I det jeg våkner denne torsdag morgenen tenker jeg: hvordan gjøre et intervju med noen som bruker Internett som tema, men også plattform? For det virtuelle rommet er grenseløst på grensen til å utfordre universet. Det blir tydelig for meg idet jeg går igjennom arbeidene til Sandra Mujinga online, at hun sannsynligvis er både den mest konforme og radikale kunstneren innenfor min horisont, om ikke i Norge generelt. For hva er mer normalt i dag enn å instrumentere en persona på nettet, men samtidig: hva er mer blasfemisk enn å dra denne formen inn i kunstrommet? Vi lever i en tid der vi opphøyer leiren, malingen, lerretet og alle andre metoder som var eksklusive for folk som levde for hundre år siden. Hvor er rommet for å kommunisere med et vulgært NÅ? Spørsmålet blir ikke hvem hun er, men hva hun er, for den virtuelle plattformen hun har skapt er så kompleks, hennes persona så utflytende. En kameleon og en intervensjon. Liggende på sofaen med telefonen liker jeg et av bildene hennes på Instagram, et selvportrett fra Virunga nasjonalpark i Kongo, et land rammet av mer grusomhet enn noen TV-kanaler har vært villig til å ta innover seg siden TV ble oppfunnet, med en svær gorilla sittende i bakgrunnen, noen skritt unna. Joseph Conrad. Heart of Darkness. Dit, men ikke lenger. I løpet av noen minutter har jeg liket et titalls bilder på @iamsandramujinga, via avataren min.
Etter hvert kommer jeg meg på bussen, vender meg til det fysiske livet etter de virtuelle inntrykkene studien av kunstneren medfører, inntrykk som drar psyken min tilbake til et visuelt landskap som har vært med meg siden jeg fikk bevissthet, vært med meg siden jeg lagde remix av Axel F på Amiga som syvåring, men som først nå begynner å finne en form, som kunst. Jeg kommer på at jeg glemte å spise frokost, fordi jeg ble fanget i en Youtube-sekvens med Trevor Noah. Tiden går ekstremt kjapt når man er på nett, men også ulidelig sakte. Frokosten står og størkner på stuebordet hjemme. Idet jeg sniker meg inn i det første rommet på Oslo Kunstforening blir jeg blendet av et grønt lys. En avatar med menneskekropp står og henger foran en irrende grønn digital bakgrunn. Menneskekroppen med det jeg tolker som et reveansikt står og stirrer på meg, omringet av innrammede portretter av en gorilla, lent inntil veggen og innpakket i plastfolie. Jeg sjekker Blackberryen min, oppdager at Sandra Mujinga har blokkert avataren min, en liten klovn med blått ansikt. Han har alltid sett trist ut, men aldri så trist som nå. Jeg stirrer på det jeg trodde var et menneske med revehode, som nå transformerer seg til en kvinne jeg har sett en gang. Déjà vu. Vesenet stirrer gjennom meg. Hun ser meg ikke i det hele tatt. Jeg går videre gjennom rommene, den halvferdige installasjonen, gjennom Norges eldste medlemsorganisasjon for kunst. Welhaven snur seg i graven. Etterhvert står jeg ansikt til ansikt med Sandra Mujinga. Vi tar hverandre i hånden. Hun finnes i virkeligheten. Men i hvilken virkelighet finnes hun mest?
Du er en av de få norske kunstnerne fra min generasjon som rimelig vellykket og friksjonsfritt integrerer en form for internettestetikk, hvis det er noe som heter det, i arbeidene dine.
Jeg forsøker faktisk å bevege meg litt bort fra det. For jeg har alltid hatt et bevisst forhold til det polerte, det høyoppløselige bildet, der alt blir så fint eller beveger seg opp mot et utilgjengelig nivå. Derfor har jeg forsøkt å operere mer strukturelt eller fysisk, når jeg jobber med disse filene. For når jeg jobber med elektronisk musikk så har det blitt en del sampling, med delte bibliotek, der man får digitale objekter, så da blir spørsmålet hvordan man kan jobbe med det slik at det passer til ens egne interesser. Det er ikke nostalgia som gjør at estetikken i videoene mine har noe nittitalls over seg, det er mer materielt, jeg er veldig opptatt av en flux i hverdagslivet, noe som gjør meg opptatt av hva slags apps folk bruker. Da Instagram begynte å bruke video, døde Vine. Jeg liker å inkorporere det; hvor lett det er for folk å bruke for eksempel Instagram eller Snapchat, og hvordan disse plattformene blir oppgradert hele tiden, for deg. Det blir så lett, å fotografere, å gjøre video, å dele det.
Få respons.
Ja, men først og fremst å oppgradere det, for plutselig gjør telefonen din det for deg. På automatikk fikser den bildene dine, kontrasten og toneomfanget blir perfekt, spesielt via Beautify. Dette er en app som gjør at alle selfiene dine blir helt glatte og perfekte. Og det ser helt forferdelig ut.
I Infinite Jest snakker David Foster Wallace om det, og det før Internett var ordentlig i gang. Han snakket om at dette var steget før folk kom til å gå offline, fordi det gjør at folk ikke tør å møte hverandre i virkeligheten til slutt. De har lagt ut en person på nettet som er falsk.
