, men også den personlige beveggrunnen for amatørskuespillernes deltagelse. Overtydelige bilder av både blod, sæd og sørgende mødre som kaster seg i hemningsløs sorg over barnekister understreker dermed arbeidets kompleksitet nettopp fordi de ikke “fungerer”, og bidrar til det vell av motstridende følelser man sitter igjen med som betrakter. Ane Lan utfordrer vår mulighet, i den blaserte medievirkeligheten vi lever i, til å forholde oss empatisk og emosjonelt til “den andre”.
Å sammenligne Ane Lans prosjekt med filmskaperen Waters sitt trash-univers synes jeg er helt meningsløst og vitner mer om Kristine Natvigs manglende referanser i forhold til både den pågående diskursen om fiksjon kontra dokumentarvirkemidler i video/filmkunst, 80-tallets Queer Cinema (Storbritannia) og 60-70 tallets Body Art movement (USA). Dessverre har disse kunstrettingene kanskje vært lite diskutert i Norge, vi er jo tross alt et lite land.