Send Munch til Venezia!

OCA planlegger en utstilling med Edvard Munch og flere samtidskunstnere i Venezia i 2013. Bildekunstfeltet bør nå samle seg bak kravet om økt støtte til norsk deltakelse på biennalen.

Edvard Munch, Rialtobroen i Venezia, 1926.Foto: Blomqvist Kunsthandel.

Under arbeidet med Stortingsmeldingen om visuell kunst etterlyste daværende kulturminster Anniken Huitfeldt at kunstfeltet snakket med én stemme i viktige saker. Her er en slik sak: Redd den norske deltakelsen under Venezia-biennalen!

Stortingsmeldingen forelå i mai i år, og Office for Contemporary Art Norway (OCA), som fyller ti år i 2012, ble viet bred oppmerksomhet og rosende omtale. Riktig nok påpekte også Kulturdepartementet i rapporten at OCA hadde fått en del kritikk, men konklusjonen var entydig: Departementet ville «vurdere styrking av OCAs internasjonale formidlingsvirksomhet».

Da den nye kulturministeren Hadia Tajik i går la fram statsbudsjettet for 2013 var denne viljen til å styrke OCA ikke fulgt opp. Kulturdepartementet har med andre ord avslått OCAs ønske om en økning på 2,5 millioner kroner for å dekke kostnadene ved en norsk representasjon i Venezia i 2013.

Munch-prosjekt

I følge direktør Marta Kuzma arbeider OCA med et Munch-prosjekt til biennalen i 2013. Prosjektet er ledet av Kuzma selv og Angela Vettese, president for Fondazione Bevilacqua La Masa, en stiftelse som har drevet formidling av samtidskunst i Venezia siden 1898. Kuzma forteller til Kunstkritikk at planene omfatter verk av Edvard Munch (i 2013 markeres  kunstnerens 150-årsdag) og samtidskunstnere som arbeider med temaer som var sentrale i den sosiale og kulturelle situasjonen Munch arbeidet; særlig spørsmål om frihet.

OCAs Munch-prosjekt er estimert til 2,5 til 3 millioner kroner, men med mandagens budsjettframlegg har Kulturdepartementet avslått Kuzmas bønn om midler. Også Utenriksdepartementet har i følge Kuzma avslått en søknad om støtte. Norsk kulturråd hjalp OCA med midler til presentasjonen av norsk kunst under Documenta, men er i følge rådsmedlem Geir Harald Samuelsen avventende i forhold til alle søknader om formidling av norsk kunst i utlandet. Kulturrådet ønsker at Kulturdepartementet skal avklare ansvarsdelingen mellom OCA og rådet i slike saker.

Historien gjentar seg

I årene etter andre verdenskrig var det maktpåliggende for Venezia-biennalen å presentere viktige internasjonale kunstnere som var blitt forsømt før krigen. Dette gjaldt blant andre Egon Schiele, Paul Klee, Wassily Kandinsky, Gustave Courbet – og Edvard Munch.

Norske myndigheter klarte imidlertid ikke å bestemme seg for å bringe Munch til Venezia. Forsøket på å få til en utstilling i 1948 strandet på grunn av manglende finansiering. I 1952 var Bildende Kunstneres Styre involvert, men samarbeidet brøt nok en gang sammen da Utenriksdepartementet ikke ville betale regningen. I 1954 mente imidlertid UDs kulturkontor at tiden var inne og Edvard Munch ble endelig vist i Venezia. I følge Aftenposten (22.10.1954) var det en «suksess av de sjeldne» og «biennalens store begivenhet» da Munch ble vist i «Ala Napoleonica» på Markusplassen, det som i dag er Museo Correr. Alt dette kan man lese om i en hovedoppgave om emnet skrevet av Ann Milnes i 1996.

For 150-årsdagen for Edvard Munchs fødsel har Utenriksdepartementet igjen avvist en søknad om støtte. Dette er historien som gjentar seg og det er også stikk i strid med budskapet i Stortingsmeldingen. Der heter det at «Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet vil, i samarbeid med fagmiljøene, arbeide videre for å fremme interessen og kunnskapen om Munch og norsk samtidskunst».

Kuzma forteller til Kunstkritikk at OCA har flere lokaler for hånden i Venezia, blant disse finnes en mulighet nettopp på Markusplassen. Lokalet kan skaffes til veie kostnadsfritt og har i følge Kuzma en verdi på 750.000 euro. Dette krever imidlertid at penger kan reises til selve utstillingen. Det ville være en skandale om ikke Kulturdepartementet (gjerne i samarbeid med Utenriksdepartementet) kunne fremskaffe disse midlene.

Avventende holdning

Det kan naturligvis være flere årsaker til at Kulturdepartementet ikke ønsker å prioritere OCA og Venezia-biennalen, på tross av lovnadene i Stortingsmeldingen. Det er imidlertid lite sannsynlig at det er Venezia-biennalen i seg selv som er uviktig for Departementet. De fleste er enige om at Norge bør ha en skikkelig tilstedeværelse på denne viktige utstillingen, og idéen om et Munch-prosjekt i nærheten av Markusplassen kan umulig trekke ned.