Man identifiserer seg i større og større grad som et digitalt objekt eller en JPG-fil. Det er det man kuraterer, det er det man har kontroll over og sirkulerer. Det var en artikkel på BBC om memer, der det var et eksempel med et par som giftet seg som ble et mem. Dette var den viktigste dagen i deres liv, men så sirkulerte det, med en morsom tekst som gjorde at folk bare lo av dem. De lo spesielt av mannen, fordi han var så emosjonell. Han gråt, så ansiktet hans sirkulerte med forskjellige tolkninger av situasjonen. Dette blir en form for tap som jeg også er interessert i, fra det å ha et kuratert fotoalbum som du skal dele med venner og familie på Facebook, til å se deg selv i en helt annen kontekst. Å oppleve seg selv som en punchline.
I Deadpan av Steve McQueen, overlever McQueen at huset faller på ham gjentatte ganger, det blir et traume som fortsetter å skje, så traumet blir noe man venter på også … Med slapstick blir man bevisst på at man ler fordi volden ikke skjer mot en selv. Vi ler, fordi det er en lettelse, en kan kjenne seg igjen i narrativet, men samtidig vil man ikke faktisk se seg selv i narrativet.
Når jeg ser videoene dine, fragmenter her og der, for du har mye der ute, oppfatter jeg en formsikkerhet omkring en estetikk som tilhører de første videopostene på nett, av amatører. Det lukter Myspace. Det stoppet liksom der for meg. Jeg turde ikke mer. Jeg opplever en omfavnelse av kaos i arbeidene dine.
Jeg liker definitivt å være tilstede når ting blir drøyt. For min del har jeg alltid omfavnet det. I akademiske miljøer snakker man om at vi ikke er ekte lenger, denne romantiske ideen om at man bare skal flytte ut i skogen.
Litt som Terence Koh, som flyttet ut i skogen etter å ha operert som hovedperson på New York-scenen i lang tid.
Lotten Pålsson.
For min del har det vært det motsatte. Det var en periode på 90-tallet der jeg kunne se på MTV, og se andre svarte mennesker. Men plutselig bare stoppet det. Alt forandret seg. Jeg merket raskt på Internett, at man kunne ha diskusjoner rundt rase. Det å være svart kvinne. Der oppstår det en forlengelse. Når jeg er på nett eksisterer jeg som poly-body (flerkroppslig). Da eksisterer jeg på flere plan. Der kan jeg gi rom for kompleksitet. Disse kroppene kan eksistere parallelt. Jeg forholdt meg til det på et tidlig stadium, har vært interessert i det immaterielle selv om jeg jobber fysisk. Da jeg jobbet som telefonselger og sa; «Hei, det er Sandra Mujinga», da fikk jeg en annen respons enn hvis jeg sa «Sandra Johansen». Folk komplimenterte meg for norsken min. Stemmen min korresponderte ikke med ansiktet mitt for folk. Det du ser er ikke det som er. Jeg vil være tilstede og observere hvordan familie, venner og fremmede interagerer online. Det jeg liker med Youtube, i motsetning til Vimeo, er kommentarfeltet. Jeg husker da Puff Daddy hadde et comeback med noen andre artister, da var det noen som skrev hvor du skulle se klippet ifra, det vil si etter at han var ferdig med å prate. Da skjønte man raskt at han var ferdig.
Det er jo det som har skjedd nå med det amerikanske valget også, at forbrukerens makt har blitt total, men samtidig har man blitt vingeklippet fordi man blir overvåket og styrt av algoritmer.
Du deltar i det. Jeg overvåker mine familiemedlemmer, spesielt onkelen min, noe som førte til et arbeid der jeg forstørret profilbildene han bruker på Facebook. My uncle featuring Ben Affleck, George Clooney and Robin Wright, 2015. Å sette de tre bildene sammen og blåse dem opp, skapte et alternativt narrativ til historien om kjendiser som redder verden. Sånn sett stalker jeg alle vennene mine, og fremmede, for plutselig sitter man og ser på en tilfeldig baby. Hva har skjedd? Man roter seg rundt i en eskapistisk labyrint, men samtidig deltar man bare i designet som forandrer seg hele tiden. I begynnelsen spurte de om tillatelse til å gjøre disse forandringene, men nå skjer det av seg selv. Profilbildet ditt skal passe til Instagram. Du deltar blindt.
Eller ikke i det hele tatt.
Du må jobbe aktivt for å unngå å overvåke vennene dine. Du må gjemme ting hele tiden. Jeg klarer det nesten ikke lenger.
Franco Berardi sier; problemet med Facebook er ikke at det gjør brukeren ensom, som det faktisk gjør, problemet med Facebook er at det gjør de som ikke bruker det enda mer ensomme. Mange kunstnere på vår alder har evakuert til en mer tilbakeskuende praksis, mens du står midt i det. Er det ensomt?
Nei. Man er ikke ensom når man er online. Jeg har alltid tenkt på det med kropp og begrensning av kropp, og hvor narrativet blir posisjonert. Det er en hånd der ute som viser hvor jeg skal se. Grunnen til at jeg ikke er tilbakeskuende er at jeg aldri har sett meg selv i det som har vært før. Det finnes disse store kunstnerne, mest hvite menn…
Pollock og Rhotko.
Jeg ser meg rundt, og jeg ser ikke meg selv i det, men det å være online, skape miljøer og bygge min egen scene. Det er det jeg gjør. Jeg har alltid vært DIY.
DIY?
