I høst ble bygningsmassen på Politiets utlendingsinternat på Trandum utvidet med en ny avdeling som ga 90 nye plasser, noe som betyr at det til enhver tid kan holdes 220 personer innesperret i leiren. Som i alle statlige byggeprosjekter har Kunst i offentlige rom (KORO) hatt ansvar for å produsere kunst til den nye avdelingen.
I den sosialdemokratiske norske staten skal selv de minst ønskede omgis av kunst.
Trandum leir ligger blant restene av en gammel militærforlegning i skogbrynet helt i enden av rullebanen på Gardermoen flyplass. Jeg kommer med bil og kjører meg fullstendig vill i et enormt anleggsområde og på dårlig skiltede, trange landeveier, et ingenmannsland som står til leirens status i rettstatens periferi.
Trandum leir benyttes for å «innplassere» – det er Innvandrings- og integreringsdepartementets formulering – mennesker uten lovlig opphold i landet, hovedsakelig folk som har fått avslag på sin asylsøknad. De aller fleste av de internerte skal tvangsutsendes og sitter i mindre enn et døgn, men det er flere som blir værende i lengre tid, dersom identiteten er uavklart eller returen av forskjellige grunner er vanskelig. Enkelte har sittet på Trandum i over et år.
Det omdiskuterte internatet har vært igjennom omfattende oppgraderinger siden de tidligere kasernene ble overtatt av politiets utlendingsenhet i 2004, og har vært i bruk under regjeringer av skiftende politisk valør. Men selv om omkvedet «en streng og rettferdig asylpolitikk» har vært videreført fra den ene regjeringen til den neste, må man se den siste utvidelsen av Trandum som et resultat av den nåværende regjeringens målrettede og offensive, for ikke å si aggressive og nidkjære asylpolitikk. Etter at Fremskrittspartiets Sylvi Listhaug tok over statsrådposten i desember 2015 har både retorikken og politikken hardnet til, med den uttalte hensikt å skremme potensielle asylsøkere fra å komme til landet.
Forholdene på Trandum har tidligere vært så ille at Europarådets torturforebyggingskomité, Sivilombudsmannen og Advokatforeningen har rettet kraftig kritikk mot institusjonen. Mot slutten av 2014 stengte arbeidstilsynet internatet på grunn av underbemanning, og noen måneder etter brøt det ut opptøyer da de internerte protesterte på at de var innelåst på cellene store deler av døgnet. Fordi Trandum leir er underlagt politiet og ikke kriminalomsorgen, regnes det ikke som et fengsel i juridisk forstand. Dette gjør for eksempel at det ikke finnes noen nedre grense for innesperring av barn, ettersom det ikke spesifiseres i utlendingsloven. I august kunne Aftenposten rapportere at det til da hadde vært internert 84 barn på Trandum i løpet av 2016, og over 60 av disse var 12 år og yngre. En av dem var der i 18 døgn. Praksisen ble tidligere i høst klaget inn til Den europeiske menneskerettsdomstolen.
For enhver som besøker Trandum er det innlysende at det de facto dreier seg om et fengsel, det er ingenting ved leiren som skiller seg fra andre høysikkerhetsfengsler. Bygningene er oppdelt i forskjellige avdelinger, adskilt med utallige låste dører, sikkerhetssluser, celleganger og innhegnede luftegårder. Konsekvensen av dette er at man indirekte kriminaliserer asylinstituttet ved å fengsle papirløse og asylsøkere som ikke oppfyller de stadig snevrere oppholdsvilkårene.
Det er selvsagt umulig å lese kunsten som pryder den nye avdelingen på Trandum uavhengig av denne situasjonen. KORO og den erfarne kunstkonsulenten Per Hess har åpenbart vært dette bevisst, og har derfor valgt en svært forsiktig tilnærming med diskrete, abstrakte arbeider som først og fremst tjener en dekorativ funksjon. Valget er angivelig gjort av respekt for de internerte. Jeg tviler ikke på at intensjonene har vært gode, men vil likevel påstå at KORO og Hess her ikke bare gjør seg til regjeringens forlengede arm organisasjonsmessig, men også ideologisk.
Stilisert landsby
Betjenten fører meg gjennom sikkerhetskontrollen og inn på et lite besøksrom der Inger Johanne Rasmussens billedteppe Vandring mellom rødt og grønt henger på veggen. Rasmussen designer teppene sine i et dataprogram og komponerer dem av sammensydde biter av farget ullstoff. Fargekontrastene mellom tekstilbitene danner et rutenett av brutte diagonale og vertikale linjer som gir illusjonen av tredimensjonale kuber. Enkelte av kubene har døråpninger, noe som gir et inntrykk av å se en stilisert landsby fra fugleperspektiv. Med sine dempede farger og subtile optiske effekter er Vandring mellom rødt og grønt passelig visuelt interessant, men lite iøynefallende. Denne karakteristikken passer i grunn til alle verkene på Trandum. I sin omtale av prosjektet skriver KORO: «valget av kunst er gjort uten et mål om å problematisere eller provosere. Kunstverkene er harmoniske i sin bruk av farger, med abstrakte komposisjoner og former. Flere av dem bidrar til å åpne opp rommene og gi dem farge og vitalitet.»
