Det er ikke så ofte et bilde fra en skrekkfilm pryder forsiden på Artforum, men januarnummeret viser monsteret fra den sør-koreanske regissøren Jong-Boon Hos The Host mot Seuol skyline. Gary Indianas artikkel om filmen er en forbilledlig lesning av filmen som kulturgjenstand; forfatteren krysser gjennom både film, kunst og litteratur som referansefelt i sin beskrivelse av sør-koreanerens samfunnskritiske og visuelt besnærende monsterfilm.
Årets første Artforum preges ellers av betimelig diagnoser for det påbegynte kunståret: Artforums kritikere gir en rekke previews av årets antatt mest interessante utstillinger, hvor Prince-usttillingen er den eneste nevnte av norske, og hotshot-skribenter presenterer sine coming stars. Hans-Ulrich Obrist, mannen som befinner seg flere steder i den internasjonale kunstverden enn hva som er fysisk mulig, skriver blant annet om kineseren Xu Zhens, hvis meste kjente kunstverk var toppen av Mount Everest (som kunstneren egenhendig har skåret av). Zhen stikker seg ut, ifølge Obrist, i den stadig voksende gruppen av kinesere på den internasjonale kunstscenen. Mark Godfrey skriver, på sin side, om Rosalind Nashashibi – som forøvrig er gjestekunstner i OCA’s International Studio Programme for tiden – og berømmer henne for å “både portrettere stedets psykologiske atmosfære og addressere avgjørende spørsmål om kulturelle og politiske institusjoners makt.” Kort sagt, en evne til å snakke om store spørsmål gjennom et fokus på detaljen og konkrete stemninger. Artikkelen om Adam Helms er også verdt å merke seg, ikke minst pga denne kunstnerens distinkte take på politisk aktivisme i kunst, og muligheten for en motkulturell beveglse, noe som jo har sine hjemlige aktørerer i gladguttene Matias Faldbakken og Gardar Einarsson (som også nevnes i artikkelen). Det politiske er i det hele tatt en tendens i dette nummeret: artikkelen The body politic tar utgangspunkt i MoMa’s utstilling om mellomkrigstidskunst i Tyskland og entartete kunst, for så å trekke linjer til vår tids politiske klima, deriblant diskuterer forfatteren de etterhvert notorisk beglodde bildene fra Abu Ghraib. Spenstig lesning! Til slutt kan det nevnes at STANDARD (oslo) får oppmerksomhet ved (igjen) å få en anmeldelse av Knut Henrik Henriksens utstilling av fjoråret (utstillingen ble også anmeldt i forrige FRieze). Alt i alt: Artforum gir oss en brukbar kickstart på kunståret 2007.
The host er god, den har både en styrke og svakhet i det at den spriker i litt for mange retninger samtidig—- meget vel verdt å få med seg likevel.
(forresten, for å male med litt brede strøk her: jeg legger merke til at koreansk humor ofte lar seg oversette bedre til vestlige ører enn for den man finner i andre asiatiske land (stort sett eksemplifisert via kina, japan og thailand), men er ute av stand til å sette fingeren på spesifikke ting som avgjør dette…kunne vært interessant å se noe synsing på det området, er det noen som kan peke meg i retning mot lesestoff?)
Ach so! Ang toppen: det kan nok stemme, men det du var inne på er vel det man kan kalle en spoiler? Selv om man antagelig ikke trenger være kunstsosiolog eller biennalekurator for å ane sammenhengen …
For å være litt pirkete; familienavnet til Xu Zhen er Xu og ikke Zhen. Og man burde vel også si at hans mest kjente verk er dokumentasjonen av fjerningen av toppen av Mount Everest. Jeg røper kanskje en hemmelighet, men det er et spill med dokumentasjonssjangeren her. Støpen var ikke så bra.