– Vi vil ha en tilstedeværelse i det som er nå, og skape ideer til det som skal komme, sier Per Kristian Nygård, som sammen med Line Anda Dalmar står bak den nystartede Trondheimsbiennalen, en biennale viet offentlig kunst.
Biennalen arrangeres for første gang i år, og er et svar på kommunens byutviklingsplan, som innen 2050 skal gjøre Trondheim mer «attraktiv, inkluderende og klimavennlig». Strategien vil også gjøre byen tett og kommersiell, ifølge Dalmar og Nygård, og denne utviklingen vil de være med på å diskutere.
Begge brenner for kollektive arbeidsformer: Dalmar var med på å starte det kunstnerdrevne galleriet Studio 17 i Stavanger i 2013, og Nygård har vært pådriver for Lademoen Kunstnerverksteder. Dette engasjementet har de tatt med inn i biennalen, der et mål har vært å ikke begrense kunstnerne ovenfra, for å gjøre utstillingen så kunstnerdrevet som mulig.
– Byen skal jo endre seg, og vi vil lage et rom der denne utviklingen kan ses med kunstnernes blikk, sier Nygård.
Dalmar og Nygård er fra Stavanger og Froland, men etablerte seg i Trondheim etter studier i Stockholm og Malmø. De beskriver en tendens der flere både blir igjen etter endt kunstutdannelse, og flytter tilbake etter å ha studert andre steder. Det kommer også stadig til nye kunstinstitusjoner, blant annet PoMo, et privateid kunstmuseum som åpnet i fjor, bygd opp rundt samlingen til forretningsmannen Ole Robert Reitan, og Kjøpmannsgata Ung Kunst (K-U-K), et stort visningsrom etablert av kunstneren Kjell Erik Killi-Olsen i 2021.
– Grunnen til at større aktører har klart å etablere seg i og gjøre Trondheim til en voksende kunstby, er fordi lokale kunstnere gjennom årtier har lagt et stabilt og profesjonelt grunnlag for Trondheims kunstmiljø, sier Eva Ballo, som er en del av Rotvoll kunstnerkollektiv, og deltar på biennalen.
Per Formo, en annen bidragsyter, bekrefter at Trondheim og Trøndelag har en større og mer aktiv og mangfoldig kunstnerstand enn noen gang før.
– Biennalen er både et resultat av dette og en viktig bekreftelse på at tradisjonen med kunstnerinitierte og kunstnerdrevne prosjekter fortsatt er levende i denne mer heterogene situasjonen, sier han.
Dalmar peker også på det har blitt flere muligheter for prosjektstøtte i regionen de siste årene, og at kommunen oppleves både lydhør og samarbeidsvillig.
– Kommunen gjør en god jobb med å lage ordninger for atelierstøtte og kunst i offentlig rom, legger Nygård til.
Samtidig påpeker han at den pågående og planlagte byutviklingen er gjennomkommersialisert, noe som gjør at hensyn og verdier som ikke er profitable forbigås.
– Det kommende Trondheim blir en by uten så mange overraskelser, sier Dalmar og trekker fram at mange sitter med en maktesløs følelse ovenfor et enormt, ansiktsløst maskineri.
Dette ønsker biennalen å gjøre noe med gjennom å la kunstnere utforske og aktivere «byens mellomrom», før det gamle forsvinner og blir noe nytt. I dette mellomstadiet står mange bygninger tomme, og kan brukes til konserter og utstillinger.
– Vi vil gi kunstnerne selv mulighet til å tilby det de synes bør være i byen, og lage prosjekter som kritiserer problemstillinger de selv synes er viktig, sier Dalmar.
– Det at kunstnerne ikke har en bestilling fra utviklerne i bakhånd, kan være med på å synliggjøre andre tanker, ideer og problemstillinger, sier Nygård.
Årets biennale består av ni verk utendørs på Nyhavna – et område der industri og shipping er i ferd med å byttes ut med boliger og aktivitetstilbud – samt en gruppeutstilling i et 1000 kvadratmeter stort lagerbygg, med 25 kunstnere tilknyttet Trøndelagsregionen. Biennalen satser på midlertidige kunstprosjekter, fordi det er gunstig for byens kunstmiljø at de byttes ut.
– Det er ikke alt som trenger å være i bronse, sier Nygård.
Årets utgave har fått tittelen Horisonter til salgs, og er inspirert av begrepet «stedstap», som den norske arkitekten Christian Norberg-Schulz har brukt for å si noe om hvordan våre nære omgivelser framstår fremmede når de utsettes for store endringer.
– Vi mennesker er følsomme for omgivelsene våre, og vi synes det er viktig å snakke om hvilke kvaliteter som går tapt når en by utvikles, sier Nygård.
– Kanskje er det sjøutsikt? Luft mellom bygningene? Uprogrammerte eller ikke-kommersielle byområder?
Flere kunstnere i utstillingen jobber med parallelle byutviklingsprosjekter. Blant annet viser Markus Lantto foto av en bygning i Kiruna som rives i forbindelse med at byen må flyttes ettersom gruvedrift har gjort grunnen ustabil. Kollektivet Moderne ruiner – bestående av Grethe Britt Fredriksen, Elisabeth Engen og Astrid Findreng – skal vise et prosjekt som handler om hvordan svaberg i Mandal planeres for å lage en grusslette for industri.
– Det handler om andre typer landskaper som forsvinner, sier Dalmar.
Mange prosjekter peker også konkret på Trondheim. Blant annet har svenske John Huntington laget et alternativt kvalitetsprogram for Nyhavna, som framfor å belyse positive kvaliteter, slik ordinære kvalitetsprogrammer gjerne gjør, bygger på negative emosjonelle verdier: Er Trondheim for eksempel en god by å være deprimert eller sint i?
Trondheimsbiennalen åpner 2. mai, 2026.
Saken ble endret for å rette faktafeil 28. april kl. 18.40.