Nettverket som kunstrom

– en introduksjon til kunst på internettet

Noe av det mest utfordrende med nettkunsten er at den ikke bare sprenger sjangre, men også utfordrer skillene mellom forskjellige kunstformer og skillet mellom kunst, spøk og spill.

Nettkunst kalles det: kunst som bruker nettverket som medium, som må oppleves på nettet. Ta en titt på denne viften av eksempler fra Whitney museets portal til nettkunst. Klikk på “Launch Idea Line” eller se på tekstversjonen om viften krever for mye av maskinen og forbindelsen din. Her kan du bla gjennom et hundretalls verker, ordnet etter når de ble laget og hva slags verk det er. Du ser spennet: her er kunst som bruker fortelling, hypertekst, stemmegjenkjenning, browseren, animasjon, algoritmer, lyd, performance, telepresence, sosiale fellesskap, spill, video, 3d, tilfeldighet, og mer. Kjenn på grensesnittet som brukes for å presentere denne nettkunsten: det er nesten taktilt, du trekker musen opp og ned over viftens linjer for å kjenne hvordan bildet blafrer, åpner seg, endrer seg. Nettkunst bryter med forventningene du har til hvordan en webside skal oppføre seg. Nettkunst er på web, men også andre steder, i epostlister, i spillverdener, i webkameramøter, kanskje, om vi strekker “nettverk” utenfor internettet, finner vi også nettkunst på SMS.

Net.art og nettkunst
Nettkunst i streng forstand kan begrenses til det som kalles net.art på engelsk: kunst som ikke bare eksisterer på nettet, men som også har nettet som tema. Net.art er kunst på nettet som handler om nettet. Men net.art er en smal sjanger som kanskje bare inkluderte en håndfull eller et titalls kunstnere, og som bare varte i noen få år på slutten av 90-tallet. Det var en anti-kunst-kunst, skriver Tore Ferner i sin introduksjon til kunstnerne Nathalie Bookchin og Alexei Shulgins oppskrift på hvordan skape net.art . Oppskriften deres er en av de mest oversiktlige beskrivelsene av sjangeren, og er dessuten en nytelse å lese i sin selvironiske ærlighet. Anne Lise Wullums Brukerguide til nettkunst, fra 1999, gir en oversikt over mange nettkunstverk. Hun viser også til David Ross sine 21 beskrivende punkter for net.art som gir et litt annet perspektiv på sjangeren.

Det norske begrepet nettkunst er mye romsligere enn det engelskspråklige net.art. Nettkunst er kunst som bruker nettverket som medium og som må oppleves på nettet, men nettverket tematiseres ikke alltid som sådann. La oss avgrense det litt til: nettkunst er en type elektronisk kunst, men ikke all elektronisk kunst er nettkunst. Elektronisk kunst bruker datamaskiner, men datamaskinene kan være skjulte og de kan være svært små. Det kan være installasjonskunst: objekter som fysisk utstilles i et fysisk rom, og som slett ikke alltid tilknyttes nettet. Nettkunst omfatter heller ikke all kunst som finnes på nettet, for nettet brukes også som visningskanal for tradisjonell billedkunst, litteratur, musikk og videokunst. Nettsteder med billedgallerier fulle av digitale bilder manipulerte i Photoshop, eller mp3-filer eller dikt regnes ikke som nettkunst.

Interaktivitet
Nettkunst er ofte interaktivt, men hva mener vi egentlig med interaktivitet? Begrepet har vært kritisert for å være ullent og for å brukes alt for vidt når brettspill som Ludo markedsføres som interaktive leker, er det da meningsfullt å bruke det om kunst, om nettet? Samtidig er begrepet så mye brukt at folk noenlunde forstår hva som menes med det: tilskueren må samhandle med kunstverket utover det å stå og se på det.

Det finnes mer nyanserte måter å diskutere dette på. Et av dem finner vi i cybertekstteorien, som ble introdusert av nordmannen Espen Aarseth. I boken Cybertext tegner Aarseth opp en typologi med syv forskjellige akser for å beskrive både elektroniske og andre tekster, og skriver at en cybertekst er en tekst som krever ikketrivell innsats fra publikum. Ikketriviell innsats betyr noe mer enn å bla om sidene i en bok, eller gå gjennom et museum. Det betyr at man gjør mer enn å tolke et verk: man _utforsker det ved hjelp av mus eller andre grensesnitt, man konfigurerer det kanskje, og i noen tilfeller legger man til noe selv. Arbeider som tillater dette siste kaller Aarseth tekstoniske (side 64).

