«Jeg føler meg ganske modig når jeg undersøker en linje innen kunsten som benytter seg av det åndelige. En rekke kunstnere arbeider med dette også i dag, men jeg tror mange av oss finner det vanskelig å snakke om det,» sier Marte Johnslien foran åpningen av Former av protest på Henie Onstad Kunstsenter. I installasjonen viderefører hun sin mangeårige granskning av forholdet mellom abstrakt kunst, sosiopolitisk engasjement og åndelighet som tidligere har kommet til uttrykk i utstillinger som Forente Nyanser (2011), som tok utgangspunkt i meditasjonsrommet ved FNs hovedkvarter i New York, og The Whitest White (2012) som forbandt Malevichs monokrome malerier og mystikeren Ouspenskys ideer med norsk gruveindustrihistorie.
Former av protest knytter sammen dokumentarisk fotografi, action painting på tekstil og tredimensjonale geometriske former, ut fra kunstnerens ønske om å skape et handlingsrom for abstrakte visuelle strategier og det immaterielle, i en tid som fordrer sosial aksjon som en motvekt til latent handlingslammelse.
– Utstillingen oppleves som en forløsende akkumulering av problemstillinger jeg har jobbet med lenge, og den berører hvorfor jeg begynte å arbeide med kunst. Kunstopplevelser har alltid appellert til det åndelige i meg, i betydningen av at de styrker tilhørigheten med omverdenen. Etter hvert oppdaget jeg at denne erfaringen minner om buddhistisk tankegods, og meditasjonsformer som trener evnen til å kunne sette seg inn i andres situasjon. Slik kan både kunstproduksjon og meditasjon være utgangspunkt for politisk handling, sier Johnslien, som hos den buddhistiske tenkeren og kunstneren Chögyam Trungpa fant en relevant kontemplativ produksjonsmetode som hun anvender i Former av protest. Trungpa influerte blant andre Beat-poetene, John Cage og Allan Kaprow, og hans Dharma Art taler for en meditativ tilstand av «ikke-aggresjon», fristilt fra egostyrte motiver.
– Jeg er uenig med Trungpa i mange bastante og svevende påstander, men han beskriver noe grunnleggende som handler om kunstnerisk tilstedeværelse, og det på en måte som jeg ikke har funnet noe annet sted. Det er ikke religiøst betinget, og jeg definerer meg ikke som buddhist. Men det ligger en mulighet her for å skape den balansen mellom rasjonalitet og åndelighet som jeg leter etter som kunstner. Og jeg savner at vi uttaler denne universelle fellesskapstanken i kunstens egne teorier og praksiser, sier Johnslien.
Former av protest tar utgangspunkt i en reise til Kagyu Samye Ling Monastery and Tibetan Centre i Skottland, det første tibetanske buddhistsenteret i vesten, som Chögyam Trungpa var med og grunnla i 1967. Installasjonen åpner med en serie stillbilder fra filmopptak av ansiktene til demonstrantene i The Shugden Community i forbindelse med Dalai Lamas Norges-besøk i mai i år. Bildene viser blant annet hvordan moderniseringen og globaliseringen av den tibetanske buddhismen, slik den manifesterte seg på gata i Oslo, motsier forestillingen om at det meditative mennesket snur ryggen til i viktige samfunnsspørsmål. I fotoserien Prayers (1-4) møter buddhistiske bønneflagg i symbolske farger værhard skotsk natur og mosegrodde trestammer. Mens i fotografiene Life and Death and That abstraheres buddhastatuen Guru Rinpoche gjennom bevegelser i vann og geometriske repetisjoner som danner en stor skulpturell uro. Johnsliens versjon av meditasjonsmatter, Action Cushion (1-7), refererer til Buddhas berøring av jorda.
Men selv om publikum kan vandre inn i installasjonen, baseres sansefellesskapet mellom kunstneren og betrakteren allikevel på den moderne kunstens klassiske adskillelse mellom du/jeg som buddhismen ikke tror på?
Det er et viktig og vanskelig spørsmål. Mitt språk er det visuelle, og det er dette jeg bruker for å engasjere betrakteren og forhåpentligvis invitere til en sensitivitet i forhold til omgivelsene og en erfaring som kan formidle sameksistens. Men her er jeg trygt plantet i dagens kunstpraksis hvor prosessen blir det vesentlige, og publikum kan selv velge om de i utvekslingen vil gå inn i bakgrunnen for prosjektet.
Er sjansen tilstede for at den tradisjonelle kontrakten mellom kunstner og tilskuer delvis motvirker buddhismens universelle fellesskapserfaring?
Det er absolutt en mulighet og jeg slutter aldri å forundre meg over hvordan man skaper engasjement hos andre mennesker. Hva er det som får fellesskapet i bevegelse i en større offentlig kontekst? Jeg er opptatt av å skape en stemning i rommet, og jeg tror at relasjonen mellom kunst, åndelighet og sosialt engasjement kan avdekke noe sentralt om tiden vi lever i, sier Johnslien – som reiste rett fra åpningen til UNESCOs hovedkvarter i Paris for å arbeide med arkitekten Tadao Andos meditasjonsrom og en japansk hage laget av kunstneren Isamu Noguchi, som blir grunnlag for et nytt verk planlagt til utstillingen Ny norsk abstraksjon på Astrup Fearnley Museet i februar.
Former av protest er den siste utstillingen i pilotprosjektet Kunstgaven, gitt til Henie Onstad Kunstsenter fra Sparebankstiftelsen DNB over en treårsperiode, til støtte for innkjøp og formidling av ung eksperimentell samtidskunst.
