De svermeriske tiltaleformene som omgir utstillingen Lessons in Love på Unge Kunstneres Samfund, er ingenting for hardcore ironikere. Åpningsdagen var på valentinsdagen, og utstillingsteksten snakker om «å bevege seg gjennom livet med kjærlighet». Tittelens løkkeskrift og infotrykksakens utforming som kjærlighetsbrev, skaper et inntrykk av inderlighet og lokker betrakteren inn i en emosjonell krets. Samtidig er den intime henvendelsen en konvensjon og et abstrakt ideal. Inntil videre er det altså en designet kjærlighet. Denne følelsesbetonte ekskursjonen kan kanskje betraktes som en form for friksjonsløs eskapisme idet verden gnir inn at det er lite håp. Uansett kan utstillingen ses som en genuin søknad om å minske den institusjonelle avstanden til et minimum.
Dette er første utstilling i UKS’ nye utstillingskonsept, som de lanserte i forfjor høst. Gruppeutstillingen er vedtatt som foretrukken form, på bekostning av den presumptivt mer karrierebyggende og individorienterte separatutstillingen (med unge og uetablerte kunstnere), som tidligere har vært normalen. De utvalgte sju kunstnerne, Jacky Jaan-Yuan Kuo & Wei Ting Tseng, Jessica Williams, Joen Vedel, Yaniya Mikhalina, Minne Kersten og Sebastian Rusten, skal gjennom året inngå i en serie utstillinger, under den samme lett pedagogiske tittelen, som alle noe svevende skal «reflektere over de kjærlige og ofte vanskelige relasjonene som former oss – våre historier om kjærlighet og kreativitet».
Samarbeidet mellom dem springer ut av en lengre prosess hvor de først har blitt valgt etter utlysning, dernest blitt kjent i regi av institusjonen. Samtidig skal denne tematiske overbygningen med kjærlighet og omsorg legitimere og forankre den nye modellen, som ifølge institusjonen selv nettopp springer ut av et ønske om å fostre en mer kollektiv og inklusiv utstillingspraksis. Hvordan virker prioriteringen av kjærlighet som inngang til et fellesskap inn på verkene som vises? Formatet involverer performancer, filmvisninger, lydverk og seminar, men verkene som danner basen i utstillingen er nokså få i antall og lite påståelige i karakter – umiddelbart gir de et litt sparsommelig inntrykk. Men de inneholder for så vidt mye, referansene dekker også et stort geografisk og kulturelt område. Innrammet av det gamle teatrets smukke og rustikke søyler spenner de fra noe diskursivt påpekende til noe mer sanselig erfart.
Et sted imellom befinner Joen Vedel seg med sin Some Remains (Mourning Play) (2025) en serie innrammede fotografier av ulike gjenstander i rutenett, montert på en skråstilt vegg. Gjenstander som en en kalkulator, et dukkehode uten øye og en vekkerklokke mot en mørk og nøytral bakgrunn. Verket fremviser disse tingene på en glassklar måte som virker mer illustrerende enn visuelt og konseptuelt nytenkende. Opplysningen om at disse tingene er knyttet til farens død og personlige forfall, heiser det brokete materialet opp et hakk.
Jacky Jaan-Yuan Kuo og Wei Ting Tsengs såkalte sosiale skulptur, et bord med stoler og publikasjonen SeSiSå (2022), hvor man kan klistre inn runde merker, men som jeg personlig ikke følte meg så inspirert til, ble visstnok opprinnelig utviklet som installasjon og verkstedbasert utstilling på Tenthaus, med barn fra Møllergata skole. Publikasjonen oversetter denne tidligere aktiviteten til grafiske notasjoner, hvor workshopens rytme, tidsbruk og posisjoner gjøres om til en slags diagrammer. Verket gir et litt hjemløst inntrykk. I utstillingssammenheng blir det nokså uangripelig, og tilbudet om aktivitet via klistremerker synes myntet på barn. Det er jo et springende punkt i møte med slike verk, at noen faktisk setter seg ned og hengir seg. Hvis ikke ligger det relasjonelle potensialet bare der og slumrer.
Yaniya Mikhalinas videoinstallasjon Munajats of Mähirä (2024-25) sprer en egen elegisk form for varme gjennom klipp med en egen fyldig materialitet og fargerikdom, understreket av tatar-tekstiler i form av klær eller duker lagt utover en gressplen. Kunstnerens familie kommer fra det muslimske Tatarstan i dagens Russland, med all den trøblete underteksten det fører med seg. Tekstilet som kulturell markør er også videreført i en tekstilskulptur på mezzaninen, med en sittende menneskelignende figur. Et dokumentarisk arkivmateriale og Mikhalinas egne opptak vektlegger stemningen rundt generasjoner av kvinner, godt avstemt. Det rytmiske, dvelende lydsporet og de tatarske spirituelle sangene gir substans.
På et vis beslektet er Minne Kerstens Where I’m Calling From (2025), en videoprojeksjon bak en skråstilt, tapetsert vegg. Her summer det i en scene med nattsvermere i et lageraktig og skyggefullt lokale. Det formelig lukter støv, oppbevaring og innestengt rom. Verkets symbolske antydninger og nattsvermeren som en slags Hermes-aktig figur mellom natt og dag, lys og mørke, gir en litt innadvendt form for spenning.
Jessica Williams lar i Unknown unknowns (2025) et guggete konglomerat av silikon, biter av harddisker, søppel fra havet, tøybiter og teknologiske rester tyte ut mellom og på mursteinslignende former, splintret opp som mosaikker. De er stilt opp mot veggen som materialprøver uten bærende funksjon og arrangert i stabel som en ruin, sivilisatoriske rester i form av noe katten kunne dratt inn. Denne ubehagelige materialiteten kan nok knyttes til en slags økologisk utmattelse i klimakrisens tid, hvor Williams idiosynkratiske resirkulering kan relateres til en form for aktivisme.
Materialet som både et problem og en løsning, karakteriserer også Sebastian Rustens Heap 6, som knytter an til kosmiske sammenhenger. Verket blir en slags ydmyk stjerne i utstillingen, til tross for dens jevnbyrdige gruppelogikk. Rusten har dekomponert grantrær og andre planteforekomster som blåbær og laget komposisjoner av løse barnåler, samt pulver og kull fremstilt av råvarene. Bildene, hvor særlig et sikksakk-mønster stikker seg frem, jobber med illusjoner og midlertidighet, knyttet til buddhistiske anskuelser. Det blir i denne sammenhengen uttrykk for en motstand som på nitid og investert vis motsetter seg varelogikk og insisterer på øyeblikket.
Den kollektive kurateringen som Lessons of Love målbærer blir i utgangspunktet ekstra interessant, siden sammenstillingen av kunstnere i bunn og grunn må bære utstillingens idé, fremfor å samles og motiveres av en ekstern kurator. Det er for så vidt ikke noe nytt i dette. Opplegget kan fremstå mer eller mindre organisk i samsvar med de faktiske verkene som vises. Tematikken med kjærlighet som formular (den romantiske kjærligheten, til et annet menneske, kunsten osv.) føles likevel noe overstrukket og ikke nødvendigvis i berøring med de faktiske arbeidene – åpent nok til å inkludere alle, samtidig litt vel luftig og harmoniserende, i tråd med samtidskunstens omsorgsideal. På sitt beste bedriver arbeidene i Lessons of Love en granskning av egen fortid, en slags sorgfull og langsom introspeksjon, samt en dveling ved materialitet, uten å love noe mer.
