Ved unnfangelsen i 1983 besto Humus Line av Lars Paalgaard og Oddvar I.N. Daren av sand, glass, gummi og annet skrot, feid sammen til en 140 meter lang linje som strakte seg over gulvet i en nedlagt fabrikk i Maastrich i Nederland. I neste ledd oversattes linjen til konkret poesi, fotografertes, ble gjort til gjenstand for omstendelige materialanalyser osv. Verket er fortsatt «under arbeid», og planlegges deponert i isen på Svalbard. I Darens separatutstillingen Lokalt land på Kunsthall Trondheim, er humuslinjen med i kraftig forminsket utgave, som et 16 meter langt fotografi.
Kunsthallen har ønsket å fokusere på kunstnerens land art-, performance- og filmprosjekter. De nyeste verkene i utstillingen er videoer, som Rytmer i vann fra 2018, en parafrase over et av Darens egne arbeider fra 1978, hvor han filmer en vannflate. Her, som i resten av utstillingen, er mediering og persepsjon et sentralt tema. Fotografiet har en dominerende rolle i Lokalt land. Store formater og sparsomt med informasjon, gjør at flere av disse blir stående og vippe mellom kunstbilde og dokument. Man antar at det dreier seg om dokumentasjon, men må ofte konsultere utstillingskatalogen for å forstå hva konkret bildene viser til. Forvirringen skyldes òg at flere av verkene som er dokumentert er av en uanselig karakter som gjør dem vanskelige å skille fra omgivelsene sine.
I A Piece for Wind and Waves (1983) er seksten luftfylte søppelsekker montert sammen til et rektangel, og fotografert blåsende rundt på vannet. I Lyd fra frosset elv (1990) fungerer noen gule plastrør stilt opp i et snødekt skoglandskap, som provisoriske lytteredskaper. I Kile (1985), også den laget i samarbeid med Paalgard, har kunstnerne brukt planker til å «støtte opp» en kampestein som ligger i en fjellrevne. Plankene, som såklart ville blitt most til pinneved dersom steinen løsnet, er et hjelpeløst bolverk mot de massive geologiske omveltningene som måtte til for å rikke på den. I Sagbruk/prosesspark (1988) forsøkte Daren og Paalgard å få de morkne restene av et gammelt sagbruk omregulert til det de kalte en «prosesspark», med det argumentet at forvitringen som pågikk hadde kulturell verdi.
Også arbeidene til Ars Situare, gruppen Daren og Paalgard stiftet i 1983, er forsøk på å registrere vanskelig gripbare prosesser og fenomener. Fotografier av det forfalne interiøret i fabrikklokalet der Humus Line ble laget, henger sammen med dokumentasjon av sporene etter happenings som Brent (1983), som besto i å tenne på funnede gjenstander og la de forkullede restene ligge igjen, og Skyggeoverganger (1984), der kunstnerne krittet opp konturen av lysinnfall på gulvet i fabrikklokalet med jevne intervaller, og slik kartla lysets bevegelser over et gitt tidsrom. I et kortfattet manifest som ligger på et bord i utstillingen, forkynner kunstnerne at de vil «oppheve den endimensjonale definisjonen av fenomener», for å muliggjøre en «aktiv kommunikasjon mellom subjekt og objekt». Ambisjonen synes å foregripe den antropocen-influerte samtidskunstens tilskyndelse til en øket intimitet med det fremmede i omgivelsene.
Det kom meg for øret i fjor at Nasjonalmuseet i forbindelse med utstillingen Stille revolt, der Daren og Paalgard var med, hadde inngått en avtale med kunstnerne om å kjøpe verket, men så trakk tilbudet etter at det ble oppdaget at posene inneholdt stoffer som konservatorene mente kunne ha en negativ effekt på annen kunst i magasinet deres. En slik nedbrytende agens, som gjør verket umulig å arkivere innenfor museets vegger, kler Humus Line godt. Verket befinner seg i to parallelle kretsløp: Det sirkulerer i kunstfeltet i form av skalerbare fotografier og ymse spin-offs, samtidig som det eksisterer som et muterende og bokstavelig talt institusjonsfiendtlig materiale lagret i et utall uhåndterlige søppelposer med adresse Svalbard.
Jeg sympatiserer med den kampen mot synlighet og umiddelbar kommersiell og institusjonell validering som Daren og Paalgard fører. Verkenes diffuse og unnflyvende materialitet til tross, kunstnerskapet deres tåler godt denne retrospektive oppmerksomheten. Om noe kunne jeg ønsket meg at man hadde turt å gi utstillingen et enda mer arkivisk preg, og slik avverget den tidvise driften mot pittoresk kunstfotografi. Men det er en parentetisk innvending.