De fire svart-hvite lasertrykkene klebet til gips som Karl Larsson har hengt i forrommet til 1857, minner om ryggvirvler. Med utstillingstittelen, Dinosaur, i bakhodet, kunne de tenkes å forestille biter av det fragmenterte skjelettet til en kjempeøgle. Skjelett-temaet hintes det også til i noen tekster presentert på A4-ark som er limt på gipsplatene, med strofer som «FEMUR-THIGH-LEG-BONE / 10267240».
Tekstinnslaget introduserer oss for Larssons praksis som poet og forfatter. Utstillingene hans ledsages gjerne av tekst i ulike sjangere og formater. Noen ganger opptrer denne teksten som separate bokutgivelser, andre ganger er den mer integrert i utstillingens romlige henvendelse. I Larssons Fox Mask på Unge Kunstneres Samfund i 2013, var et slags essayistisk notat spredt over noen utskrifter plassert i stabler innimellom de utstilte objektene. I Dinosaur er det enda tydeligere at tekstarket, som bukter seg med ujevnhetene i gipsen, ikke skal leses uavhengig av materialet det hospiterer på; snarere er forurensingen en slik symbiose mellom distinkte medier innebærer, nettopp poenget.
1857s hovedrom – det gamle trelastlageret – er fylt av noen store, uformelige gipsskulpturer. Ut av dem stikker det frem gjenkjennelige objekter som utgjør deler av skulpturenes provisoriske støttesystem: en bokhylle, en stabel med sekker og en vedkubbe som henger fast i en melkeflaske. Noen steder er det mer nøytrale materialer, eksempelvis planker, som gir seg til kjenne. Til tross for deres litt formløse karakter, kan skulpturene minne om et partert kadaver, spesielt ettersom det henger en sur, organisk eim i luften – et resultat av at Larsson har blandet melk inn i gipsen.
På bakken ligger verket I need you around to remind me what not to become som med sin størrelse og myke tekstur lett kan forveksles med et gulvteppe. Den svarte og hvite flaten av ull er oppdelt i 16 ruter der dinosaurlignende konturer er gjengitt, men stokket om på slik at motivet ligner et skyvepuslespill. I motsetning til paleontologiens rekonstruerende metode, er altså Larssons omgang med reptilformen styrt av en nesten trassig, dekomponerende impuls.
Den pubertale attityden gjenfinner man i en tekst som er klistret fast på en av skulpturene der Larsson har gjengitt en samtale mellom tenåringsguttene Wuukie og Kona Pepper fra et forum på pangeareptile.com, en nettside hvor man også kan få kjøpt levende og fossile reptiler. Under tråden «Parents SUCK !» diskuteres måter man kan anskaffe seg kjæledyr på uten foreldrenes tillatelse. Basert på titlene virker det som denne tråden har inspirert gipsverket Wuukie og So your parents suck? – en installasjon som består av et bord med lærstøvler på bena og (nok) et puslespill på toppen. Selv om sistnevnte skiller seg fra de utflytende og illeluktende gipsformasjonene som dominerer i rommet – kombineringen pågår liksom i et tørrere, mer cerebralt klima – er umake gjenstander også her satt sammen på en måte som overskrider hygieniske prinsipper; et bord med støvler står bokstavelig i en spagat mellom et sanitært innemiljø og den skitne utsiden.
Tekstene opererer i samme meningskamuflerende register som gipsen, der de tilslører objekter og materialer. Følgende strofe sakset fra utstillingsteksten er beskrivende: «Dear Child, you will fall and break your hand and it will grow out of proportion». En gipset hånd får en ny, knapt gjenkjennelig form, slik tilfellet er med mange av utstillingsverkene. Om man tar opp reptiltråden igjen, kan man dessuten tenke på hvordan flere reptilarter – spesielt firfisler – har evnen til å regenerere ødelagte kroppsdeler. Disse plastiske og amorfe tildragelsene har en norm-forstyrrende effekt; man føler seg hensatt til en sone der identitet er satt i spill og grenser visket ut.
Frykten for det som ikke lar seg kategorisere er allerede godt utforsket i antropologien – med Mary Douglas’ Purity and Danger som seminaleksempel – og i filosofien av blant andre Georges Bataille og Julia Kristeva. Larssons vri på temaet har imidlertid et annet utgangspunkt enn frykt; her sees «forurensningen» – et begrep Douglas bruker om feilplassert materie – mellom medier og kategorier som noe produktivt, som tillater verkene å vokse frem uten å hemmes av forutinntatte ideer om hva et objekt kan og ikke kan være. Programmet synes betimelig, i hvert fall om man løfter blikket fra kunstrommet til den politiske arenaen, der det nå insisteres som aldri før på grenser og etniske og kulturelle identiteter.
