Hva er det som har tillatt oss å komme dit, at unge samer i dag fratas sine rettigheter? Ulike varianter av dette spørsmålet ble stilt av flere av deltakerne på Norsk kulturråds årskonferanse Samisk vrede, som ble arrangert 9. november på Det norske teatret i Oslo. Om konferansen ikke ga noe enkelt svar på spørsmålet, så gjorde den det fullstendig klart at 2017 – jubileumsåret som markerer 100 år etter Tråante, det første samiske landsmøtet i Trondheim, 40 år etter Alta-aksjonen og 20 år etter at Kong Harald kom med en offisiell unnskyldning for fornorskingspolitikken – ikke akkurat kan betraktes som noe jubelår for den samiske urbefolkningen.
Riktignok har det vært et år med relativt stor satsning på samisk kunst og kultur, og ikke minst med sterk samisk representasjon på utstillingen Documenta 14 i Athen og Kassel. Tråante-jubileet ble markert i Trondheim i februar, og Office for Contemporary Art Norway (OCA) har gjennom hele året hatt et spesielt fokus på urbefolkningsspørsmål, noe som blant annet manifesterte seg i symposiet Museums on Fire i april. Også den første sørsamiske langfilmen Sameblod ble lansert, og Nordnorsk Kunstmuseum oppnådde besøksrekord ved å nedlegge virksomheten i to måneder til fordel for det fiktive museet Sámi Dáiddamusea (Samisk Kunstmuseum). «Den samiske diskursen har gjenklang internasjonalt, og vi må ta del i den», sa rådsleder Tone Hansen i sin innledning til årskonferansen, som for øvrig var Kulturrådets første samarbeid med Sametinget. Mer spesifikt trakk Hansen frem unge samiske kunstnere som dagens «avantgarde» – som fortropp for en kunst som kombinerer estetisk kvalitet og politisk opprør.
Vrede, et mildt uttrykk
Tittelen på årskonferansen, Samisk vrede, er hentet fra et verk av den sørsamiske kunstneren Carola Grahn, som også hadde designet scenebannere og bærenett i blått, rødt, grønt og gult som ble delt ut til konferansepublikummet – sammen med en pilleeske med «medikamentet» Åarajehtedh, som ifølge påskriften skal brukes til å behandle «Sami Rage, anxiety, violent outbreaks, and depression». Det advares imidlertid mot å ta for høye doser, da det kan forårsake «staggering, blurred vision, impaired perception of time and space, slowed reflexes, increased sensitivity to pain, impaired thinking, slurred speech and complete assimilation».
Selv om utdelingen av «psykofarmaka» i form av søte pastiller med fruktsmak var et humoristisk innslag, var Grahns interesse for de psykologiske effektene usynliggjøringen av en kultur kan ha alvorlig nok. Hennes tittel «samisk vrede» var inspirert av den kjente boken Black Rage (1968) av psykiaterne William H. Grier og Price M. Cobbs, der de tok for seg situasjonen i USA etter drapet på Martin Luther King. Grahn understreket at samenes situasjon i Norden ikke er direkte sammenlignbar med de svartes situasjon i USA, men sa i sitt videofilmede innlegg at det finnes likheter når det kommer til de psykiske skadene som Grier og Cobbs beskriver som konsekvenser av rasistisk undertrykkelse.
Grahn var en av flere unge samiske kunstnere – musikere, forfattere og billedkunstnere – som deltok med «kunstnerblikk» i løpet av den svært godt regisserte konferansen. Blant disse var også billedkunstnerne Anders Sunna, Máret Ánne Sara og Joar Nango. Sistnevnte leder for tiden et residency i Canada og var derfor ikke selv til stede, også han deltok derfor med et videostatement som ble innledet med setningen «Rage comes in different forms and resistance is sometimes silence». Med ordet «silence» ble støyen som til da hadde utgjort videoens lydspor brutt, og resten av videoen besto kun av bilder og tekst helt uten lyd. Stillheten i salen ble til å ta og føle på, og særlig innenfor rammene av en konferanse, som jo per definisjon er et snakkesalig format, var det et effektivt grep.
Anders Sunna, som viste en stor installasjon under Museums on Fire og nylig ferdigstilte en utsmykking av en vegg i Samisk hus i Oslo, sa i sitt innlegg at «samisk vrede» var et ganske mildt uttrykk, og konstaterte lakonisk at det var godt han ble kunstner og ikke «noe annet militant». Sunna kunne fortelle om en familiehistorie preget av 30 år med rettskamper. Den «bråkiga» Sunna-familien har vært i 30-40 rettsaker, og etter tidligere å ha blitt tvangsflyttet, vil svenske myndigheter nå tvangsflytte familien på nytt, fra det området de ble tvangsflyttet til i første omgang – men uten at det finnes noen plan om hvor de skal flyttes til.
Konflikter med myndighetene er utgangspunktet også for kunstneren Máret Ánne Saras arbeid. Hun deltok på Documenta 14 med verket Pile o’ Sápmi, bestående av hundre renvaskede reinsdyrskaller med kulehull i pannen. Verket er en protest mot den norske statens behandling av broren Jovsset Ánte Sara, som driver reindrift i liten skala. Likevel pålegges han å slakte store deler av buskapen – fordi myndighetene mener det er for mye rein på vidda – hvilket vil medføre at han tvinges bort fra sitt tradisjonelle levesett. Striden står om menneskerettigheter og urfolksrettigheter, og hittil har Sara fått medhold i retten, men staten har anket til Høyesterett. Saken kommer opp i Høyesterett i Oslo 5.-6. desember, og i den forbindelse skal Máret Ánne Sara sammen med AK Dolven, Cecilia Vicuña og Anders Sunna vise kunstneriske arbeider foran Stortinget, i byrommet og på Tenthaus Oslo.
