Eremitasjen har alltid vært et sted for å se ny kunst, og for å krangle om kunst, erklærte Mikhail Piotrovsky, museets direktør, da han ønsket velkommen til pressekonferansen for Manifesta i St. Petersburg. Sammen med hovedkurator Kasper König og Hedwig Fijen, direktør for Manifesta, tok han i mot pressen under åpningen av den 10. utgaven av biennalen i går. For å belegge den litt overraskende påstanden med empiri, trakk Piotrovsky frem det faktum at Vinterpalasset i 1919 huset en stor utstilling med de nyeste trendene i kunsten, og slo så fast:
– Dette er ikke vår første erfaring med samtidskunsten.
Piotrovskys smått absurde, men humoristiske velkomst satte på mange måter tonen for pressekonferansen, som gikk av stabelen i et stort travertinbelagt trappeamfi preget av blankpolert geometri. Sittende på Christo-oransje puter var det vanskelig å ikke bli imponert over omgivelsene. Det enorme bygget, som ligger rett overfor Eremitasjen, huset i tsartiden finansministeriet og utenriksministeriet. I 2008 begynte ombyggingen av den østlige fløyen til et nytt museum for Eremitasjens moderne samling fra Matisse og fremover, en prosess som har resultert i et hyperelegant museumsbygg som innvies med biennalen.
At veien frem til det nye museet har vært lang, ble klart da Piotrovsky i en bisetning nevnte at lokalene ved byggestart så ut som Thomas Hirschhorns biennalebidrag Abschlag. Hischhorns verk fyller et av de indre atriumene i det nye museet og danner en slags nyprodusert «rest» av fortid og forfall. Verket er en kopi av en leiegård fra sovjettiden fylt av kommunalkaer – fellesleiligheter der opptil syv familier ble stuet sammen i små rom med delt kjøkken, bad, gang og telefon, som del av «en ny kollektiv visjon for fremtiden». Fasaden, som henger i laser nedover bygningskroppen, er slått av, derav tittelen. Kunsten som henger på veggene – malerier av Malevich, Popova, Rodchenko, Goncharova, Tatlin og andre skikkelser fra Leningrad-avantgarden, som Hirschhorn beskriver som vitnemål om den utopiske og dystopiske kampen kunstnerne deltok i – er blottlagt, men henger så høyt at man knapt enser den.
Blottlegging var imidlertid ikke det mest passende stikkordet for pressekonferansen. Eventet bar mer preg av forsiktig omgåelse. Hedwig Fijen, som tok ordet etter Piotrovsky, begynte dog ved stridens kjerne:
– Skulle vi forlate Russland, eller bli? Svaret var klart, vi skulle bli og la byens innbyggere få tilgang til et stort mangfold av vidt forskjellige stemmer og kunstneriske uttrykk, slo Fijen fast. Dermed gjentok hun budskapet König og Piotrovsky har kommet med de siste månedene: En eventuell motstand kan bare skje innenfra, å trekke seg ut vil ikke forandre noe. Som Piotrovsky sa i et intervju med den tyske TV-kanalen ARD rett før biennalen åpnet:
– Det er idiotisk å kreve en boikott. Ingen i Russland ønsker et Manifesta. Putin trenger ikke et Manifesta. Dette er ikke et OL.
Denne holdningen preget ledelsens håndtering av den omfattende kritikken i forkant av biennalen. En kritikk som begynte etter at Dumaen hadde vedtatt loven som forbyr «homofil propaganda», og den irske kunstneren Noel Kelly lanserte en underskriftskampanje som oppfordret biennalen til å avlyse, utsette eller flytte til en annen by. Det siste alternativet var antagelig det minst sannsynlige, siden 3 millioner av biennalens totalbudsjett på 4,5 millioner euro kommer fra vertsbyen. Trykket økte etter at russiske styrker i slutten av februar intok Krim, og en ny underskriftskampanje ba Manifestaledelsen om å utsette biennalen til de russiske troppene har trukket seg tilbake fra Ukraina. I mars trakk så den St. Petersburg-baserte kunstnergruppen Chto Delat seg, etterfulgt av den polske kunstneren Pawel Althamer.