Noen eksempler, kanskje? Du slipper å gå på museum for å oppleve nettkunst, klikk bare på linkene, så er du der. I Reach, som er en del av Jogchem Niemandsverdriets underfundige Nobodyhere.com, styrer du en skygge med musen din. Du utforsker hva som er mulig å gjøre i verket, og du konfigurerer verket ved å endre på hvor skyggen faller. Alexei Shulgins Form Art leker med knapper og esker som vi vanligvis tar for gitt i skjemaene vi stadig bes om å fylle ut på nettet. Her kan du kun utforske, du kan ikke endre eller tilpasse noe (konfigurere) eller legge noe til. Davidstill.org er en site hvor du tilbys å ta i bruk identiteten til den (antageligvis oppdiktede) David Still. Du kan utforske nettstedet hans, hvor du blant annet finner en enkel hypertekstuell fortelling om barndommen hans, men mer interessant er at du ogs kan legge til verket ved å sende dine egne eposter i hans navn.

Generativ kunst
Annen nettkunst tillater ikke interaksjon mellom bruker og kunstverk, men krever likevel nettet og datamaskinen. For noen måneder siden fikk Norge sitt første offentlige kunstverk i et offentlig, digitalt rom. Marius Watzs generative grafikkprogram Tegnemaskin 1-12 er installert på odin.dep.no, som er departementenes informasjonstjeneste til det norske folk. Om du besøker odin.dep.no ser du Watz’ utsmykning straks, representert ved et bilde tydelig plassert på websiden. Du kan klikke på bildet og se nærmere på det, akkurat som du kan velge å gå bort til et kunstverk i et galleri eller et offentlig bygg for å ta det nærmere i syne.

Tegnemaskin 1-12 er et eksempel på generativ kunst: kunstneren skriver algoritmer som fastsetter noen regler for det som skapes, men tilfeldigheter spiller også en viktig rolle. Watz, som også er kjent på nettet som Amoeba, har skrevet program som genererer bilder. Hver dag vokser bildet, og hver dag vises et utsnitt av den delen som har endret seg på forsiden til departementenes nettsted. Etter to måneder avslutter programmet: bildet er ferdig. Da arkiveres bildet, og et nytt et påbegynnes, inntil programmet har kjørt 12 ganger og de tolv tegnemaskinene erklæres ferdige. Da vil hele prosjektet arkiveres. Generativ kunst er en type kunst som bruker datamaskiner som metode, materiale og formidlingskanal. Det fins mange andre sjangrer innenfor den digitale kunsten.

Konvergens
Nettverket tar imot alle tidligere medier: lydlige, billedlige og tekstlige. Sjangre blandes sammen: billedkunst, fortelling, video, musikk, dokumentar, konseptkunst, poesi, lydkunst. Noe av det mest utfordrende med nettkunsten er at den ikke bare sprenger sjangre, men også utfordrer skillene mellom forskjellige kunstformer og skillet mellom kunst, spøk og spill. Ofte blir nettspøker (net hoaxes) tatt inn i kunstverdenen som eksempler på nettkunst, eller nettkunstprosjekter sendes fra epost til epost og spres som vitser, ikke som tradisjonell kunst.

På nettet kan tekst sjokkanimeres og lydlegges, som i Young-Hae Chang Heavy Industries Dakota. I Anne Bang-Steinsviks i mellom tiden tillegges bildene tekstelementer og publikum blir bedt om å skrive inn egne tanker, som så kan leses av de neste som besøker nettstedet. Dataspill vris på, kunstnere bygger “skins” så personene de spiller med i The Sims ser ut som medlemmer av kongefamilien, eller at monstrene i Unreal Tournament framstår som Bush og Bin Laden.

The Electronic Literature Directory samler mange, mange litterære nettekster, men tradisjonell litteratur sprenges i de fleste av disse verkene. Kriteriene for at et verk skal inkluderes i denne katalogen er at det er tekst i det, og at det krever datamaskinen på et eller annet vis – Ibsens samlede verker i nettutgave godkjennes altså ikke som nettlitteratur. Et av de hyppigst omtalte net.art verkene, Olia Lialinas My Boyfriend Came Back from the War, er like mye litteratur som det er visuell kunst.

Mangfold
Det er umulig å gi eksempler på alle mulige typer nettkunst i en kort presentasjon som her. Eksemplene her gir smakebiter. Vil du vite mer, er Whitney museets portal, som jeg nevnte øverst, et godt sted å begynne, eller surf litt utfra linkene som er gitt her.
Det fins sentre for elektronisk kunst både i Bergen, Trondheim og Oslo, og på nettstedene deres kan du også lese mer om aktiviteter og prosjekter. Epostlisten e-kunst er den største norske kanalen for diskusjon om elektronisk kunst. Kunstnett Norges arkiv av artikler om nettkunst skrevet mellom 1999 og 2002 er også et nyttig sted for den som vil vite mer. Rhizome.org er et viktig knutepunkt for internasjonal nettkunst – der må du betale $5 i året for å være med, eller du kan legge besøket ditt til en fredag, for da er det gratis adgang til hele nettstedet.
Nettkunsten er under stadig utvikling. Men den er kommet for å bli.