Lydrom vs. utstillingsrom

Freq_out byr på en rik lyderfaring, men samtidig dramatiserer prosjektet det kompliserte forholdet mellom lydrom og utstillingsrom.

Få musikalske begreper er mer assosiasjonsvekkende i dag enn ordet «frekvens». I utgangspunktet det selvsagt bare en rent teknisk term – et tørt og beskjedent ord som ikke desto mindre har fått en helt ny status de siste tiårene. Elektronisk og elektroakustisk musikk dreier seg som kjent i stor grad om å produsere nye lyder – lyder som ikke hører hjemme innenfor vanlige harmoniske systemer, og som heller ikke svarer til lydregisteret i allment kjente musikkinstrumenter. En slik lydproduksjon, som kan inneholde ekstremt subtile nyanser og detaljer, beskrives derfor enklest i rent matematiske termer: frekvens (Hz) er rett og slett et mål på hvor mange sykluser av en bølgebevegelse som finner sted i løpet av ett sekund.

Men dette er, som sagt, bare et utgangspunkt. Når en hel utstilling av nyere lydkunst rett og slett kalles Frequenzen (Hz) (Schirn Kunsthalle, Frankfurt, 2002), viser ordet selvsagt til langt mer enn de matematiske operasjonene som deltagerne forholder seg til på en mer eller mindre bevisst og aktiv måte. «Frekvens» kaller for eksempel frem en forestillingsverden der det presist og fysisk målbare hele tiden møter det tilfeldige og ukontrollerbare. Eller en verden der en nesten altfor konkret materialitet – en slags ultrarealisme – også genererer psykedeliske erfaringsformer. Lydprosjektet freq_out, organisert av Carl Michael von Hausswolf og produsert for Ultima-festivalen av Jana Winderen (med mange av deltagerne fra Frankfurt-utstillingen), spiller definitivt på slike komplekse erfaringer. Men først og fremst dramatiserer den, gjennom en slående enkel iscenesettelse, noen av de forestillingene om forholdet mellom lyd og rom som preger det feltet man i dag kaller «lydkunst».

Utgangspunktet for installasjonen er en nesten utopisk ide om harmonisk sameksistens, et slags alternativ til det faktum at de siste årenes mange lydorienterte utstillingsprosjekter stort sett har demonstrert ett velkjent poeng: Din lyd er andres støy. Eller rettere sagt: Din sublime støy er andres irritasjonsmoment. Elektronisk musikk og nyere lydinstallasjoner baserer seg ofte på lyder generert gjennom konkrete lydkilder fra alle slags omgivelser, og lar også ofte de ferdigproduserte lydene interagere med ukontrollerbare lydomgivelser i konkrete situasjoner. Men det er grenser for omgivelser, og grensen går gjerne der dine diskrete mellomregister-sirisser overdøves av dumpe byggeplassdrønn fra rommet ved siden av. Kunstfeltets nye interesse for lyd kommer antagelig av det enkle faktum at lyd er en totalomgivelse som ikke bare kan velges bort – i alle fall ikke på samme måte som man velger hvor man retter blikket. Lyd gir rett og slett total omgivelse og total øyeblikkelighet – mange installasjonskunstneres våte drøm. Problemet oppstår på gruppeutstillinger, der lydkunstnere, etter modell fra vanlig praksis i billedkunsten, tildeles rom eller arealer ved siden av hverandre: Alt kuratoren kan gjøre er å krysse fingrene og håpe på mer penger til lydisolering ved neste sponsormøte.

lydopptak fra freq_out 1 (5 MB) >>
Freq_out nærmer seg imidlertid denne ideen om romlig samtidighet som et positivt utgangspunkt heller enn som et problem. Hver av kunstnerne har fått tildelt et separat felt, men dette feltet er ikke bare romlig i vanlig forstand. «Rommet» hver har fått tildelt er først og fremst et frekvensområde – et potensielt lydfelt som utgjør grensene for hver enkelts utfoldelse, men der man for øvrig kan gjøre som man vil. Sammenlagt utgjør de ulike bidragene en slags lydlig helhet som beveger seg over hele det frekvensspennet menneskeører kan høre – og enda litt til. Forbindelsen tilbake til vanlige utstillinger er understreket gjennom scenografien: de enkelte bidragene, eller frekvensområdene, er «representert» gjennom arbeidspulter med høyttalere som står spredt rundt i lokalet. Og i tråd med den samme utstillingsmodell er det heller ingen samlende prinsipper for de enkelte lydbidragene. Lydene er generert på vilt forskjellige måter og etablerer sine helt egne tidsrammer, i henhold til de enkelte bidragsyternes individuelle praksis og ideverden. Mike Hardings vindgenererte mellomregisterlyder – et forsøk på å skape en slags dyp, levende pusting – har like lite å gjøre med Jim Thirlwells kondensering av soundtracket til Wes Cravens New Nightmare som med Tommi Grönlund og Petteri Nisunens vibrasjoner fra et register så lavt at det bare tidvis kan høres (selv om det definitivt kan føles).