Do it yourself. Jeg postet på Instagram; «Shout out to all that had a fashion blog before selfie was a thing.» Jeg hadde en fashion-blogg. Det er merkelig med selfie, at det ble en ting, for før ville man at det skulle se så proft ut som mulig. Det å ta et bilde av seg selv hadde en funksjon, mens nå gjør alle det ukritisk. Det er bare fem år siden alle drev med blogg.
Det gikk meg hus forbi.
Alle disse mediene har mistet all sjarm.
Kunne du logget deg av fullstendig og flyttet til skogen? Stirret inn i peisen istedenfor på Iphonen?
Jeg ser behovet og poengene med det. Da jeg dro til Kongo ble det viktig for meg, for da måtte jeg kjøpe Internett.
Kjøpe Internett?
Kontantkort. Det kostet 50 kroner for to dager. Jeg likte at jeg ble så bevisst på hvordan jeg brukte tiden da, hvordan jeg brukte Internett.
Når du eksisterer i såpass stor grad der ute i det virtuelle, hvordan skiller du det fra kunstrommet? De flyter tydeligvis over i hverandre, men hvilken kontekst er viktigst, mest gyldig?
Det forandrer seg hele tiden. Noen ganger har man det ikke så bra personlig, men så tar man en selfie allikevel, og poster det. Det at man tar en selfie bryter med selvbildet. Man vet ikke om de som liker det er reelle engang, om det er roboter, eller en falsk konto, men så har du kanskje to bestevenner som liker det, selv om de vet at du ikke har det så bra. Når man ikke har det bra poster man gjerne noe positivt for å bryte med en loop.
Kiarostami snakker om det, at for å kunne leve med seg selv må man eksponere seg selv, vise folk hvem man er på godt og vondt. Der er Internett et veldig effektivt verktøy.
På godt og vondt. En veldig god venn av meg sa en gang: «Hvordan skal jeg konkurrere med min Internett-persona?» Når man skal i et møte med noen man har kommunisert med via e-post, tenker man faktisk på det, ikke hva folk tror om en, men hvilken kropp man skal velge.
Det er merkelig hvordan fonter kan eksistere på dette planet, samtidig ikke så merkelig, fordi vi kommuniserer veldig mye via tekst. Jeg får helt noia når noen ringer meg. Handler det også om at vedkommende som ringer skal ha min fulle oppmerksomhet, og jeg ikke kan svare via chat med fem andre? Det er også merkelig når man har konstruert en stemme for en man har kommunisert med kun via tekst, at det blir rom for å nærmest lese CAPS selv om det ikke er det. Det er kanskje derfor det hjelper å avslutte en setning med en smiley, for at det ikke skal virke kaldt. Jeg føler jeg ligner mer og mer på en emoji, jeg tror det er det som skjer nå; at det er vi som kopierer emojis i vårt IRL kroppsspråk og uttrykksformer.
Det finnes en rimelig middelmådig serie som heter Heroes, med superhelter med ulike superkrefter, men så er det en skurk i en episode som kan duplisere seg til tyve personer. Dette hjalp han når han sloss. Når fienden din er tyve personer vet du ikke hvilken du skal angripe.
Alter ego i en enorm skala. Da blir tittelen på utstillingen din her på Oslo Kunstforening veldig viktig; hvem som er dine ekte venner?
Jeg forsøker å utfordre det jeg tenker selv. Skal jeg tenke ut hvor kilden er? Eller kan jeg tenke flatt hierarki, noe jeg gjør til tider, men jeg har ikke svaret. Real Friends, som er tittelen på utstillingen, er også venner man har modellert. Du skaper en kontekst for at de skal kunne eksistere. Du kan slutte å følge folk. Unsubscribe. Jeg skal ikke blokkere deg, men bare sette deg på stillemodus. Mute. Alle disse algoritmene skaper en konstant feedback-loop, også med nære venner og familiemedlemmer. Det blir mute, mute, mute, mute.
Når du drar denne estetikken inn i kunstrommet blir det et tveegget sverd, mellom det kritiske potensialet og det virtuelle på den ene siden, og i hvert fall akkurat nå den mer formalistiske og modernistiske trenden som foregår innenfor billedkunsten. Et form for opprør mot det, eller angrep på kunstrommet. Du sier: Hei! Dette finnes faktisk, i samfunnet.
Med det jeg gjør?
Ja, det vil jeg si.
Det er rart, for det forandrer seg så fort. Så du Berlinbiennalen?
Nei, men alle sa at akkurat jeg burde sett den.
Jeg vet ikke jeg … Kanskje det er fordi jeg har hatt referanser som ikke er så kunstrelatert, som for eksempel Hiphop og mix-kulturen. Det handler om metoder, selv om ting kan virke ustrukturert og planløst. Selv om det kan virke superenkelt, så har det for meg alltid handlet om metoder, samt hvordan man kan lage en situasjon hvor man fortsetter å arbeide. Jeg kan bruke dager på 42 sekunder video. Jeg ble spurt av en professor hva det mest ambisiøse jeg kan gjøre var, og svarte: «fortsette å gjøre det her». Da tenkte jeg på mixtape-kulturen, kvantitet versus kvalitet. Jeg lager jo hundre versjoner av ting, produserer en del videoarbeider og trekker ut essensen. Hele mixtape-kulturen har vært interessant for meg, for der finner man friheten til å eksperimentere, prøve ut ting. Det finnes en throwback i forhold til formalisme. Jeg liker ordet «host».
