Si meg hva du røyker og jeg skal si deg hvem du er

Børre Larsen og Sofie Berntsen gir begge påminnelser om at det er på tide å komme seg på fjellet, mens Anne-Gry Løland skaper et rom for tilbaketrukket ro der du står og ser. Med litt godvilje kan man kanskje si at utstillingene utfyller hverandre på en god måte.

Kunstnerforbundet viser tre utstillinger som strengt tatt ikke har noen sammenheng med hverandre, og sånn sett sammenfaller med stedets vanlige utstillingspraksis, hvor tre kunstnere gjerne fyller hvert sitt rom, og hvor annen etasje har en forankring innenfor kunsthåndverket. Samtidig kan man si at utstillingene påvirker og kommenterer hverandre i forhold til hvilke produksjonsprosesser som legges til grunn, hva slags kvalitetsparametere man som anmelder skal bedømme ut fra, og hvordan alle verk besitter en energi som enten er i harmoni eller tipper mot fravær eller overdrivelse. Sånn sett utfyller de tre utstillingene hverandre i en opplevelsessammenheng, også fordi en uunngåelig konkurransesituasjon oppstår.

I motsetning til mer harmonisk sammenføyde utstillinger prøver arbeidene seg mot hverandre på premisser som ligger utenfor deres egne spesifikke forståelsesrammer, samtidig som de også blir gjenstand for en mer isolert vurdering. Alt er kunst, men alt er ikke kunst på samme måten, og om dette ikke alltid gir den mest helhetlige opplevelsen kan det være spennende å se et prosjekt satt opp mot noe som representerer en helt annen innfallsvinkel. Det sies ofte at en vellykket kuratert utstilling er satt sammen på en måte hvor verkene løfter hverandre fram. Hvis dette stemmer kan man si at fallhøyden blir desto større når prosjektene som vises ikke har annet å støtte seg på enn seg selv, og utstillingssituasjonen danner en ramme hvor det fremstår naturlig å sammenligne prosjektene mot hverandre.

Gutten i røyken

Børre Larsen, Blue Master

Børre Larsen begynte å røyke sigaretter da han var 47 år gammel og stiller ut tomme Blue Master esker etter ti år med tretti sigg om dagen. Installasjonen er visuelt slående, og akkurat som synet av et stappfullt askebeger dagen etter festen kan gi en kvalmende fornemmelse av hvor mye dritt man har klart å fylle lungene med på en kveld, gir berget av tomme røykpakker en visuell og fysisk konkretisering av hva man utsetter seg selv for. I tillegg til røykpakkene består installasjonen i grove trekk av en stor og lysende industriell viftekonstruksjon og en utstillingsdukke som sitter ved et bord midt oppe i alle røykpakkene og holder en rød lyspære. Dukken har hvit og gufsen hud, og den lysende pæra gir assosiasjoner til en varsellampe, noe som gir det hele et preg av antirøykepropaganda.

I pressemeldingen kan man forøvrig lese at kunstneren har planer om å fortsette prosjektet hvis helsa holder, og kombinert med det åpne spørsmålet om hvorfor han i det hele tatt begynte å røyke i en alder av 47 aner man en viss selvironi i det hele. Man kunne i en tekst som denne selvfølgelig ha trukket inn elementer av historikk knyttet til readymades, eller konstatert at røykpakkene kan gi assosiasjoner til pop art, amerikansk forbrukerkultur fra 50-tallet, eller andre potensielle referanser, men i bunn og grunn virker installasjonen ut i fra sin egen stemning. Viftene bråker en del, lyset i rommet er dempet, utstillingsdukken ser ut som et lik, og den røde lampa lyser. Det er disse tingene som er de stemningsskapende parameterne og installasjonen funker ganske bra, men jeg savner den humoristiske underfundigheten som vanligvis er Børre Larsens store styrke. Jeg har alltid likt kunsten hans godt på grunn av de underlige morsomhetene, men synes at det er litt fraværende i dette arbeidet.

På et vis støtter utstillingen seg på åpningsreplikken i pressemeldingen hvor man får høre om kunstnerens sene røykestart, som i hvert fall fikk undertegnede til å humre, men i det jeg har sett av hans tidligere kunst har dette aspektet vært befriende unødvendig. De humoristiske og megetsigende poengene har gjerne vært kommunisert direkte gjennom arbeidene, mens det i dette prosjektet støtter seg på tekstuell sekundærinformasjon som sånn sett ikke gagner arbeidet. Det er ikke et dårlig verk, men det fremstår som fundert på ideen om å lage noe rundt de tomme røykpakkene og de resterende elementene får et preg av unødvendig staffasje.

