«Skal jeg isolere rommet ditt med vinkorker?», spør karakteren Ivo i første akt av Pernille Mercury Lindstad og Whitelight Theater Fs hørevandrespill Odysseen – en indre og ytre reise, som var åpent for publikum fra 21. august til 3. september på Ekebergsletta i Oslo.«Bra ide [sic], isoler rommet for guds skyld. Så jeg kan mugne fritt uten at nabodyret hører min smerte. Isoler for helvete!» svarer karakteren Ingen og går i gang med vindrikkingen, «vi må drikke til veggene er bedekt».
Referanser til rus og bakrus preger denne forestillingen løst basert på Homers epos om den djerve Odyssevs’ hjemreise fra Trojanerkrigen, og fremført som et radioteater av Lindstad og fem andre skuespillere. Fortellingen gjengir kun bruddstykker og enkeltmotiver fra eposet, som havet, overnaturlige hendelser og Penelopes friere. «Reisen», i konkret og overført betydning, utgjør et tydeligere tema: Lyttende til radioteateret på høretelefoner, sluses publikum gjennom en stor, svart kasse hvor inviterte billedkunstnere har innredet hvert sitt lille rom, ett til hver av de fem aktene.
Aktene varer i femten minutter og tilskuerne får god tid til å ta rommene i betraktning. Lindstad har brukt furupaneler for å gi den innledende drikkescenen en hyttekoselig aura. Scenografien er dominert av en tom seng, modellseilskip og masse sagflis. Heretter følger en rekke trangere, mørkere og overfylte rom. Det siste, innredet av Christoffer Danielsson, er gitt et mer klinisk utseende. Gulvet er dekket av hvite fliser og veggene er umalte sponplater, i midten står en gullakkert spiraltrapp som leder opp til et kvistloft med tre rufsete fugler i pappmasjé.
Det er fristende å lese Lindstads stykke som en subversiv tapning av eposets form. Den dels klaustrofobiske, innendørs reisen står i innlysende kontrast til de store, åpne landskapene hvor Homers heltedikt utspiller seg. Homers stil kjennetegnes av klarhet, hevder filologen Erich Auerbach i essayet «Odyssevs arr» (1946). Her forekommer ingenting mystisk eller dunkelt, hendelsene følger logisk på hverandre og alt er beskrevet slik at tingene fremtrer håndgripelige for sansene. I Lindstads gjendikting er narrativet demonstrativt brutt opp, og det er ikke mulig å stedfeste hvor fortellingen foregår. Den utspiller seg som en svevende, skrålende dialog som virker unnfanget etter innfallsmetoden og hamret ut på tastaturet med en blasert in your face-gemytt. Bare unntaksvis engasjerer karakterene seg i hverandres absurde tankerekker.
Hva som egentlig skjer i løpet av de 83 minuttene forestillingen varer, er vanskelig å få grep om. De mange fortettede partiene gir teksten et lyrisk preg. Ord opptrer ofte i uvanlige konstellasjoner og motiver kombineres på overraskende måter. Det er disse surrealistiske enkeltpassasjene som bærer stykket litterært, lik den ene karakteren Tankens overdådige beskrivelse av byen Babylon: «floden er farget lillablå uten solens deltagelse, det er turist-urinen som flommer i natten, fra et gammelt tv-tårn i mine drømmer ser jeg en diamant i enden av elven».
Det blir etter hvert vanskelig å holde karakterenes forvirring, begjær, angst og desperasjon, fra hverandre, og deres respektive stemmer glir sammen til en schizofren enetale. De små, trange rommene hørespillet beveger seg gjennom forsterker denne sammenviklingen. «Babylon», utformet av Siri Hjorth og Sebastian Kjølaas, er mørkt og malt helt svart. Høretelefonene spiller bassdrevet klubbmusikk mens to dansere iført lurvete puddelkostymer danser eggende og trekker forhenget som gjemmer tilskuerne, til side.
Fra Homers fortelling om Trojanerkrigen i Iliaden, til Odysseen skjer det en forskyvning i fremstillingen av helten. Mens Iliadens hovedperson, halvguden Akilles, utmerker seg som en sterk og modig kriger, overvinner den snarrådige Odyssevs isteden sine motstandere med kløkt. Fredstiden stiller andre krav til helten. Lindstad har tatt denne internaliseringen av dramaet til en patologisk ytterlighet. Konflikten utspiller seg ikke lenger i en felles ytre virkelighet, men i et femhodet trolls indre monolog mens det slites istykker av konkurrerende lyster. Lest allegorisk tilbyr stykket en treffende diagnose på isolasjonens sosiale konsekvens.