Vert.
Ja. Det er viktig for meg at jeg er vertskap for den typen metoder for å jobbe, det å ville si det ene, så det neste, så det neste, det å tenke på at flere ting skal eksistere, heller enn å jobbe mot singularitet. Det har alltid vært viktig for meg å finne ut av hvordan hjernen min fungerer. Det finnes en tilstedeværelse i det. Jeg tenker sånn, og så sånn, og sånn. Jeg tenker på memer. Det fortsetter på den og den måten. At ting eksisterer på forskjellige plan. Jeg har jobbet en del med å presentere videoarbeidene mine som et akvarium eller screensaver.
Som Chris Marker, som hadde en vegg av tv-er på studio sitt, eller leiligheten sin, koblet på hver sin kanal i verden. Det filmet han av med videokameraet sitt, og fikk med stripene fra PAL og NTSC. Svømte i det, lagde nye verk ut ifra det. Du prøver å kontrollere det kaoset.
Jeg prøver å gi rom for kaoset. Man lager noen regler for en selv, som kan hjelpe en å bli totalt fri. Det har alltid vært målet mitt, å kunne operere som jeg gjør.
Ta det med ro.
Musikk har hjulpet meg med det. Det som skjer med musikk nå er at sjangere forsvinner, fordi det blir så oppløst, men med musikk så kan man være vertskap for det bevegelige bildet. At sjangeren forsvinner, det er noe som er viktig for meg, at man ikke må jobbe med noe på et spesifikt sett. Jeg liker det med musikk, at jeg kan oppdage en kid fra Angola som lager house, men som ikke lager house i det hele tatt. Det er noe nytt. Noe annet. Det er jeg interessert i.
Tweaks.
Nylig så jeg noen sko av Hood by Air som speilet hverandre. Det er sånt man lever for. Følelsen av å gå igjennom feeden, også dukker det opp noe som er helt off.
Jeg ble stående, fordi det ikke var noen sitteplasser, på trikken. Da så jeg en dame, som satt på Instagram og lika #purses. Jeg ble etterhvert dyttet lengre ned på trikken av passasjerer som kom inn, og endte opp med å se på feeden til en dame som satt og så på og lika #shoes. De kjente ikke hverandre, men jeg oppfattet en form for telepati mellom dem, og etterhvert som jeg så hva de valgte ut oppfattet jeg en kontinuitet. Farge og form ble tydelig. Beige var moten.
Jeg tok bilder av maten min før, for man er hva man spiser, da blir det den mest sårbare selfie. Man sier; «jeg har ikke så mye penger» eller «jeg bryr meg ikke om meg selv, jeg bare spiser en stor bit kjøtt» eller «nå er jeg fresh og happy, og nå skal jeg spise salat!» Jeg følte at det var en ærlig selfie. Men så følte jeg på andres posting av mat. Jeg kunne se på det, og så miste sulten min totalt. Der finnes det et merkelig forbruk, for man trenger ikke windowshopping. Før kunne jeg dra til en eksklusiv butikk og prøve en kjole, men nå kan jeg scrolle, se det på noen andre og like det.
Når du eksisterer i så stor grad som du gjør på nett, blir du engstelig for hvordan folk oppfatter deg?
Ikke nå lenger, men jeg var det før, for før kunne jeg være redd for at folk ikke trodde at jeg jobbet. Men med en gang man har et nettverk som er kritisk til all denne respektable politikken, blir det mye lettere. For når man blir urolig over at folk tenker at man ikke jobber, blir det knyttet til en helt spesifikk diskurs. Nå er det noe helt annet, for man jobber når man er på Twitter eller Instagram.
Det ser man tydeligvis på Hillary Clinton og Donald Trump. De twitrer jo hele natta.
Herregud. Du kan ikke bruke de samme parameterne. Jeg har blitt bevisst på det, og dermed ikke bekymret over det, om folk følger meg eller slutter å gjøre det. Jeg tenker ikke over det, er inne i det, og må tenke på det som noe som er bra. Når det gjelder selfies er det noe performativt, fordi det er en del av min research også. Jeg liker å tenke at jeg opererer som en mal for mine modeller senere. Jeg har postet selfies der jeg har fulgt klisjeer som «Just believe in yourself. I’m so happy. Oh my God!» #love #working #happy. Da fikk jeg plutselig så mange likes.
Jeg har brukt Instagram som en research hub for å finne ut hva slags fotografier hvilke type mennesker liker. Ofte blir ting for bra for nettet for min del. Tenker du det?
Nei.
Aldri?
Min Instagram er åpen, og jeg poster en del bilder av familien min. Selv om det virker som om jeg deler veldig mye, deler jeg nesten ingenting.
Du har en sensur.
Jeg tiltrekkes av det som det er umulig å gå i dybden av.
Det som ligger på overflaten.
Ja, fordi det er så komplekst i utgangspunktet.
Men i utstillingen Real Friends på Oslo Kunstforening har du gått tilbake til utgangspunktet, din etniske opprinnelse: Kongo.
Jeg er født der, men ikke vært der på tretten år. Ikke siden jeg var tenåring.
Kongo, det er real life. Hvorfor dro du tilbake dit?