Ifølge Sara arbeider kunstnere nå kollektivt for å synliggjøre det som skjer. For øvrig var flere av deltakerne på konferansen, blant dem rapperen SlinCraze (Nils Rune Utsi) som innledet konferansen med låten «Min Guovlu (Våres områder)», opptatt av at samiske naturområder trues av kraftutbygging og gruvedrift.
Kulturministerens festtale og kuttpolitikk
Om samiske kunstnere er sinte, så var kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) påfallende blid. I en tale som av andre deltakere på konferansen ganske snart ble omtalt som «festtale», sa kulturministeren blant annet at det samiske er «en viktig del av vår felles identitet» og proklamerte at hun har tatt initiativ til en kartlegging av «hvilken plass samiske kunstuttrykk har i alle deler av samfunnet vårt». Hun sa at videre samarbeid med Sametinget vil være et viktig element i vekst og utvikling av kulturfeltet i Norge. Det kom ingen konkrete løfter fra kulturministeren, som varslet strammere tider for oss alle, men hun sa at hun anså det for viktig med samiske produksjoner i Den kulturelle skolesekken, samisk billedkunst i det nye Nasjonalmuseet, turnéer med teateret Beaivváš i hele landet – og joik på TV. Kulturministeren hastet videre etter talen, men departementets sekretær Bård Folke Fredriksen ble sittende, og fikk høre at flere av deltakerne påpekte det paradoksale i at kulturministeren anerkjente betydningen av den samiske kulturen, samtidig som regjeringen vil kutte 10 millioner i budsjettet til Sametinget for 2018.
Det ble også tydelig at en kartlegging nok ikke står øverst på ønskelisten til det samiske kunstfeltet, da det ikke syntes å råde særlig usikkerhet blant konferansedeltakerne om hva som trengs for å løfte samisk kultur. Det ble blant annet etterlyst reelle og likeverdige satsninger på de samiske kulturinstitusjonene, og større ansvarstagen for samisk kunst innenfor de norske institusjonene. Samisk Kunstmuseum er ikke alene om å mangle ordentlige lokaler – den tydelig svært utålmodige sjefen for teatret Beaivváš, Rolf Degerlund, kunne fortelle at de nå har kjempet i ti år for et ordentlig teaterhus. Også prosjektet Bååstede, som innebærer at halvparten av Norsk folkemuseums samiske samling skal overføres til samiske institusjoner, står overfor problemer som blant annet handler om mangel på tilfredsstillende lokaler hos mottakerne.
Sametingspresident Aili Keskitalo stilte i sitt innlegg spørsmålet om hvordan det er mulig å unngå å se hvor vreden kommer fra – og lurte på hvordan de politiske festtalene nå skal følges opp. Hun oppfordret samtlige tilstedeværende på konferansen til å spørre seg selv hva de og deres institusjoner kan gjøre for å løfte frem samisk kultur.
Den kulturelle krenkofanten
Et gjenvendende tema under konferansen var det Marit Myrvoll, sosialantropolog og leder ved Várdobáiki samiske museum, kalte «krenkofanten i rommet». Uten å behøve å nevne den norske finansministeren Siv Jensen (FrP) ved navn, ble det stadig referert til hennes respektløse opptreden i Pocahontas-kostyme på en fest i finansdepartementet tidligere i høst, etter lanseringen av regjeringens budsjettforslag for 2018. Bildet som ble lagt ut på ministerens instagram-konto vakte sterke reaksjoner i norsk og internasjonal offentlighet, ikke minst fra samisk hold – blant annet engasjerte sametingspresident Keskitalo seg i saken. Debattinnleggene om det problematiske ved kulturell appropriasjon av urfolks drakter, og om det usmakelige i at finansministeren kler seg ut som «indianer» samtidig som Statens pensjonsfond har økonomiske interesser i oljeselskapet som den amerikanske urbefolkningen for tiden kjemper mot, ble imidlertid i stor grad møtt med anklager om «krenkelseshysteri», og det ble argumentert for folks «rett» til å kle seg ut som de vil. Kunsthistoriker Mathias Danbolt, som har arbeidet mye med minoritetsspørsmål, påpekte i sitt konferanseinnlegg det typiske i at vredesutbrudd fra minoriteter forflates slik at majoriteten kan fremstille seg selv som «offer», og at de som peker på problemet blir sett på som problemskapende snarere enn problembelysende.
Utfordringen
Faren med jubileumsår og spesielle satsninger er naturligvis at de involverte etter skippertaket lener seg selvtilfredse tilbake, før de stresser videre til andre prosjekter. Så det er all grunn til å ta rådsleder Tone Hansen på ordet da hun avsluttet med å si at dette bare er begynnelsen. I en sjeldent politisk engasjert appell, oppfordret hun til alliansebygging og handling. At Norsk kulturråd med denne konferansen har forpliktet seg til å følge opp med videre satsninger på samisk kultur synes åpenbart. Hva slags økonomiske rammer Kulturdepartementet vil gi kunstinstitusjonene – både de samiske og de norske – i tiden fremover, virker imidlertid mer usikkert. Men forhåpentlig har de ulike satsningene i år åpnet øynene på så mange at prosessen med å for alvor dekolonisere kulturlivet – og samfunnet for øvrig – kan presse seg frem fra flere kanter samtidig.