En sittegruppe i midten av rommet understreker imidlertid muligheten for en ideell mental mikseposisjon, et sted der alle forskjeller, alle ulikheter i prosjekt, teknikk, intensjon, referanseverden harmoniseres slik at de etablerer den formen for «felles grunn» som er en mer eller mindre uttalt forutsetning for enhver gruppeutstilling (enten utstillingen baserer seg på en sammenstilling av det «like» eller det «ulike»). Den populære forestillingen om kunstutstillingen som en «mix», sammensatt av en «kurator-DJ» blir her så å si tilbakeført til sin opprinnelse i en ikke-visuell praksis. Og mer enn noe annet viser tilbakeføringen den integrerende – eller harmoniserende – kraften som ligger i slike forestillinger om «det musikalske», hvor nyorienterte de enn er. Hvem, hva, hvor og hvordan spiller ikke så stor rolle: Fra denne posisjonen blir alt, uansett, til en slags musikk. Alle detaljer, alle innslag av støy og stillhet, bidrar til den formen for kompleks, umiddelbar, atmosfærisk og emosjonell fylde som de fleste tenker på som selve essensen av «det musikalske».

Slik bidrar freq_out til noen en av de typiske grensediskusjonene som preger det ambivalente feltet som strekker seg fra tradisjonell samtidsmusikk via såkalt «intelligent tekno» til lydkunst: Diskusjoner om når lyd er musikk og om lyd nødvendigvis må være musikk, og hvordan man kan greie å gi lyder en form for selvstendighet som gjør at man unngår at de automatisk musikaliseres. Douglas Kahn, som klarere enn noen andre har påpekt det restriktive og regressive ved tendensen til å musikalisere alle slags lyder (à la John Cage), hevder at det som undertrykkes er først og fremst lydenes meningssfære, deres semiotiske potensiale. Hangen til å tenke all lyd som musikk privilegerer lydlig abstraksjon: Lydenes tilknytning til ulike meningssfærer nøytraliseres eller viskes ut. Men innenfor en form for lydpraksis som bryter mot tendensen til automatisk musikalisering, er det samtidig en like sterk tendens til å privilegere én form for semiose, én bestemt meningsdimensjon, som igjen har sterke forbindelser til forestillingen om det musikalske. Det er en meningsdimensjon som oppstår idet begrepet «musikk» erstattes med «rom», og der «rom» igjen erstattes med mer eller mindre presise forestillinger om lydlige «landskap» (såkalte soundscapes).

lydopptak fra freq_out 2 (5 MB) >>
Det er denne typen landskap som manes frem i freq_out. Fra en sentral lytterposisjon der man er omsluttet av 13 frekvenser, artikulert som 13 ulike og høyst selvstendige «steder», oppstår det en overtydelig romliggjøring av lyden som uunngåelig trekker på alt man måtte ha av drømmer og forestillinger om slike landskap. Og paradoksalt nok er det nettopp det selvstendige og uavhengige ved hver enkelt artikulasjon som sterkest bidrar til denne integrerende eller harmoniserende modellen. Freq_out fungerer ikke som lydlandskap fordi den illustrerer eller repeterer kjente lydbilder. Hvert bidrag har så å si sitt eget vesen og sin egen tid/rom-struktur, og siden hvert bidrag også går i loops eller sekvenser av ulik lengde oppstår det hele tiden nye lydkonstellasjoner. Det som stiger frem for ørene dine er et slags generativt landskap befolket av en rekke uforutsigbare elementer, og gir en følelse av å befinne seg i en slags virkelighet, et komplekst lyd-sted som folder seg ut rundt deg i faktisk tid. Det var omtrent slik Cage forestilte seg det han kalte «musikk»: Et sted der det nye og uventede alltid allerede er integrert og ønsket velkommen – som naturfenomen. Publikums avslappede oppførsel i rommet (mange la seg ned på gulvet for riktig å bli ett med naturen) sier det meste om akkurat dette.

Hvis freq_out er et interessant prosjekt, er det først og fremst fordi det greier å spille på en rekke ulike registre på en og samme tid og dermed produsere en slags ny optikk for de institusjonelle rammene lydkunsten opererer innenfor. Prosjektet leverer i første rekke en super opplevelsesdimensjon – en atmosfærisk intensitet som er en nærmest forbilledlig reklame for drømmene og gevinstene i det nye lydkunstfeltet. Men samtidig belyser den harmoniserende og musikaliserende landskapsmetaforen problematiske aspekter ved en generell utstillingspraksis som lydkunsten, av ulike historiske årsaker, rett og slett har sluttet seg til. Freq_out’s «perfekte» romlige samarbeidsmodell – den ideelle gruppeutstilling – peker rett og slett mot sin egen utside og lanserer følgende spørsmål: Hva er premissene for samarbeid? Hvilke metaforer etablerer en felles grunn? Og – sist men ikke minst: Hvor finnes åpningene mot det som ikke lar seg integrere?