For kunstprofesjonelle er 2017 året for sprengte reisebudsjetter og dype karbonavtrykk. Ikke bare arrangeres Veneziabiennalen, Performa, Whitneybiennalen, Istanbulbiennalen, Sharjahbiennalen, Momentumbiennalen, Lyonbiennalen, Aarhustriennalen, Göteborgbiennalen, LIAF, Documenta og Skulptur Projekte Münster samme år – de to sistnevnte har attpåtil valgt å fordele de respektive utstillingene over to byer.
Som kjent er den 14. utgaven av Documenta for første gang splittet mellom Kassel og Aten. Når Documenta 14 har hatt selve forflytningen til Hellas som tyngdepunkt og konseptuell «energiutløser», som sjefskurator Adam Szymczyk har beskrevet det, står da den tyske delen av utstillingen igjen som et gigantisk vakuum? Eller vil todelingen tvert imot sette den litt døsige, provinsielle middtyske byen i relieff, og dermed gjøre Kassels historiske arv og geopolitiske situasjon – i hjertet av et Europa som rakner i sømmene – mer akutt? Vil fraværet av de mer påtrengende prekære omgivelsene i Aten gi oss en utstilling i Kassel som kunstnerisk og kuratorisk er rikere enn det rådville, retningsløse og «litt flate» resultatet som Kunstkritikks Pernille Albrethsen beskrev fra Hellas?
Ibrahim Mahana under installeringen av 2000 jutesekker som dekker til Torwache i Kassel. Foto: Documenta 14/ Mathias Voelzke.
Dette er blant spørsmålene som summer i luften når kunstbransjen inntar Kassel under denne ukens preview-dager. En nervøs reiselivsnæring i Kassel spør seg på sin side om årets todelte utstilling vil kunne tangere besøksrekorden i 2012 med nærmere 900.000 gjester. Utstillingen åpner for publikum lørdag 10. juni.
Mens den greske delen av utstillingen allerede er på vei inn i sin tredje måned, og står til 16. juli, kan man besøke Documenta i Kassel frem til 17. september. I Kassel er utstillingen spredt over 35 visningssteder – 12 færre enn i Aten – og de aller fleste av de over 150 kunstnerne som stilte ut i Aten bidrar også i Kassel.
Albrethsen karakteriserte Documenta i Aten som de mindre formaters utstilling, uten megautstillingens sedvanlige store, omfattende grep. I Kassel tegner det derimot til å bli flere monumentale verk. Mest omtalt av de forhåndsannonserte prosjektene er argentinske Marta Minujíns De forbudte bøkers Partenon, en gigantisk tempel-lignende konstruksjon som er oppført på Friedrichsplatz, og som skal dekkes av nærmere 100.000 forbudte og sensurerte bøker. En annen – og mer bokstavelig – vending fra det «flate» i Aten til det monumentale i Kassel, er ghanesiske Ibrahim Mahanas 2000 jutesekker, som ble sydd sammen av arbeidere under flere performancer på Atens Syntagma-torg, og som nå dekker til søyle-fasaden til Kassels Torwache.
De fleste av kritikkene fra Aten har fremhevet performancene. Også i Kassel ser det ut til å bli et omfattende performance-program. Under åpningsdagene kan man blant annet få med seg indiske Nikhil Chopras performance i en nedlagt undergrunnsstasjon, og fremføringen av en joik som bruker svensk-samiske Britta Marakatt-Labbas tekstilverk Historja som «partitur».
Kunstkritikk er til stede i Kassel i åpningsuken. Vi kommer med en rapport fra pressekonferansen og preview-dagene på fredag, og følger opp med en kritikk neste uke.
Gå på vannet i Münster
Også i Münster er det åpning lørdag 10. juni. Og i likhet med Documenta 14 ekspanderer den femte utgaven av tradisjonsrike Skulptur Projekte Münster over bygrensen i år, riktignok ikke lenger enn noen mil unna, til industribyen Marl. Utstillingen viser kunstverk i det offentlige rom, og har vært avholdt hvert tiende år i den nordtyske byen Münster siden den ble etablert av kuratoren Kasper König i 1977. Utstillingen i 2007 hadde i underkant av 600.000 besøkende.
Årets utstilling inkluderer kunstnere som Hito Steyerl, Jeremy Deller, Mika Rottenberg og Cosima von Bonin. Flere av verkene er allerede annonsert: blant dem finner vi amerikanske Michael Smiths tatoveringsstudio for folk i alderen 65 +, og en gangbro signert tyrkiske Ayşe Erkmen, som er konstruert like under vannflaten, og som vil gjøre det mulig for publikum å «gå på vannet». Japanske Ei Arakawa har laget digitale kopier av malerier av samtidskunstnere, som skal vises på LED-skjermer, og som visstnok også vil synge for hverandre.
Kunstkritikk kommer med en kritikk fra Skulptur Projekte Münster – og Marl – neste uke.
