Noen ganger har leilighetsgallerier vært eneste mulighet for å få vist kunst, andre ganger har det handlet om et overskudd av gjestfrihet. Kazachenko’s apartment i Oslo er resultatet av et enkelt ønske om å ta initiativ. Tross beskjedne materielle rammer, har de tre bak prosjektet et ambisiøst program. Hver tredje uke skjer det noe nytt i leiligheten der grafisk designer Nora Turato og kunstnerne Nicholas Riis og Maarten Sleeuwits har tatt rollen som kunstverter. Alle har utdanningsbakgrunn fra Gerrit Rietveld-akademiet i Amsterdam, og Nora bor fortsatt der nede. Hittil har blant andre Tor Jørgen van Eijk, Christian Tony Norum, Yngve Benum og Carl Mannov stått på plakaten. Sist fredag bød de på performance med Anja Carr.
Initiativtakerne forteller til Kunstkritikk at Nicholas leier leiligheten, og det var han som hadde ideen om å åpne den for publikum:
– Fra begynnelsen av handlet det mest om å møte mennesker, starte samtaler, rett og slett bare gjøre noe. Vi ser ikke på oss selv som kuratorer eller gallerister. Vi vil være verter, ikke være de som møter opp.
Det ligger ikke mye bak, hevder Kazachenko’s mannskap. De syntes bare det å ha et kjøkken og en do hørtes ut som en vakker idé. Og tross mange spørsmål, prøver de å ikke være for bevisste, og heller se hva som skjer.
– Men det er jo noen sider ved kunstfeltet vi ønsker å forholde oss til: Hva skjer med verdien til rommene kunst tar bolig i – enten det er offentlige eller hjemlige rom, offline eller online, bare består av dokumentasjon eller det å faktisk møte opp med rødvin, leppestift, og mulig CV-diaré.
Og hva tenker gruppen om tidligere leilighetsgallerier, slik som dem som fantes på 1990-tallet?
– Klart det har vært leilighetsgallerier før oss. Startet det ikke med det, spør Maarten. Rike familier som kjedet seg og inviterte inn en kreativ fant som fortalte historier over en middag, mens han prøvde å få solgt et maleri. Kanskje brydde de seg om kunst, kanskje ønsket de å underholdes, få et ligg, prate, bli inspirert… Vi vil prate, og vi liker kunst. Og så leier vi en leilighet.
De hevder det kun var praktiske grunner til at det ble i Oslo de etablerte seg, på vi-har-denne-leiligheten-så-la-oss-bare-gjøre-det-vis. De synes i grunnen ikke stedet har så mye å si:
– Vi bryr oss ikke om noen skandinavisk scene. Så klart kunst kan knyttes til et sted, men det er så mye mer enn det. Det handler ikke om å vise kunst om og om igjen til de samme 100 menneskene. Det er ikke en bar vi driver.
Men kunstnerne dere har vist hittil har i stor grad vært Oslo-navn, som Kristian Skylstad, som selv har vært aktiv initiativtager på den alternative galleriscenen. Hvordan representerer Kazachenko noe nytt?
– Vi vil ikke være lokale figurer i en alternativ galleriscene. Vi vil problematisere vår egen posisjon, og da kan vi ikke komfortabelt knytte oss til en by. Da står vi fritt til å invadere doen og postboksen din, om det skulle være dét vi, og du, skulle ønske.
Det har heller ikke vært et ønske å jakte på finansiering eller å knytte institusjonelle bånd fra begynnelsen. I stedet er målet å bruke god tid på å definere hvem de er:
– Det er ikke noe mål for oss å motarbeide det etablerte, vi forstår hvorfor det eksisterer, hvor betryggende det kan være, men også hvordan det ville formet oss om vi søkte noe å lene oss på tidlig i prosessen. Vi ønsker bare å ta tiden vi trenger uten dem, og det kjennes fantastisk.