For å besøke familie, men også for å filme. I mine tidligere arbeider filmet jeg meg selv en del, noe som ble en mal for hvordan jeg skulle jobbe med andre. Da jeg integrerte andre i mine arbeider, brukte jeg metodene jeg hadde skapt alene. Det gir et nytt lag, det at jeg går igjennom ting selv, at jeg bruker meg selv, for å finne ut hva som er ubehagelig. Det blir en selvstudie med potensial for utvidelse, via andre folk. Jeg dro dit fordi det er noe av det vanskeligste jeg kunne gjøre i min praksis, for jeg er så redd for å eksistere et sted der jeg ikke kan kuratere meg selv. Valget stod mellom å eksotisere meg selv eller la andre gjøre det, ta kontroll over mitt eget bilde. Hva betyr Kongo for andre? Hva betyr det for meg?
Fører det til fordeler og ulemper? En form for omvendt rasisme…
En bakgrunn kan bremse opp for at publikum går i dybden av dine ting, blir mer kjent med kunstnerskapet. Da jeg lagde Face Time/Facetime Real Time/Realtime, 2013, brukte jeg «vest-afrikanske» prints som jeg handlet inn i Berlin, og ble veldig bevisst på hvordan tekstilene eksisterer som kulturelle bærere, mye på grunn av Yinka Shonibares arbeider.
Nettopp fordi det var ubehagelig valgte jeg å jobbe med det å være bikulturell. Det å reise til Kongo handler om at dess eldre jeg blir, dess mer bevisst blir jeg på hvordan en svart kropp bærer på så mye historie, uansett hvor den kommer ifra. Det å reise tilbake til Kongo handlet mye om å bli bevisst på mitt eget blikk, hvilket syn jeg hadde, samt hva jeg er verdt. I Kongo var det folk som sa: «Ikke la deg lure. Selv om hun er svart så er hun ikke det. Hun er egentlig hvit.»
Som O.J. Simpson. Det var det han gikk igjennom da han falt.
Da brukte han det. Da var han plutselig en bror. På grunn av dette, for å ha den friheten jeg ønsker, må jeg skape et system for det – forskjellige metoder. Jeg må møte det ansikt til ansikt, framfor å begrense meg selv.
Følte du deg hjemme der?
Man føler seg aldri hjemme. Nå føler jeg meg ikke så hjemme på nett heller. Til syvende og sist er man full av motsigelser. Man føler seg hjemme, men samtidig ikke, for alt skifter i løpet av sekunder. Man er i en konstant flux. Jeg tror ikke jeg har hatt en reell indre følelse av å være hjemme, heller en konstant følelse av at jeg må flytte på meg.
Hva gjorde du i Kongo?
Det å besøke Virunga ble et mål i seg selv. Det fikk jeg til. Dette har mye med familie å gjøre, at jeg har familie over hele verden; USA, Sør Afrika, Vest-Afrika. Man flytter på seg. Det fikk jeg gjort i Kongo, dratt til mange steder, i et helt annet tempo enn jeg er vant til. Man blir bevisst på i hvor stor grad man har behov for å arbeide. Jeg fikk panikk da jeg ikke kunne jobbe, og forstod at man mister en selvfølelse i det; desperasjon over at man ikke får oppdatert sin virksomhet online. Jeg måtte konstant minne meg selv på det, hva som egentlig skjer, for jeg fikk et helt annet forhold til tid da jeg var der. Jeg fikk dratt på kongolesiske bryllup, ved å infiltrere forskjellige bryllupsfester. Der snakker vi om ekstravaganse uten hensyn til bakgrunn. Det er temafester utover proporsjoner. Man lager videoer og poster på Youtube, av prosessen med sminking og kjoleprøving, hvordan de traff hverandre. Disse videoene er som offentlige skypesamtaler. Istedenfor å dele det personlig, poster de alt online. Dette gjør kongolesere i hele verden. Det er et eget fenomen. Jeg har brukt det tidligere, hatt det i bakgrunnen, når jeg har gjort performance i musikkprosjektene mine. Det var min måte å være en del av det, å høre de forskjellige språkene; lingala, swahili eller fransk. Jeg liker den konteksten av feiring og kjærlighet, men også koreografien blant danserne. Jeg har brukt dette aktivt i mine arbeider. Det dukker opp i videoen i denne utstillingen. Jeg i denne situasjonen.
I Myten om Sisyphos omtaler Camus den reisende som den verste form for skuespiller, fordi han gjør et teater ut av sitt eget liv. Som turist vil det oppstå en virtualitet fordi man ikke har et reelt ansvar i områdene man eksisterer i.
Jeg endte opp i en kontekst der både virtualitet og realitet ble aktivisert. Det er en del forventinger til hvordan man ser ut, og kroppen man har, en forventing om at jeg skal vite om kongolesiske tradisjoner, men så er jeg ikke helt der. I begynnelsen var min lingala dårlig, min swahili var dårlig. Jeg ble en raring. Få snakker engelsk. Det er alltid en ambivalens, for man eksisterer på så forskjellige plan. Før kunne jeg si at jeg var verken eller, at jeg hadde flere lag.
Derfor liker jeg ideen om poly-body, en kan se det på Superbowl-performancen til Beyoncé, hvordan hennes kropp blir multiplisert via projeksjon. Det bryter med den heteroseksuelle kroppen og det monogame forholdet. Man eksisterer på forskjellige plan. Beyoncé ble projisert slik at man så alle kroppene hennes. Hun står der sammen med live-projeksjoner, og så kommer hun med et album som handler om at hun er mor, men er sexy allikevel. Hun er feminist. Hun er det og det og det. Man insisterer på en integritet i det som er polyfonisk.
