Vi står foran innføringen av ph.d i kunstnerisk utviklingsarbeid i Norge. Kunnskapsdepartementet legger i sitt forslag opp til at den nye doktorgraden skal baseres på kunstnerisk, ikke vitenskapelig metode – en avklaring som for feltet er både selvfølgelig og svært viktig å fastholde. Formale krav, prinsipper og prosedyrer for utdanningen må følgelig også vurderes fra et kunstfaglig ståsted.
En sentral del av dette er, i mine øyne, hvilke kvalitetskriterier som skal ligge til grunn for evalueringen av kunstnerisk arbeid på dette nivået. Hvilke verdier tar vi sikte på å utvikle med en kunstfaglig ph.d? Disputasen til Jesper Alvær ved Kunsthøgskolen i Oslo i slutten av oktober i år er et interessant utgangspunkt for å tenke rundt dette. Ikke bare fordi prosjektet med tittelen Work, work: Staging dislocation in artistic and non-artistic practice handler om arbeid og utdanning, men også fordi viktige konflikter kommer til syne i akkurat dette møtet mellom kunstner og institusjon.
Komiteen som skulle evaluere Alværs arbeid besto av professor Dora García ved Kunstakademiet i Oslo, kurator og professor Carmen Mörsch og kunstner Andreas Siekmann. De kunne til slutt godkjenne prosjektet, på tross av betydelige utfordringer knyttet til både prosjektets etiske implikasjoner og tilgjengelighet. Deres positive konklusjon var blant annet at kunstnerskapet er «på grensen til radikalt».
Komitéen tok utgangspunkt i det Siekmann kalte «en tredje bølge institusjonskritikk», en sosialt orientert strømning hvor kunstneren befinner seg i stadig forhandling mellom deltakere, oppdragsgivere, institusjoner og, ikke minst, sin egen posisjon. Den største interne utfordringen i arbeidet er altså kunstnerens moralske ansvar i relasjonene arbeidet initierer. I Alværs tilfelle blir dette konfliktområdet synlig fordi han ikke alltid velger å gi fra seg fullstendig og uttømmende informasjon til publikum, deltakerne og institusjonene han jobber med.
I tillegg til de etiske utfordringene mente komitéen at Alværs arbeid ikke i tilstrekkelig grad var tilgjengelig for publikum. Alvær har vært en del av Program for kunstnerisk utviklingsarbeid siden 2013, og har utviklet flere delprosjekter som er dokumentert på nettsiden stagingdislocation.net. I enkelte av disse har hverken deltakere eller publikum kunnet bevitne helheten av arbeidet. I forbindelse med Mother, Dear Mother – som ble presentert på Kunstnernes Hus i 2014 – meldte Alvær seg inn i alle de større politiske partiene i Norge, og deltok jevnlig på medlemsmøter på tvers av det politiske spekteret. Dette «arbeidet» ble ikke presentert som dokumentasjon i utstillingen, heller ikke rekonstruert, illustrert eller iscenesatt. I utstillingen ble i stedet et annet kunstnerisk univers presentert, med det samme tematiske utgangspunktet, blant annet en støpeform til en miniatyr av Per Palle Storms skulptur Pionéren, som LO gir til sine mest trofaste medlemmer, og en replika av Vanessa Bairds paneler Lyset forsvinner – bare vi lukker øynene, som noen måneder tidligere ble avvist som utsmykning i Regjeringskvartalet. Dette, og mer, var akkompagnert av tidsprogrammert scenebelysning og et lydspor presentert i sånne øreklokker som kan motta radio. I disputasen satte Alvær håndfaste eksempler som dette i relasjon til prosessene som ligger bak. Han ønsket å vise at forskningen hans handler om hva som utgjør en kunstnerisk kompetanse, hvor den befinner seg, og hva den tilfører samfunnet utenfor kunsten.
Mother, Dear Mother utgjorde i neste omgang bakgrunnen for Anonymous Workgroup (2014-16) som, svært forenklet, bestod av en gruppe mennesker Alvær kom i kontakt med ved å plassere annonser i fem forskjellige aviser. Gruppen skulle diskutere «avanserte betraktermodeller», og møttes først over to dager, før det utviklet seg en kjernegruppe på ca. 6 personer som møttes jevnlig. Også temaet utviklet seg, i retning av en fokusgruppe for stipendiatprosjektet generelt.
Disputasen ga en mulighet til et innsyn i denne typen «lukkede» prosjekter som etter mitt syn utgjør kjernen i Alværs kunstneriske praksis. Paradoksalt nok hadde dette innsynet også sin pris. Det ble åpenbart at disse prosjektene ikke nødvendigvis har noen konklusjon og at de vanskelig kunne presenteres for komiteen. I et forsøk på å løse dette problemet, arrangerte Alvær en rekke «vitneforklaringer» hvor et utvalg deltakere fra ulike deler av prosjektet møtte evalueringskomiteen og delte sine erfaringer. Til dette repliserte komiteen at de følte seg manipulert på grensen til det ubehagelige. Forsøket hadde gått på bekostning av kontekstualiserende informasjon, noe som igjen, ifølge komiteen, gikk ut over kunstnerens mulighet til å reflektere analytisk rundt disse etiske utfordringene.
Men ikke-produktivitet, uavklarte konflikter og mangelen på konklusjon er viktige kunstneriske verdier som Alvær aktivt hegner om. Og hvordan insisterer man på slike verdier, når det eksisterer et krav om å fremstille prosjektet for evaluering? I den grad jeg kan identifisere radikaliteten i Alværs kunst må den ligge her. For hva legger vi egentlig i begrepet «kunstnerisk utviklingsarbeid»? Arbeid som bidrar til å utvide og utfordre både kunstfeltet og samfunnet rundt? Hva skjer hvis utviklingsarbeidet åpner opp for flere spørsmål enn det kan svare på, slik kunst ofte kan, og kanskje bør gjøre?
Alværs praksis er verdifull blant annet fordi den synliggjør slike spørsmål knyttet til evaluering av kunstnerisk verdiskapning. Særlig når det gjelder vurderingen av Anonymous Workgroup kan man lure på om den todelte prosessen, hvor stipendiatene ikke skal ha kontakt med komiteen, er tilstrekkelig tilpasset arbeidet. Kanskje trenger sosiale praksiser et annet rammeverk for at komiteen skal kunne få nødvendig innsikt? Det samme kan tenkes om andre typer performativ praksis.
Mer overordnet kan en også reflektere rundt hva den akademiske strømlinjeformingen av kunstutdannelsen gjør med kunstneriske arbeidsprosesser. Det er en kritisk tid nå for å bygge et utdanningsløp med tilstrekkelig oppmerksomhet rundt individuelle kunstneriske behov. I Alværs tilfelle var komiteen heldigvis i stand til å se at verdiskapningen ligger i kunsten, ikke i rapporteringen. I et videre perspektiv illustrerer Alværs arbeid hvordan vi definerer verdi. Alvær stiller spørsmål ved det universelle kravet til kunst og mennesker om å være «verdifulle» i betydningen «produktive». Vi bør i kunstutdannelsen forsvare retten til menneskelig verdiskapning som ikke er «produktiv» på denne måten.
