Seminarkritikk og tekstkritikk

Samir M’kadmi forsvarer sin tekst «I Nasjonalmuseets blindsone». Det gjør han rett i. Jeg mener fortsatt den har svakheter, men er enig i at vi nå må vende debatten mot Nasjonalmuseet.

Fra venstre: Moderator Ellen Aslaksen (forskningsleder, Kulturrådet), Ingvild Krogvig (kurator, Nasjonalmuseet avdeling samtidskunst), Samir M’kadmi (kunstner, kurator), Dag Solhjell (kunstsosiolog, dr.philos), Johanne Nordby Wernø (kritiker, kurator, daglig leder UKS) og Tore Slaatta (professor, Institutt for Medier og Kommunikasjon, UiO). Foto: Jonas Ekeberg.
Fra venstre: Moderator Ellen Aslaksen (forskningsleder, Kulturrådet), Ingvild Krogvig (kurator, Nasjonalmuseet avdeling samtidskunst), Samir M’kadmi (kunstner, kurator), Dag Solhjell (kunstsosiolog, dr.philos), Johanne Nordby Wernø (kritiker, kurator, daglig leder UKS) og Tore Slaatta (professor, Institutt for Medier og Kommunikasjon, UiO). Foto: Jonas Ekeberg.

Samir M’kadmi skriver i et innlegg 17. mars at jeg driver en form for hersketeknikk i min kommentar til et seminar i regi av Nasjonalmuseet og Office for Transnational Arts Production. Han mener jeg er tendensiøs i min beskrivelse av seminaret og i min omtale av hans tekst «I Nasjonalmuseets blindsone». Han peker på at flere av deltakerne på seminaret uttalte seg positivt om teksten.

Både M’kadmi og jeg er selektive i vår omtale av ordskiftet som fant sted på Litteraturhuset den 25. februar. Det er riktig som M’kadmi fremholder at flere omtalte hans kuratortekst i positive vendinger. Jeg lyttet imidlertid til det som ble sagt etter de innledende formuleringene. Og det var ganske kritiske og til dels negative ord, som jeg har sitert i min opprinnelige artikkel. Fra et akademisk perspektiv var det en massiv kritikk. Det var to hovedargumenter som fremkom. For det første mente blant andre Nasjonalmuseets Ingvild Krogvig at man ikke kunne kritisere Nasjonalmuseet for å være mannsdominert, vestligsentrert etc. uten å faktisk se på museets praksis, uten å vise til et empirisk grunnlag. For det andre påpekte sosiolog Dag Solhjell at man ikke kunne kritisere Nasjonalmuseet for å være omtalt på en spesifikk måte i hans bok Det norske kunstfeltet.

Jeg er enig i disse to innvendingene mot M’kadmis tekst. Og jeg står fast på at dette burde ha vært påpekt i Nasjonalmuseets vitenskapelige redaksjon. Kanskje burde teksten ha vært refusert. Enda bedre ville det vært om den ikke fikk en vitenskapelig innpakning med teorireferanser, fotnoter etcetera, men ble presentert som et kunstnerstatement, et temperamentsfullt uttrykk for en frustrasjon over museets manglende evne til å engasjere seg i den politiske kunsten, og til å ta inn over seg det tverrkulturelle. Denne kritikken synes jeg nemlig M’kadmi har rett i. Men dessverre er ikke hans tekst særlig godt egnet til å løfte frem denne debatten. Og dessverre benyttet ikke Nasjonalmuseet muligheten til å se på disse andre dimensjonene ved teksten. Jeg kan gi M’kadmi rett i at vi nå i større grad bør vende oss mot dette viktige temaet i stedet for å videreføre kritikken av en tekst som tross alt har slått en kile inn i Nasjonalmuseets manglende selvkritiske praksis.

Comments