Fra gammelt av

Eighties – I’m living in the Eighties

Eighties – I have to push, I prostitute myself

Eighties – I saw the whole world getting anxious

Eighties – I saw the worlds begin to march

Killing Joke, Eighties (1984)

Så er det blitt på tide å fortelle ungdommen om hvordan det var før. Det er jo helt overtydelig at det er tid for det, med Vinduets dypdykk ned i 80-tallet (i nr 4/2009), og ikke minst med 80-tallsodysséen Blodig Alvor på Bergen Kunstmuseum. Som sammen med en del mer patetisk personlige insidenter er med på å feste blikket bakover. Det fine er jo at det blir så tydelig hvor langt unna dette øyeblikket ligger. Det har nemlig slått meg i ettertid hvor fint det var å være en ungdom i det mest hinsides all fornuft føkka årtiendet. Håpløst å skulle forholde seg til i retrospekt, egentlig. Historieskriverne vil som oftest redusere 80-tallet til et spørsmål om frisyrer, eller popstjerner som er transvestitter (gjesp), og litt motvillig mumle noe om postpunk. Det var ikke sånn, nødvendigvis. Mens det sto på tenkte jeg aldri over disse tingene. Milde tid, jeg mener; U2 var et postpunkband, og fler enn meg oppfattet dem som en billig rip-off av Echo & The Bunnymen (og sånn ser jeg fortsatt på saken, i grunn). Det jeg prøver å si er at det ikke lar seg gjøre å sammenfatte denne perioden på helt den samme måten som man forholder seg til 60-, 70- eller 90-tallet – det ligger hele tiden noe annet der i bakgrunnen og brummer, noe som aldri lar seg helt beskrive, men – heh! – jeg kan jo prøve. Selv om dette andre sannsynligvis ikke er noe annet enn en pubertal førstehåndserfaring.

Fra åpningen av Blodig alvor, Bergen Kunstmuseum. Foto:Dag Fosse

Fra åpningen av Blodig alvor, Bergen Kunstmuseum. Foto:Dag Fosse

Men det er f.eks. litt overraskende, selv i egenskap av å ha vært en som var der da det skjedde, hvor mye video som ble produsert i denne tiden. Noe, som også Gunnar Danbolt er inne på i sin anmeldelse av Blodig alvor her på Kunstkritikk, som er både interessant og problematisk i forhold til hvordan man velger å presentere dette. Litt for ofte løser man det på den – dessverre – vanligste måten; flere videos på hver sin monitor med et headset hengende ved siden av, plassert litt for lavt for en voksen mann, og uten benk eller stol, og derfor så køddete å måtte forholde seg til at man til slutt gir faen. Dette er en kuratorisk feil som det snart må utdeles avstraffelse for når den forekommer. Jeg har til gode å se et arbeid som vinner noe på denne presentasjonsformen, altså. Men bare det at disse handycambaserte ekskursjonene er til stede får meg også til å tenke i baner som ligger litt utenfor situasjonen; ville det ikke vært på tide med en større undersøkelse av den skandinaviske videokunsten nå? Egentlig? Jeg husker jo at den var der før 1990, det er ikke det, men noen ting vil bestandig komme som en overraskelse fra det hinsidige i slike situasjoner som denne. Videoene til Oddvar IN Daren f.eks, som med sitt solide fundament i like deler landscaping og konseptbasert minimalisme klarer å – i et her og nå – se både forrykende ferske ut, og på en helt annen klode på samme tid. Det er først og fremst der porten til den tapte tid slås fullt opp for meg denne uken. Et sted husker jeg jo disse arbeidene, og det er også det som får meg til å spekulere over hvor mye som egentlig ligger arkivert på støvete magnetiske bånd rundt omkring. Det er en ting å forholde seg til et tiår – det er noe annet å forholde seg til et medium med begrenset levetid, og disse pionerarbeidene vil om ikke alt for lang tid bare være en grå, tåkete gufse hvis ingen tar på seg jobben med å digitalisere faenskapet.

