I en artikkel i Aftenposten på søndag slår kultur- og debattredaktør i Aftenposten, Knut Olav Åmås, et slag for kritikken i dagsavisene.
Amås mener at kritikkens hovedoppgave er å skrive for et bredt publikum og gjerne i form av forbrukerveiledning for leserne. Han mener kritikken av dagsaviskritikken ofte får form av baktale fra kritikere som skriver i langsommere medier.
Det er et misforstått syn at kritikere først og fremst skal bidra til å utvikle kunstmiljøene og skrive for forfattere, forlag, operafolk, teatersjefer, skuespillere og billedkunstnere. Vel kan dette være uintenderte bieffekter av anmelderiet, men ikke noe mer. Når det gjelder litteraturkritikk skal vi skrive for leserne, ikke primært bli lest av skriverne.
Bakgrunnen for artikkelen er Kritikerlagets 10-årsjubileum på Litteraturens Hus på fredag, der de hadde invitert forlegger Anders Heger, operadirektør Tom Remlov og billedkunstner Tone Hansen til å «ta en kritiker». Her etterlyste blant annet Anders Heger en kritikk som hadde innflytelse på litteraturen.
Finnes ikke god kritikk?, Knut Olav Åmås, Aftenposten, 26.10.08
Rett navn på fungerende leder er selvfølgelig Alf Kjetil Walgermo.
Dette er svaret fra Norsk kritikerlag. Det ble publisert fredag 1. november i Aftenposten.
Misvisende fra Åmås
Knut Olav Åmås har viet sin søndagskommentar til Norsk kritikerlags jubileumsseminar ”Ta en kritiker”, en oppmerksomhet vi setter pris på. Kommentaren har sine relevante poeng, men noen av Åmås´ påstander og konklusjoner kan ikke stå uimotsagt.
Inngangen til kommentaren er traurig som en novemberkveld i Odda; Åmås har tydeligvis vært med på alt for mange ”sutredebatter” om kritikernes kår, og fredag kveld var det visstnok ”på´n igjen”. Vel, jubileumsseminarets idé var å dra oppmerksomheten bort fra diskusjonen om kritikernes kår. Vi ville lage en arena hvor representanter for ledende kulturinstitusjoner kunne komme til orde og utfordre en kritiker fra sitt fagfelt. Målet var å skape en diskusjon om de grunnleggende problemstillingene i kritikken. Dessverre viste debatten at det fortsatt er et stykke å gå før kulturlivet overvinner sin konfrontasjonsangst og tør utlede konklusjoner fra konkrete ytringer og verk.
Åmås’ kommentar lider under nettopp den samme svakheten: Samtidig som han kritiserer Hegers innlegg for å være for generelt og lite spissformulert serverer Åmås den ene generelle påstanden etter den andre, uten konkrete eksempler eller begrunnelse. Det er også høyst uklart om han sikter til seminaret, Kritikerlagets holdninger, eller kritikere i sin alminnelighet. I følge Åmås blir ”dagsaviskritikerne” foraktet og baktalt både ”hele tiden” og ”heftig” av mange andre kritikere, og visstnok spesielt mye fra akademia. Hvem er disse kritikerne? I følge Åmås er kritikerne navlebeskuende og ute av stand til å se egne svakheter. Hva bygger han denne påstanden på?
Kommentaren blir mest interessant når Åmås trer ned fra sin observasjonspost, og setter seg godt til rette i redaktørstolen. Herfra presenterer han sin vurdering av hva kritikerens oppgave skal være. Anders Heger ga en god definisjon i sitt innlegg under jubileumsseminaret: Anmeldelser er det stedet hvor den offentlige samtalen om et kunstverk starter. Åmås gir på sin side klar beskjed om at en anmeldelse ikke må rettes til fagmiljøet, men til leseren, og gjerne i form av forbrukerveiledning. Hvis kritikken bidrar til utviklingen av fagmiljøet, er dette å regne som ”uintenderte bieffekter”. Her fremstiller Åmås leseren og fagmiljøet som uforenlige motpoler. Men kjennetegnet på den gode kritikken er jo nettopp at den adresserer begge disse kategoriene på uanstrengt vis.
Åmås formidler også et bilde av dagens kritikere som poserende intellektuelle, uten nese for hva som ”løfter leserne.” Resonnementene gjennomsyres av en oppkonstruert og påtvungen dikotomi mellom ”erfaring” og ”leserne” på den ene siden og det ”intellektuelle” og ”fagmiljø” på den andre. Ikke bare mangler denne beskrivelsen rot i virkeligheten, den bidrar også til en fremmedgjøring og nedvurdering av det faglige i kritikkvirksomheten. Åmås’ fordommer blir bekreftet når kommentaren munner ut i et retorisk spørsmål om det er ”for mange litteraturvitere som anmelder bøker, for mange kunsthistorikere som anmelder kunst her i landet.”
Det finnes gode og dårlige kritikker, som alt annet. Spørsmålet er hvordan vi styrker kritikerfaget, slik at kritikken blir enda bedre og mer relevant. Det er dét vi jobber med i Norsk kritikerlag.
Marit Paasche, nestleder Norsk kritikerlag og
Alf Kjetil Waage, fungerende leder i Norsk kritikerlag