Som Freddie Mercury gjorde i sin tid. Jeg er homofil, men også heteroseksuell. Jeg er ekstravagant, men jeg er sjenert. Jeg har bart, men er glattbarbert. I want it all and I want it now… Who wants to live forever?
Du insisterer. Man kuraterer alle disse imagene.
Det gjør du, men du gjør det med tungen festet i kinnet, for eksempel i videoen din I’m so bored but you’re alright, som er en form for videocollage der jeg ikke helt forstår hva som er ditt åndsverk og hva som er samplet.
Jeg har brukt tilgjengelige software og andre apps, og benyttet meg av muligheten til å jobbe med vokalister.
Du jobber med en digital collage uten grenser, noe som innebærer et anarki, fordi collage er universelt. Arbeidene dine er uhyrlig komplekse, men samtidig ser det ut som de er laget med en letthet, i en håndvending. Er det et mål?
Ja. Det ble ganske tidlig tydelig med videoarbeidet Untitled (Sound).
Mitt favorittverk av deg. «Sound, Sound. Sound… Sound.»
Sandra Mujinga, Untiltled (Sound), 2011.
Det at det blir asynkronisert, da oppstod det autonome lag, noe som kan eksistere for seg selv. Jeg tenker veldig mye på om man er synkronisert med verden eller ikke, spesielt med tanke på solipsisme. Da man hadde TV følte man at man ble synkronisert, fordi man deler ritualet som TV gir. Men nå er det noe helt annet, med Internett. Øyeblikket av synkronisering, og hvor ofte det skjer er noe som opptar meg.
Hvordan blir noe sånn, mens noe annet blir slik.
Det er avhengig av hvor. Da jeg viste arbeidet I Gave the World a Word på Moderna Museet i 2016, i forbindelse med Fredrik Roos-prisen, dukket jeg opp med tre USB-pinner med video, som ble overført og vist på flatskjerm. I en gruppeutstilling blir jeg medfølende med andres situasjon, fordi arbeidene mine krever oppmerksomhet, og tenker over at arbeidene mine ikke skal dominere for mye. Men når jeg nå har den unike muligheten som en soloutstilling er, da liker jeg å være en lytter. Å bli en bedre lytter. Ting går sakte. Jeg bruker tid. Det jeg frykter er at det blir romantisk. Jeg leste Just Kids av Patti Smith, der Robert Mapplethorpe, etter å ha tatt et av sine mest kjente bilder, sier «This has magic.» Jeg er litt sånn. Du må bare være tilstede når det skjer.
Når Eureka-øyeblikket oppstår.
Du må være tilstede, noe som krever masse jobb.
Du må være på vakt.
Du er i den posisjonen av å være på vakt. Jeg bruker en del tid på å bare se på ting, for å lete etter det sjeldne. I utstillingen Rare Darlings tenker jeg selvfølgelig på uttrykket Kill Your Darlings. Jeg tenker ofte bare; det funker ikke, da kaster jeg det eller bruker det til noe annet senere. Jeg er ikke opptatt av å ha et bilde i hodet som skal bli realisert, men heller presse hodet mitt mot veggen, høre hvor det går. For alt betyr noe. Jeg har muligheten til å være tilstede i alt. Ikke bare filen jeg jobber med.
Hvilket rom trives du best i? Studio, utstillingsrommet eller det virtuelle rommet? Hvor finner man deg?
Jeg liker veldig godt når jeg er med datamaskinen i redigeringsrommet, med macen foran meg, ipaden på fanget og telefonen i hånden.
Teknologiavhengig?
Jeg liker bare mulighetene. Det kan ha noe med min bakgrunn i performance å gjøre. Jeg liker å være tilstede der det skjer, i kaoset.
Hvorfor Virunga?
Jeg hadde sett dokumentaren, og koblet opp det til anthropocene-diskusjonen som skjer i kunst. Jeg tenkte; dette er reelle greier, det at mennesker stod opp hver dag, dedikerte livet sitt til å beskytte livet til gorillaene. Det gjorde et enormt inntrykk, selv om jeg visste det at det var film. Jeg måtte bare gjøre det. Jeg tenkte at jeg som kongoleser hadde mulighet til det. Det var en familie der, og jeg filmet babygorillaer, men det ble faktisk for mye. Så jeg fokuserte på en gorilla.
Rene portretter av gorillaen.
Og det er de eneste arbeidene i utstillingen som ikke er forvrengt.
Det jeg tenkte mye på da jeg så dokumentaren Virunga var; hva i alle dager driver jeg med? Real Friends heter utstillingen din. Du tar opp det selvsentrerte «jeget», det performative i selvframstillingen og isolasjonen det kan medføre. Er det virtuelle en del av virkeligheten nå? Er det totalt integrert, eller er det egentlig et skille?
Det er ikke et skille. Det går inn og ut av hverandre. Noen ganger føles det virtuelle som den reelle virkeligheten. Det man må være bevisst på, og det er noe som blir mer og mer aktuelt i media, hvordan man skal håndtere sin virtuelle tilstedeværelse. For eksempel hvordan man skal oppføre seg når man har forfulgt noen i et virtuelt rom.
At man ikke skal like 50 bilder på en gang for eksempel, noe jeg har en tendens til å gjøre.