En digresjon, dette, men siden mediet er så tilstede på Bergen Kunstmuseum er det ikke til å se bort fra. Det er forresten overhodet veldig lite av det mimrende nostalgiske anslaget man kanskje hadde forventet, og det gjelder i høy grad også Vinduets temanummer (der Karl Ove Knausgård er blitt gitt the Royal punk treatment med en sikkerhetsnål gjennom leppa – en kjent visuell strategi som strengt tatt faller på begge sider av dette tiåret både som kommentar og metakommentar). Der finner vi tilbake til figurer som Gene Dalby og Leonard Borgzinner i en tid da Blitzhuset utgjør noe vesentlig mer betent enn det gjør i dag – illustrert av et klassisk arkivfoto av Stein Lillevolden under to politimenn. Her blir også de virkelig fundamentale spørsmålene stilt; «Er det noen som er sint på snuten i dag?» og «Når sluttet pønkejentene å ha rotte som kjæledyr?» – og med dette blir det også veldig markert at denne tiden faktisk definitivt er forbi. For meg er Leonard Borgzinner en mytisk skikkelse som av og til dukket opp i svenske science fiction-fanzines i tiårets første halvdel, gjerne involvert i uendelig ideologisk krangling om anarkisme – noe som vel strengt tatt ikke forekom påfallende ofte innenfor svensk science fiction-fandom, men på dette tidspunktet utgjorde denne scenen en slags korrektiv til ordnære punk-fanziner. Science Fiction kom som et postkort fra barndommen på noen av oss på denne tiden, og den klassiske nervøse nerden som gjorde det godt på skolen, men var redd for jenter og leste om romskip på fritiden var så definitivt skiftet ut med ølberusede punks som skrev noveller om kinky sex med utenomjordiske og verden sett fra perspektivet til en kleshenger som hadde levitert og nå forble hengende i luften cirka fem mil utenfor rnsköldsvik i Nordsverige. Jeg skal ikke gå nærmere inn på det, men de mest usannsynlige scenarier ble drøftet innenfor denne konteksten, der altså denne nordmannen dukket opp med jevne mellomrom for å herje om Bakunin. Artikkelen i Vinduet, signert Svein Paulsen, hjelper til med å plassere mannen litt nærmere virkeligheten for meg, selv om jeg har en følelse av at dette bare er begynnelsen. Det må finnes et arkiv et sted, noen burde trykke disse tingene opp i faksimiler.

Guttorm Nordø, Uten tittel, 1987

Det er sånt som dette som hjelper meg å holde meg edru nok til ikke å helt miste styringen i denne forunderlige verden av passert tid der internett ennå ikke finnes, en tapt verden der jeg uansett tilbringer en god del tid sittende for meg selv. På Bergen Kunstmuseum ligger dessuten flere utgivelser av Guttorm Nordøs El Djarida tilgjengelige på et bord. Kanskje ikke en fanzine etter normale parametre, men likefullt en del av den samme kollektive impulsen, og avgjort det siste øyeblikket mail art blir lagt merke til, før den vanlige postgangen blir elektronisk. El Djarida fortsetter å komme sporadisk den dag i dag, men disse internasjonalt baserte publikasjonene som ble kablet ut fra Svartla´mon i Trondheim for 25 år siden er fortsatt like pirrende å bla i, og utgjør nesten en alternativ kunsthistorie i seg selv. Med bidragsytere fra hele kloden er og blir dette en fascinerende forundringspakke – noe er selvfølgelig datert, men selve manøveren er fortsatt inspirerende på et basic nivå, selv om – som nevnt – mail art mer eller mindre forsvant inn i den digitale tidsalderen og muterte og forgrenet seg til å bli noe helt annet. Men det kanskje mest interessante i forhold til den tiden vi befinner oss i nå er så klart de problemstillingene rundt maleriet som det tok mesteparten av 1980-tallet til å komme seg forbi – og da med sånt ettertrykk at det ble dønn umulig å male igjen før årtusendet var over. Det var også hva jeg instinktivt trodde Blodig alvor ville dreie seg rundt, men det skjer bare delvis. Arvid Pettersen, selvfølgelig, og Bjørn Carlsen, ved siden av Bjørn Sigurd Tufta og Lars Paalgards resirkulerte rosemaling. Kanskje typiske navn å forbinde med perioden, men her er jo også Hilde Vemrens veldig tidstypiske portrett av Grace Jones – nokså Berlininfluert og heftig. Kanskje det eneste distinkte eksemplet her, egentlig, på den restartede ekspresjonisme som fulgte som en naturlig konsekvens av like deler punkrock og forestående utslettelse. For det var også dette, i Jimmy Carters og Leonid Brezjnevs tid, denne følelsen at selve arten ville bli utradert. At ikke bare ville vi ikke finnes, vi ville heller aldri ha funnes. Og alt var avhengig av at gutta foran den berømte røde knappen beholdt roen. Det var ikke tilfeldig at det delte Berlin avfødte så mange ypperlig sære prosjekter rundt overgangen fra det 1970-tall som best sammenfattes med en serie eksplosjoner i kjøpesenter og ambassader. Byen sto nesten som et symbol på alt som var galt, et slags universell politisk sjakk-matt og et kritisk geografisk punkt der historien opphørte. Og det er heller ikke tilfeldig at det var først i tiårets siste dager denne situasjonen fikk sin naturlige slutt idet muren falt.