Fijen trakk deretter en historisk linje:
– Manifesta er født ut av murens fall og de nye mulighetene til å forflytte seg i Europa, påpekte hun, og fortsatte med å si at det jernteppet hadde skapt var et skille og en skepsis. Dette poenget spant Kasper König videre på da han til slutt fikk ordet:
– Muren er tilbake, konstaterte han, og understreket hvor viktig det er at man nå ikke låser seg, men heller viser frem hvor kompleks og vakker verden er. Königs aversjon mot forenklede politiske matriser ble enda tydeligere etter pressekonferansen, da han under en omvisning for en mindre gruppe pressefolk var klar på at han er uhyre skeptisk til ideologier.
– Intensjonen har vært å lage en utstilling uten manifest, bedyret König under pressekonferansen. Det betyr ikke at man ikke har en idé, fortsatte han. Etterhvert ble det også tydelig at König, på tross av sin innbitte uvilje mot politisk instrumentalisering av kunsten, mente at Manifesta 10 var politisk, en påstand som ble styrket da man begynte å studere utstillingen. Mest iøynefallende er det store antallet homopolitiske verk, som danner et motsvar til Putins repressive politikk overfor homofile og transpersoner. Men utstillingen inneholder også arbeider som griper inn i Russlands aggressive intervensjon i Ukraina. Noe som ikke minst er tydelig i Boris Mikhailovs fotografier av ukrainerne som barrikaderte seg på Maidan i månedene før massakren – et verk bestilt av Manifesta.
Med tanke på de mange protestene i forkant av biennalen, skulle man kanskje tro at troikaen König, Fijen og Piotrovsky ville bli møtt av en hagleladning av spørsmål da man åpnet for innspill fra salen. Så var ikke tilfelle. Det var som om Königs noe resignerte holdning overfor biennalens politiske implikasjoner hadde smittet over på de tilstedeværende. Det mest potente, men også mest opplagte spørsmålet kom fra en journalist fra finske YLE, som ville vite hva König hadde å si til kunstnerne som mener at biennalen burde ha vært boikottet. König hadde ikke noe ferdigpakket budskap, men fortalte at Chto Delat hadde blitt invitert under «en veldig interessant og veldig politisk utstilling» i Bergen (Bergen Assembly). König sa også at han var kritisk til Dmitry Vilenskys forenklinger, og det faktum at han hadde kunngjort boikotten på facebook før han tok kontakt med Manifesta. Mer overraskende var det at König rettet salens oppmerksomhet mot en annen mulig boikott, nemlig pressens, ved å stille spørsmålet:
– Hvor er New York Times?
Mer konfronterende var den russisktalende journalisten som spurte Piotrovsky om museet ville opprette en avdeling på Krim, og som også ville vite hvor mange russiske kunstnere som hadde trukket seg fra biennalen. På det siste spørsmålet svarte Piotrovsky at Eremitasjen er et globalt museum, hvor folk kommer fra spiller ingen rolle, før han opplyste lakonisk at museet pleide å ha en Krim-filial – før Sovjetunionens kollaps.
Biennaleledelsen ble avslutningsvis spurt om hvilke kriterier man hadde brukt for å velge kunstnere.
– Det bare skjedde. Det var veldig intuitivt, var Königs svar. Men mange ideer ble for kostbare, for kompliserte til å realiseres. Prosessen frem til den ferdige utstillingen har vært ekstremt tøff, fortsatte kuratoren, men parafraserte i samme åndedrag Goethes bud: «If stones are put in your way, you should know that you can make beautiful things with stones.» Manifestadirektør Fijen kunne nøkternt tilføye at utvelgelsen av biennalens 56 sideprosjekter, der mange russiske kunstnere er med, skjedde etter en open call som resulterte i 200 innsendelser.
Deretter konstaterte Piotrovsky at det ikke var flere spørsmål, og tilføyde, med en viss selvironi, at svarene de hadde gitt muligens var så geniale at det ikke var behov for flere runder.