Vi kommer til å bli værende her, så vi må lage regler. Vi må bli bedre på å være på nett, administrere de sosiale mediene mer bevisst. Det er sånn det føles, hvis man møter noen man følger… Ikke være nervøs, men bare si; «hei!» Jeg traff en i Malmö forleden, som gjorde meg forvirra; som hilste hjertelig, fordi vedkommende kjente meg fra det virtuelle. Men hun kjente meg ikke i det fysiske rommet.
Det skaper fremmedgjøring.
Samtidig var det helt naturlig da jeg skjønte at hun fulgte meg på Instagram. Hyggelig. Kos deg! Vi er fremdeles venner på Instagram.
Er det noe rom for å eksistere offline i nåtiden og i framtiden?
Det er det nok, men det er utrolig vanskelig. Alle kunstnere er Internett- eller post-Internett kunstnere nå. Alle har en hjemmeside.
Ikke jeg, men noen har laget en falsk hjemmeside i mitt navn.
Høres forferdelig ut. Jeg pleier å late som om jeg har den type drama, og bytter Instagram-navn til @iamsandramujinga eller @therealsandramujinga.
Institusjonene har nesten blitt unødvendige som uttrykksrom i den tiden vi går igjennom og inn i nå. Du er veldig forberedt på en postinstitusjonell virkelighet.
Man hører det. Noen sier at abstrakt maleri har gått i oppløsning. Man har hatt diskusjonen om hvordan man skal kunne selge gif eller tweet, i stedet for at det bare er tumblerkids som dominerer, spesielt nå etter den siste Berlinbiennalen. Man føler på en forsinkelse.
I institusjonen?
Man lager en plattform for seg selv hele tiden. I Jacques Attalis bok Noise: The Political Economy of Music, snakker han om at det ikke er slik at musikken speiler samfunnet, men at samfunnet forsøker å speile musikken. Det er en overflod av software, som lar folk lage musikken helt på egen hånd. Han knytter det til 3D-printing. Vil man fortsette å lage ting selv? Hvor langt vil DIY gå?
Arbeidene dine er ironisk nok folkelige?
Hva mener du med det?
Man forbinder det begrepet med noe helt annet, kanskje det motsatte av det du gjør, men det jeg tenker om dine arbeider er at de er tilgjengelig for folk flest, fordi de fleste, på godt eller vondt, har vært innom estetikken du bruker.
Ofte, når jeg involverer andre mennesker i det jeg jobber med, gir jeg dem en telefon å fremtre for, istedenfor at de skal fremtre for meg. For det medfører for stor grad av selvbevissthet. Veldig mange av modellene mine er utenfor kunstmiljøet. Jeg synes det er mye mer interessant, fordi jeg liker å bruke kunsten til å samle folk, eller møte mennesker jeg vanligvis ikke ville involvert meg i, mennesker som ikke forstår hva man prøver på. Kunstnere liker å fullføre setningene til hverandre, men da liker jeg mer den fremmedgjørende reaksjonen: «Hva? Nei… Dette er weird.» Det er viktig for meg. Jeg tror det har noe med å gjøre å være spredt ut overalt. Når folk fra Kongo spør hva jeg driver med, og jeg forklarer at jeg sprer meg ut som en blekksprut, da lurer de selvfølgelig på hvordan jeg tjener penger på det.
Det kan oppstå en barriere når vanlige mennesker oppfatter at man er kunstner.
Jeg må ofte forklare for dem jeg jobber med at de ikke trenger å overdrive instruksene.
Slikking på albuene og sånt.
Det er Abby, og hun er også avataren i to av videoarbeidene her på Oslo Kunstforening. Hun har jeg jobbet med tidligere, og vil fortsette å jobbe med. Hun har forstått hvordan jeg fungerer og opererer, at jeg ikke nødvendigvis fullfører setningene mine engang. Hun vet at jeg kanskje ikke har sovet natten før vi møtes. Jeg vil bevare disse forholdene. Hun blir en profesjonell avatar. Hun hoster prosjektene igjen og igjen.
Hun blir en kunstner uten at hun helt forstår hva det innebærer.
Man ser at kunst og mote blander seg sammen, og hun har vært modell, så hun opererer som en modell i en kunstkontekst. Det som er fantastisk er når de ser det jeg ser. Det handler om skjønnhet. Jeg snakker om andre ting, men når de ser hvordan jeg setter elementer sammen, når de da synes det er fint, da oppstår det et øyeblikk av synkronisering. Man har ikke så mye tid alltid. Det er ikke det det går på, å forstå alt man gjør, men heller et intuitivt og mikroskopisk øyeblikk. Du må fange essensen veldig raskt, for folk har så kort oppmerksomhetsspan.
Du jobber på et avantgarde-plan. På kanten av historien.
Jeg føler ikke nødvendigvis det, fordi jeg er virkelig inne i det. Jeg er den som sitter på sofaen på en fest og følger med på hva folk driver med, mens venner maser om å dra på neste fest fordi det er kjedelig der vi er. Men for meg er akkurat det jeg er interessert i; å skrive, å observere det som skjer nå, heller enn å tenke på at jeg skal være moderne. Den som beskrev det best er Tavi Gavinson, som er atten eller nitten år gammel, og jeg begynte å følge henne da hun var rundt elleve. Da satt hun allerede og skrev om mote. Hun hadde en fantastisk samtale i Sydney om å være fangirl, om at hun ble deprimert fordi hun lever i en tid der alt har blitt gjort, og du får det bevist hele tiden. Man kan google seg fram til ideer, og bli skuffet når man forstår hvor liten mulighet man har til å gjøre noe nytt. Hvordan skal man fortsette å skape i det klimaet? Hvordan skal man unngå å gi opp, være produktiv og holde kreativiteten oppe? Da gikk hun inn for å være fan, for å kunne fortsette å skape. Der var det rom.