Einstürzende Neubauten, Kollaps, 1981

Men, shit, ungdommen må få vite at Trondheim eksisterte som en slags perifer søsterplanet. Ingen andre steder farget disse impulsene av så markant. Selv om ingen gikk sikker noe sted når Einstürzende Neubauten kom på besøk. Kunstnergruppen Lambretta inviterte dem til en nå legendarisk konsert i Oslo 1983. Der var jeg ikke, men jeg fikk med meg den like legendariske konserten på Pripps gamle bryggeri i Göteborg i 1984, og hadde muligens blitt traumatisert hvis jeg ikke var forberedt på hva som kom idet den første molotovcoctailen ble kastet ut mot publikum og det begynte å brenne i frakken til fyren ved siden av. Hvordan beskriver man slike ting i ettertid? Blixa Bargeld var den gang en tredjedel så feit som i dag, og han er overhodet ikke feit i dag. Mer en strek enn en mann, med den type frisyre du får hvis frisøren din er både full, blind og i dårlig humør fordi du har tukla med kona hans. Konserten begynte med at den lokale outfiten DNA boret seg inn gjennom en vegg, før Neubauten gikk på den provisoriske scenen og hamret løs i sin versjon av Lee Hazlewoods Sand. Og derfra til det fysiske angrepet på publikum med brannbomber sto jeg og digget vibrasjonene fra pressluftboret i bakgrunnen. En merkelig miks av ærefrykt og eufori er det jeg husker best. Ville noen komme unna med noe slikt i dag? Eller ville det bare likne på et tåpelig resirkulert avant garde-prosjekt med strikte akademiske bevegelser som aldri gikk over streken? Tingen er jo at Einstürzende Neubauten, i tillegg til å være fullstendig uberegnelige, faktisk svingte som faen, på sin egen sære måte. Jeg tror de fortsatt gjør det, men et slikt prosjekt forandrer seg jo på 30 år. Likevel, dette var en tid da denne typen ting klarte å finne seg et relativt stort publikum.