Mest sannsynlig er forklaringen at Departementet ønsker forandringer i OCA. Departementet har over tid vært misfornøyd med hvordan OCA har håndtert Venezia-biennalen. Ved minst to anledninger (i 2005 og 2009) har OCA truet Departementet med å droppe Norges deltakelse i Venezia dersom midlene uteble. Ved begge anledninger ble OCA satt på plass. Kulturdepartementet har opprettet OCA blant annet for at institusjonen skal stå for Norges bidrag i Venezia og mener institusjonen må finne disse midlene innenfor rammen av det tilskuddet de allerede får. OCA mottar i 2012 11,5 millioner kroner i støtte fra Kulturdepartementet.

Det har også fremkommet en del misnøye med OCA, særlig fra organisasjonen Norske Billedkunstnere. Denne kritikken ble oppsummert i Stortingsmeldingen omtrent slik: OCA har a) for smalt nedslagsfelt, b) knyttet seg til et bestemt miljø i samtidskunsten, c) for mange egenproduksjoner og d) for lite samarbeid med andre norske kunstinstitusjoner.

Selv om noe av denne kritikken kan avvises som surmuling fra kunstnere som ikke føler seg inkludert, så har inntrykket festet seg av at OCA ikke har kunstmiljøets fulle støtte. På dette området har organisasjonen ikke fullt ut klart å svare. OCAs strategi synes å være at man viser til resultater på andre områder. Den norske deltakelsen under sommerens Documenta i Tyskland var en slik suksess.

I tillegg til disse to utfordringene har OCA også fått økonomiske problemer, og har følgelig begynt å tære på egenkapitalen. Årsaken er dels underskudd fra Venezia-biennalen, dels også flyttingen til Nedre gate i 2007. Etter flyttingen går så mye som 90% av tilskuddet fra Kulturdepartementet til husleie, lønn og andre bundne driftsmidler. Det sier seg selv at det da er lite igjen til Venezia-biennalen.

Sannsynligvis bidrar dette samlet til en avventende holdning i Kulturdepartementet. Departementet venter kort sagt på at OCA skal rydde opp i interne forhold og eksterne relasjoner før man er villig til å satse videre på organisasjonen.

En lekse

Spørsmålet er om det ikke er en lekse å lære både for OCA og Kulturdepartementet i denne saken.

For det første må OCA snarest ta fatt i sin økonomiske situasjon og sørge for at egenkapitalen gjenopprettes. OCAs styreleder Gro Bonesmo forteller til Kunstkritikk at en slik plan er på plass og at egenkapitalen skal være i balanse i løpet av to år.

OCA bør også gjøre noen enkle grep for å vise at det er en organisasjon som ikke bare har sin autonomi (den er viktig) men at den også prioriterer nasjonal relasjonsbygging noe høyere enn hva som har vært tilfellet de siste årene. Dette er ikke vanskelig eller dyrt, det handler mest om en holdningsendring. At denne holdningsendringen er på vei, ble signalisert da direktør Marta Kuzma på mandag denne uken inviterte representanter for kunstlivet samt tidligere ansatte (herunder undertegnede) for å tenke høyt om Venezia-biennalens framtid. OCA planlegger også et offentlig møte om biennalen.

For det andre kan ikke Kulturdepartementet skape en situasjon der underskudd fra tidligere Venezia-biennaler hindrer en fremtidig satsning. Departementet bør heller ikke se seg blind på den tildels smålige kritikken fra en begrenset del av kunstmiljøet. I stedet bør man se samlet på hvilken fantastisk jobb OCA gjør for norsk kunstliv og på den enorme betydningen biennalen i Venezia har. Kulturdepartementet kan rett og slett ikke holde de to opp mot hverandre, både OCAs virksomhet i Oslo og den nasjonale deltakelsen i Venezia må sikres skikkelige økonomiske rammer.

Ett alternativ kan være å øremerke midlene til Venezia-biennalen. Dette kan gjøre det lettere å få til en skikkelig satsning i Venezia, samtidig som OCA jobber for å rette opp andre deler av virksomheten. Bonesmo sier til Kunstkritikk at OCA har ønsket en slik øremerking i flere år, slik at myndighetene og OCA kan være enige om et felles ambisjonsnivå for biennalen. Det er vanskelig å se hvorfor Kulturdepartementet skulle motsette seg en slik løsning.

Bør stå samlet

Det er minst to grunner til at det norske kunstfeltet, inkludert Norske Billedkunstnere, nå bør stå samlet om å kreve at Kulturdepartementet gir OCA et økt, gjerne øremerket tilskudd til Venezia-biennalen.

For det første er det betimelig med et Munch-prosjekt i Venezia under jubileumsåret 2013. Dersom denne utstillingen kan komme i et lokale i nærheten av Markusplassen så ville dette være en fantastisk retur til Venezia for Norges mest anerkjente kunstner. I OCAs regi vil arrangementet også få en kuratorisk ramme som gjør det interessant for et samtidskunstpublikum.

For det andre bør Venezia-biennalen generelt ha et budsjett som en gang for alle gjør slutt på de skammelige tilstandene som har eksistert rundt biennalen, også før OCA ble dannet. Biennaledeltakelsen har vært kasteball mellom Kulturdepartementet og Utenriksdepartementet og både utstillingsprosjektet og de deltakende kunstnerne har gått med underskudd, år etter år.

Kulturdepartementet må med andre ord følge opp sin egen Stortingsmelding og bevilge disse ekstra midler til Venezia-biennalen, både i 2013 og framover. OCA er noe av det viktigste som er skjedd norsk kunstliv de siste ti årene og organisasjonens suksess må brukes for å styrke den norske deltakelsen i Venezia.

Comments