Det er nærliggende å ta i bruk det utidsmessige begrepet utsmykning når ambisjonene med kunsten befinner seg på dette nivået. Thomas Hestvolds Naturelementer 1-4 er ornamentale figurer med et røft, organisk preg som er malt direkte med bred pensel på betongelementene som utgjør murene i den trange luftegården, som for å muntre opp stemningen. I fellesrommene som ligger i enden av cellegangene henger det malerier fra Josefine Lyches serie Untitled, som hun lager ved å påføre flere lag med farget sparkel og deretter pusser ned med sandpapir. Resultatene er duse som en Monet-dam eller en sen Jacob Weidemann, og gjør seg like godt i en lobby som i et fengsel. Jeg får kun se ett av maleriene, dominert av lilla, rosa og gule felt. Da jeg kommer tett nok på, ser jeg at noen har skriblet en liten krusedull med blå kulepenn over maleriet, en nesten uanselig, anonym signatur fra en tidligere beboer, sannsynligvis for lengst uttransportert til Kabul eller Mogadishu.
Langs korridorene som knytter avdelingene sammen, løper Juan Brito Vargas veggmalerier Fragmenter fra en by og Simultaneous Transitions. De er langstrakte komposisjoner av geometriske moduler og bygningsdeler, noen steder gjenkjennelig som en løkkuppel, en trapp eller en fabrikkpipe. Spredt ut over veggene er også såkalte platonske legemer, geometriske figurer som angivelig viser til historisk kunnskapsutveksling mellom Midtøsten og Europa. I et intervju på KOROs nettsider forteller Per Hess at han har valgt verk som «gir opplevelsen av at vi lever på en liten, felles klode og har noen felles referanser uansett hvor vi kommer fra». Dette rørende humanistiske idealet står i skjærende kontrast til den funksjonen utlendingsinternatet utfører. Flere steder på nettsidene beskriver Hess og KORO sin tilnærming som en «humanisering» av omgivelsene og situasjonen på Trandum. Er ikke dette nettopp en innrømmelse av at omgivelsene i utgangspunktet er inhumane?
Betjenten tar meg med videre til «Slusen», et rom som regulerer bevegelsen fra én del av et bygg til et annet. «Slusen» er helt tom bortsett fra en benk, og motsatt denne henger en skjerm med Bjørn Melbye Gulliksens Tusen tilfeldige datagenererte bilder, en led-skjerm med 999 digitale slides som skiftes ut annethvert minutt, og til sammen varer i underkant av et døgn. Benken i «slusen» røper at man kan tilbringe en del tid her. Noen av bildene består av fargede geometriske figurer og pikselerte striper, andre av regnbuestripede brutte sirkler som minner om malerier av den ukrainske avantgardisten Sonia Delaunay. Omkring skjermen er det pussig nok malt et rektangulært fargefelt, i samme turkisgrønne valør som ofte brukes på sykehus på grunn av den påståtte beroligende effekten. Betjenten kommenterer at videoen ifølge kunstneren skal virke beroligende, men synes selv fargene er for skarpe til å ha denne effekten.
Ordet «beroligende» brukes også om prosjektet på KOROs nettsider. Dersom det er en uttalt intensjon at kunsten skal fungere beroligende, gjør den mer enn å bare fylle veggene, den inngår snarere i fengselsarkitekturen som en del av sikkerhetsforanstaltningene. Ordet er ekstra uheldig når det brukes om en institusjon som tidligere har vært kritisert for sin utbredte tvangsbruk av beroligende medikamenter.
Kritisk karakter
Hvem er publikumet til verkene på Trandum leir? Først og fremst de internerte. Men i og med KOROs mer utadvendte praksis de siste årene, kan man også si at institusjonens prosjekter er rettet mot en bredere offentlighet. Betyr det at prosjektet kunne eller burde hatt en mer kritisk karakter?
For de enkelte internerte ville det kanskje fremstå som hyklersk, dersom det samme regimet som sperret dem inne tilbød dem politiske kunstverk som «diskuterte» situasjonen. Og jeg innser at det med et kunstutvalg utnevnt av en statsinstitusjon der også leiren selv er representert, ville være praktisk umulig å gjennomføre verk med en aktivistisk dimensjon. Så vidt jeg kan se ville derfor den eneste effektive kritikken i dette tilfellet være boikott. Hva om ikke en eneste norsk kunstner eller kunstkonsulent ønsket å bidra til denne relative normaliseringen og «humaniseringen» av Trandum?
Det ville i så fall ikke være uten presedens at KORO stod uten kunstkonsulenter. Under arbeidet med å velge et monument over den dansk-norske kongen Christian Frederik foran Stortinget i 2013, trakk konsulentene seg fordi de mente at Stortingets representanter la press på utvalget for å få en figurativ statue. Per Hess var blant dem. Spørsmålet er hvorfor arbeidet med kunst på Trandum ikke utløste en tilsvarende reaksjon. Er det ikke like uholdbart å arbeide med et sted som bryter med rettstatens grunnleggende prinsipper, som å akseptere et press i retning av en utdatert estetikk?
«KORO må alltid ha et bevisst forhold til både de prosessene vi går inn i, de grensene vi skal la kunstnerne og kunsten tåle, og hva det gjør med hele det feltet vi forvalter,» sa KOROs direktør Svein Bjørkås til Kunstkritikk i etterkant av Christian Frederik-saken. Det er fint å kunne formulere dette i generelle vendinger. I den konkrete situasjonen vi her snakker om – kunsten på Trandum leir – er det tydelig at KORO ikke bidrar til kunstens frihet, men til dens tilpasning til den rådende politikken. Dette er hva prosjektet gjør med det feltet KORO forvalter.