Ugler i mosen

Sofie Berntsen, Polygon, blyant på papir, 49×49 cm

I overlyssalen viser Sofie Berntsen et prosjekt som har tittelen Skogen og fjellet.
Utstillingen kan leses både som en helhetlig installasjon, eller som en rekke enkeltarbeider, og sistnevnte tilnærming gir etter min mening et heldigere inntrykk.
Arbeidene peker i mange forskjellige retninger, og selv om enkelte store linjer trekkes opp fremstår det hele litt ubestemmelig.

Mest iøynefallende er to store fotografier som innehar en klar historiefortellende kvalitet som med hell kunne vært tatt med inn i større deler av utstillingen. Det ene har tittelen «Birds» og viser en kvinne som holder to store ugler, mens det andre har tittelen «The tent» og viser den tilsynelatende samme kvinnen sittende i skogen utenfor et telt. Bildene spiller på en gammeldags estetikk, men fremstår manipulerte, noe som ved første impuls synes litt synd, men etter et øyeblikk siger inn som ganske fint. De trekker uansett tankene hen mot en annen tid, og bærer i seg en slags mytisk magi, som ligger nærmere en drømmeverden enn resten av utstillingen. Disse narrative og mystiske tendensene kunne i mine øyne vært dratt mye lenger, men Sofie Berntsen er tro mot tidligere prosjekter som ser på forholdet mellom kunst og vitenskap gjennom et i all hovedsak analytisk visuelt formspråk.

Alt i alt gir det meste uttrykk for en stram regi hvor uttrykket er kontrollert og uten personlig fallhøyde. Det presenteres et rikt utvalg av visuelle elementer som gjennomgående har en kjølig tone. Her er tegninger, objekter og fotocollager, og alt holder et estetisk høyt men stuerent nivå, hvor man som kvalitetsparametere kan tenke seg en blanding av vage teoretiske fundamenter og gjennomført politisk korrekt estetikk, som hvis man skal være litt slem drar tankene hen mot den flinkeste jenta i klassen. Man kan ikke utsette så mye annet på Skogen og fjellet enn at det er relativt energiløst, og selv om de teoretiske preferansene er tilstede, både i forhold til forholdet mellom kunst, natur og vitenskap, og koblet opp mot norsk natur og identitetsforståelse, så står jeg igjen og føler at dette først og fremst er pent og rent og oppfyller kravene til samfunnsmessig teoretisk relevans.

Tekstile høydepunkter

Drapert rød, stofftrykk og devore, 2,85×4,52 cm

Når man så kommer opp i annen etasje blir man møtt av Anne-Gry Lølands tre store tekstilarbeider. Disse er på et vis utstillingens høydepunkt, og dette hadde jeg vel egentlig aldri trodd at jeg skulle skrive. Jeg har ingen forkjærlighet for tekstilkunst, men der de to andre utstillingene fremstår litt anstrengte og påtatte, skjærer de skjøre teppene igjennom med en naturlig og ærlig autoritet som stråler fra veggene. Her snakker vi hard core prosess- og materialbasert kunst som ikke prøver å være noe annet enn akkurat det man ser og føler. Sofie Berntsen og Børre Larsen er totalt forskjellige i sin omgang med utstrålt energi, men der den ene blir litt vel flink, og den andre blir litt vel kul, er Anne-Gry Løland snarere dyktig og cool på samme tid.

Teppene består kort fortalt av stoffrester som henger igjen i et rutemønster av tynne tråder som utgjør teppenes bærende konstruksjoner. Stoffet er etset bort og det som gjenstår er både rufsete og nøyaktig på samme tid. De er vakre, skjøre og utstråler en blanding av tidkrevende håndverk og eksperimentell teknikk som tekstilkunsten fra tid til annen fremviser med stort hell. Teoretisk fra et samfunnsfaglig perspektiv er det muligens ikke, men deilig er det uansett. Om hele Kunstnerforbundet hadde vært fylt opp av tepper tror jeg nok at jeg hadde gått lei, men som en kommentar til akkurat hvor mye energi som skal til, satte arbeidene resten av utstillingsprogrammet i perspektiv og undertegnede anmelder i en tilstand av behagelig indre ro.

Ingressbilde fra Børre Larsens installasjon Blue Master.