Hilde Vemren, Grace, 1982

Her ble jeg avbrutt, i så høy grad at deadline kom og gikk, av at en gammel venn fra rebro ringte meg på Skype, overstadig beruset på whisky, for å – nesten som om han visste hva jeg driver med – herje om gamle dager. Bortsett fra det komplett bisarre i hans omstendigheter, som at han flyttet til Kirkwall på Orkneyøyene, helt alene, med en hund han hadde lovet å passe på – som kostet ham 27 000 kr å få inn i Storbritannia, og som selvfølgelig døde kort tid etter ankomst – og mener den eneste måten å få seg dame på der er å være i slekt med henne, så boret han jo i sin overforfriskede tilstand nye hull i hukommelsens beske mørke. Når så vi hverandre sist? Nei, si det, men det er mer enn 25 år siden. «Hva tror du skjedde med Stefan?» spør han meg – og allerede der er jeg langt borte. Stefan var en skolekamerat av oss, og en av de første med en vhs-spiller i huset. Vi snakker 1980-81 her. Og det er omtrent her jeg vet hvordan 80-tallet begynte. Det begynte med at Mark Chapman skjøt John Lennon. Og dette ledet til et fanatisk forhold til Beatles for denne Stefan. Så der, i utkanten av byen, med disse forferdelige flaskene med hjemmelaget vin som hadde slått seg så ille at du måtte svelge det kjapt for å beholde det, og spytte med et grimaserende tryne etterpå, satt vi noen netter og så på… The Beatles! Og det er jo også sånn det ble; 80-tallet handlet veldig mye om 60-tallet, det er lett å se nå i ettertid. På samme måten modellerte 90-tallet seg over 70-tallet, men så virker det som det har skjedd en forskyvning; vi skriver 2010. «Jeg tror at han enten er død eller så har han tatt livet av seg» sier min venn med slurvete stemme og heller opp et nytt glass der borte i Kirkwall. «Nei, jeg mener… enten død eller så sitter han på psykiatrisk». Fortvilet prøver jeg å huske denne mannens karakteristika; sure, han var forstyrret, men hvem var ikke det? Og hvem er jeg til å være kritisk? Jeg bor jo i Bergen. Men jeg må innrømme at jeg ikke ser ham for meg som fullstendig harmonisk mann med kone og barn. Hele denne perioden var jo… twisted, fortsatt hyperaktiv som en ettereffekt av punken – hver uke fødtes det noe vi fortsatt sliter med. Alt fra black metal til rap til trans-avant garde… ting ble definert her. Herreys vant melodi grand prix i 1984 med Diggiloo Diggiley, Ozzy Osbourne bet hodet av en flaggermus og Bret Easton Ellis debuterte med Less than Zero. Som nå eksisterte ting med prefikset «neo» eller «post». Plutselig fantes det uhyre mange tv-kanaler, men etter å ha flyttet til Norge måtte jeg venne meg til å bare forholde meg til én. Der diskuterte man hvorvidt akademistudentene mestret faget godt nok for å få til å tegne en hånd. Selv kjøpte jeg vinylplater på postordre fra England og malte bilkræsjer i olje på lerret, men etterhvert begynte jeg å lage porno. Det blir uutholdelig å holde på å grave mer enn nødvendig i dette, men… jo, det begynte med at Lennon ble skutt, og det sluttet med at Berlinmuren knakk. Men du verden så mye rart som skjedde der imellom. «Jeg husker jo huset dere bodde i», sier den nå definitivt overberusede mannen på Orkneyøyene – «Og jeg husker mora di, men faren din er jeg mer usikker på. Men det var jo tydelig at du var i et permanent opprør i forhold til hvor du kom fra. Jeg hadde det ikke sånn, jeg gjorde aldri opprør». I retrospekt har jeg begynt å lure på om det ikke egentlig var mine foreldre som gjorde opprør mot meg. Det ble jo etterhvert umulig å bo sammen med dem, jeg måtte be dem om å flytte. Jeg tror det er mer sjelden folk drar hjemmefra i en alder av 17 nå, det har blitt vanskeligere. «Jeg tror vi er de siste som vokste opp med et reelt generasjonsskille» sier jeg i mikrofonen, men min venn i Kirkwall har gått på do. Jeg må tenke meg om; jeg var 17 da det begynte, og 27 da det var over. Kanskje ikke så rart at jeg faller ned i det når jeg begynner å gruble over det. Det skjer tross alt en del i et liv på den tiden der. Og det skjedde til lyden av merkelige kassettbånd med elektronisk støy som noen gærninger i England sendte ut i ny og ne. Når det ble 90-tall prøvde jeg å drikke ut det ene årtiendet med whisky og inn det andre med tequila, med den forutsigbare effekten at jeg konket fullstendig. Det siste jeg husker er at jeg begynte å hikke, og denne gærningen jeg kjenner mente å kunne kurere det med å stå på brystkassa mi, men trengte hjelp med å holde meg fast.

Men, nok nå, dette er en verden av smerte. Den personlige historien er marginal i sammenhengen – og da mener jeg ikke bare min, men alle de andres og. Jeg sitter bare her og mimrer litt, mens vennen min er på do. Skal si det tar sin tid.

Ingressbilde: Oddvar IN Daren, Water Level, 1982.