1857 sier det med blomster

I Tussie-mussie på 1857 blir blomster et aparte, men produktivt utgangspunkt for kunstens verdi som et særegent språk, både integrert i og adskilt fra hverdagens etablerte sosiale mønstre.

Tussie-Mussie, installasjonsfoto. Foto: 1857.
Tussie-mussie, installasjonsfoto. Foto: 1857.

Da Baudelaires eneste diktsamling Les Fleurs du mal utkom i 1857, ble det rabalder. Den ble skandalebefengt og flere av diktene ble raskt stemplet som bent frem utuktige. Diktenes rastløse, sanselige og melankolske sug har blitt stående som en dekadent milepæl i litteraturhistorien. På oslogalleriet 1857, hvis navn tidsmessig maner fram Baudelaires utgivelse om ondskapens blomster, er det bygget en tempelstruktur innerst i det nesten ørkesløst kalde og digre trelastlageret. Det er den unge canadiske kunstneren Allison Katz som står for den spinkle greske tempelgavlen, overstrødd med sarte og pussige tegninger av neser, som kunne ha tilhørt en poet med dødsangst. Disse konturene av neser i profil mot svart og hvit bakgrunn danner en scene for Ruth Whites lydarbeid The Flowers of Evil (1969), en elektronisk komposisjon for Baudelaires omtalte diktsamling. Ruth White er et ukjent navn for de fleste, men en pioner innen amerikansk elektronisk musikk og fortsatt aktiv i dag, nærmere nitti år gammel. I dette arbeidet skaper oppleserens messende tone en dyster og sakral stemning, som et sonisk nærværende dokument over den eksperimentelle kunsten, både den på 1960-tallet og den som ble skapt hundre år tidligere.

Allison Katz, Tussie–mussie, 2013. Foto: 1857.
Allison Katz, Tussie–mussie, 2013. Foto: 1857.

Koblingen mellom sanseverdenen, understreket i de følsomme nesene, parate til å sniffe på noe ondt, og et skjult indre liv, danner en mulig inngang til denne svært eklektiske gruppeutstillingen kuratert av kunstnerne bak galleriet, Steffen Håndlykken og Stian Eide Kluge. Den rommer foruten Baudelairetempelet og det noe obskure lydverket en dør av maleren og illustratøren Theodor Kittelsen (født 1857!), en bok av finansmannen og kunstsamleren Rolf Stenersen, et maleri av en blomsterbukett i cellofan, noen avskårne hyller og et argentisk maleri som ble stoppet i tollen.

Allison Katz, Tussie–mussie, 2013; Ruth White, Flowers of Evil, 1969. Foto: 1857.
Allison Katz, Tussie–mussie, 2013; Ruth White, Flowers of Evil, 1969. Foto: 1857.

Man blir etter en stund oppmerksom på at nettopp blomster er et felles omdreiningspunkt i utstillingen. Det er et svermerisk tema man enten blir svak for eller avskriver. For ikke bare synes det heftig blomstrete orange gulvbelegget i det ene gallerilokalet mer fremtredende enn på lenge, blomster er også det dominerende motivet i kunsten. Selve tittelen Tussie-mussie betegner en bukett av håndholdte blomster, ofte gitt som gave i Victoriatidens England. Dette motetilbehøret kunne brukes i flørt og sosialitet. Blomstenes språk vitnet om interesse, intimitet eller fast følge, de var gjennom farger og kronblader helt spesifikke tegn for det som vanskelig lot seg kommunisere verbalt uten å bli vulgært.

Den borgerlige pynteligheten knyttet til det florale blir i 1857s regi en liten ironisk lek med det dekorative, men også uttrykk for en finurlig kodet energi, om enn noe kryptisk. Sanseligheten er der, ikke minst i Allison Katz’ fine stilleben av lilla blomster som fortsatt har plasten på. Transparensen i cellofan, denne plasten moderniserer hele motivet, det blir dagligdags, vann og vase skaper et crispy malerisk spill. Maleriet er stilt opp på et avkappet mahognybord montert på veggen, formet av Liudvikas Buklys, en ung kunstner fra Litauen. De er funksjonelle og aparte, igjen som en forskrudd og kokett rest av borgerlig stil og kutyme.

 Theodor Kittelsen, Vannliljer, 1891 – 1896. Foto: 1857.

Theodor Kittelsen, Vannliljer, 1891 – 1896. Foto: 1857.

En hvit dør med påmalte midtfelt er stilt opp mot veggen, midlertidig fjernet fra sine opprinnelige omgivelser på Hvidsten utenfor Oslo, hvor Theodor Kittelsen holdt hus over en femårsperiode på 1890-tallet og Nøkken angivelig bodde i tjernet. På døren malte Kittelsen på vakkert vis vannliljer mot en mørk bakgrunn. Denne døren blir en portal inn til kunsthistorien og et levd kunstnerliv, og gir form til en idé om kunstens gjennomgripende evne til fortryllelse, også når den er applikert på hverdagsgjenstander. Denne utvidete og aktivt bearbeidende versjonen av hverdagen, som gjennom kunsten blir mer mangetydig og rikere, knyttes i Tussie-mussie også til en annen historisk skikkelse, nemlig Rolf Stenersen. Han var i tillegg til sine merkantile yrkesaktiviteter også en formalt ambisiøs forfatter som ønsket å utforske underbevisstheten gjennom stream of consciousness-teknikker. Hans roman Stakkars Napoleon ligger i utstillingen saklig plassert på en hylle, uten videre introduksjon eller ståhei.  Hovedpersonen i boken er en blomsterhandler som hater de blomstene han handler med. Likevel arbeider han ustanselig med en oppfinnelse som skal motarbeide at blomstene visner og dør, en oppfinnelse som aldri blir ferdig.

Federico Domínguez Zacur, Untitled 50, 2013. Foto: 1857.
Federico Domínguez Zacur, Untitled 50, 2013. Foto: 1857.

En av påskens thrillere ble løst da Federico Domínguez Zacurs maleri, en ekspressiv komposisjon i svart/hvitt, til slutt ankom Grønland, en god tid etter åpningen av utstillingen. Det har endelig havnet på sin tilmålte plass på veggen, etter å ha blitt kritisk behandlet av tollvesenet, som ikke tok noen sjanser med transporten fra Argentina. Dramaturgien i presseskrivets gjengivelse av korrespondansen fra Zacur viser et stykke engelsk rett fra Googles oversettelsesprogram, full av bisarre formuleringer. Den snodige humoren rundt dette langreiste maleriet som følges av en forvirrende, men velvillig tekst, kler utstillingen. Her er det ikke den åpenbare rasjonaliteten som favoriseres, men de særegne passasjene mellom verkene, som viser både til historien og samtiden. Den borgerlige interessen for blomster, knyttet til forskjønning og behag, har sin klare parallell i det samme borgerskapets interesse for kunst, så her går 1857 til kilden med sine referanser. Samtidig viser Tussie-mussie hvordan denne kultiverte oversettelsen fra tegn til mening fortsatt har en verdi i samtidskunsten, hvor det kryptiske er aktivt til stede og hele tiden må fortolkes. Ved å skape en analogi mellom kunstens og blomstenes språk, foreslår 1857 at vi aksepterer kunstens kodete karakter. Kunstens mangel på direkte tilgjengelighet krever at vi gjør oss kjent med et særegent språk. Samtidig er det åpenbart ikke like enkelt å avlese kunsten som det var å avlese en blomsterbukett på 1800-tallet. I Tussie-mussie bidrar kunstens sjenerøse fortolkningsrom til at arbeidene virker fruktbart forvirrende og destabiliserende.

Comments