Du er veldig prisbelønnet, med to større priser de siste årene; Fredrik Roos og DNB. Hva gjorde det med deg?
Jeg ble overrasket. Man er veldig selvsikker, men ting er i konstant utvikling. Man poster ting, og får likes.
Men dette er rimelig store likes.
Jeg ble takknemlig, men det blir til syvende sist en mulighet til å fortsette, fordi det er det man vil. Jeg er ikke opptatt av å være kul, men opptatt av å jobbe. Ting må videre, og jeg må gjøre mitt beste. Hver gang jeg føler ting er litt skummelt, da må jeg undersøke det mer.
Hva tenker du om at de apparatene vi går rundt med, Iphone eller Blackberry, som er grunnlaget for vår virksomhet, tapper områder som Kongo eller Indonesia for ressurser?
Man er bevisst på det. Jeg er ikke opptatt av å ha det nyeste av teknologi, noe som er et personlig økonomisk spørsmål også. Jeg har vært veldig bevisst på eksklusiviteten i å ikke være synkronisert, i forsinkelsen som oppstår mellom mennesker og verdensdeler. Da Facebook kom, ble de utenfor den vestlige verden lukket ute. I begynnelsen. Men jeg liker ikke tanken om å at man skal logge seg av helt. Det beste eksempelet er den arabiske våren. Teknologien har vært en viktig ressurs for også de utenfor vesten. Der kan alle lage en plattform der man blir hørt.
Du er ikke redd for at det skal drukne i digital støy alt sammen, at man ikke skal klare å se forskjell på noenting?
Ting kan bli for saturert, men det tror jeg ikke det blir, for nå har vi begynt å tenke på hvordan vi framstår og oppfører oss online, samt hvordan dette påvirker oss. Det handler om din krets, det man deler, som skaper et rom som gir deg den informasjonen man trenger. Substansiell deling skjer også på nett, men man står i fare for å snakke i et ekkokammer, en begrenset sirkel. Men man skal ikke gi opp fordi man føler på den digitale støyen. Rommet er for viktig for dem som ikke har noen annen plattform.
Det anarkiet og demokratiet har flere gode aspekter enn dårlige?
Noen dager våkner man opp og hater alt som har å gjøre med den digitale kulturen, mens neste dag omfavner man det. Hvis man skal sortere det viktige opp mot det såkalt uviktige, må vi fortsette diskusjonen for alltid. Man trenger ikke lukke seg. For meg har det alltid handlet om å lese om de som blir mobbet på skolen, samtidig som jeg leser om Syria, eller en artikkel om Kongo.
Og så sette på en syrete låt på Soundcloud.
Memer handler om mer enn å gjøre narr.
Det kan drepe politikere.
Det har vært memer som handler om å identifisere seg med dyr. Man blir en avatar, man blir et dyr. Menneskeheten har gitt opp et selv.
Det finnes en test. Hva er ditt dyr nummer en?
Elefant.
Dyr nummer to?
Gorilla.
Dyr nummer tre?
Hund.
Teorien er at det første du svarer er det du tror du er, det andre er det andre tror du er og det tredje er dyret du egentlig er. Jeg sa rev, så ulv, så panter. Jeg tror jeg er en rev, andre oppfatter meg som en ulv, mens jeg er egentlig en panter.
Jeg er ikke en hund. Jeg sa bare hund fordi alle liker hunder. Hunder er inn. Katter er ut. Når det gjelder memer, så er det å være begge deler interessant, for man bryter med normer, og dermed viser man en kompleksitet. Man insisterer på å være et menneske via dette fenomenet mem, samtidig som det kjennes som det motsatte, at memer blir en form for utmattelse og en fraskrivelse fra å forholde seg til mennesket. Man kan bygge en scene for seg selv, men jeg har bedt mine nærmeste om å lukke min profil hvis jeg skulle miste det helt. Facebook ber om det hele tiden, for det finnes en knapp der man kan streame seg selv live. Jeg blir mer og mer redd for det, for det som er rundt meg blir lettere, samtidig som jeg er klar for det. I går gikk en kjendis ut på nettet og fortalte at han hadde vært så deprimert at han ble innlagt. Det var så nyttig. Det er en del av støyen, men man kan bruke det til noe.
Frank Ocean var mitt eneste selskap en tid. Hvilket publikum forstår deg best? Tilfeldige mennesker online, eller et forfinet kunstpublikum?
Det varierer veldig. Folk fra musikkmiljøet eller miljøet rundt mote har alltid vært viktig for meg, ikke bare kunstmiljøet, men folk som befinner seg flere steder. Jeg har alltid blandet inn alt og alle.
Du er ikke eksklusivt billedkunster, men mer en fri kunstner.
Tja. Jeg vet ikke. Jeg vil bare bli god på å være meg selv. Jeg er god på å være meg selv.
Jeg er Sandra Mujinga.
