Papirprints hengt rett på veggen veksler med presentasjoner i glass og ramme i Eline Mugaas’ nye utstilling. Formatet veksler mellom en intim skala og noe mer posteraktig. Denne lett slentrende miksen kan minne svakt om Wolfgang Tillmans ikke-hierarkiske fotomontering fra et par tiår siden, hyppig kopiert og hipsterannektert. Men Mugaas nærmer seg ikke først og fremst monteringen som installasjon – fotografiene selv utgjør ryggraden. De kommuniserer en type visuell dialog som er gjenkjennelig fra kunstnerens samarbeid med Elise Storsveen om fanzinen ALBUM, og lenkes i sin individuelle og spredte karakter sammen til et hele. Samtidig befinner bildene seg i et etablert, klassisk fotografisk univers, med fokus på lysvirkninger, tekstur og en motivisk verden spent opp mellom atelieret, hjemmet og naturens arkitektur. Det er bilder uten de store overraskelsene, uprogrammatisk trygge på seg selv, sin komposisjon og fortellerevne bygget på minimale gester.
Disse fotografiene, i farger og sort/hvitt, har en enkelhet og letthet over seg, kall det gjerne en integrert coolness. De puster ut et fotografisk begjær etter hverdagens overraskende attraksjon og mystikk. Registreringen av den flytende hverdagen fremstår som et like deler konstruktivt og merkverdig prosjekt. Et skyggespill løftes fram i helt ordinære rom. En nøktern tørrhet pareres med vibrerende lys og en fargesans som ikke viker unna det svermeriske. I det minste rommet, hvor sammensetningen av bilder fungerer aller best, finner vi et vinterlandskap med grener dekket med snø. Denne kalde hvitheten er farget lett rosa i ytterkantene. Hvite flekker blender ut og bidrar til en atmosfærisk skisse av et naturutsnitt. Her er også noen himmelmotiver av skyer som er florlette og ser impresjonistisk parfymerte ut. Ytterst banalt, kan man vel si, men appellerende.
Mugaas’ urbane nese, som tidligere har vært vendt mot storbyens arkitektoniske konstruksjoner og fortettede gateløp, er her mer orientert mot enkelte roms ulike temperaturer og sansemuligheter. Følelsen av et rom, simpelthen, mørklagt eller funksjonelt rettlinjet – med følere ute til Stein Rønnings strukturalistiske bokser som vises i galleriets tilstøtende sal. En trappeoppgang i hvit marmor er vist ved siden av et interiør i en slitt kafeteria hvor den obligatoriske Heinz-ketchupflaska er stilt opp på en gul bordflate mot en vegg av imitert tre. Her er en størrelse som Stephen Shore ikke langt unna, med sin raffinerte amerikana. Bilder som rommer stabler av mulige sitater dukker også opp i noen kvinneportretter der håret spiller hovedrollen. En danser med nettingstrømper holder teatralsk hendene foran seg som en vifte, mens ansiktet hennes er dekket av langt hår, som i en sensuell pantomime. Svarte krøller farget blålig av sollys som får lokkene til spinne ut av overflaten som en stofflig masse, er malerisk utpenslet som i et barokt innfall. Vi ser også bakhodet på en kvinne i en bil, håret er opplyst av solnedgangen vi kan skimte gjennom det skitne bakvinduet.
Om man skal lete etter en fellesnevner i denne utstillingen er det nettopp disse lyskildene som definerer motivene. Hele tiden trenger lyset, fotografiets selvsagte byggestein, gjennom, som spalter inn gjennom dører på glipp. Lyset skaper åpninger i rom som ellers kan virke tette. Det gir seg til kjenne gjennom refleksjoner i blanke overflater, små glimt av sol, regelrett motlys og kaskader av dagslys som får rommenes jevne flatespill til å sprekke opp. Motivene vaskes og reaktiveres – som om kontaktlinsene et øyeblikk holdes under springen. I et av de større motivene, som forøvrig har vært vist i gigantformat på Oslo S, ser vi en hånd som strekker seg mot solen, som om den prøver å fange den i en osvaldsk hybrismanøver. Der det tidligere ofte har vært storbyens glitz Mugaas har fremstilt i reflekterende bilpansre og speilende fasader, er det som refleksene nå i større grad befinner seg i det subjektive blikket i en spesifikk romlig situasjon. Det naturlige brytes av et mer uttalt kunstig lys, som i den Fischli/Weiss-aktige skulpturen av balanserende stoler påmontert lysstoffrør. Ateliersituasjonens innebygde selvrefleksivitet blir her mer maniert og bevisst kunstferdig enn i de åpnere observasjonene av hvordan lyset faller på en vegg, eller får dampen fra en het kopp kaffe til å snirkle seg oppover som tegnede kruseduller.
Utstillingstittelen I Make Another Room er hentet fra et dikt av den amerikansk-armenske poeten Aram Saroyan. Hans minimalistiske poesi inkluderer et dikt på kun ett ord,«lighght», plassert midt på en ellers tom side. Diktet utløste debatt da det ble utvalgt til en antologi og honorert av the National Endowment for the Arts, og en rekke røster protesterte på den ublu summen pr bokstav. 25 år etter at diktet ble skrevet, kom Ronald Reagan med hånende referanser til Lighght, som et bilde på kunstens latterlighet. Men Saroyans bruk av lyset som et forvansket ord var noe helt annet, en slags opplysende hikke strukket over tid. På lignende måte blir Mugaas’ behandling av lys en vektløs faktor som utgjør hele forskjellen, både informativ og unndratt.
