Permanent krise

– Jeg ser opphavsrettens permanente krise som uadskillelig fra kapitalismens permanente krise. Dette sier Rasmus Fleischer, grunnlegger av Piratbyrån, til Kunstkritikk.

Rasmus Fleischer holdt første foredrag i OCAs miniserie The Articulation of Protest fredag den 14. september 2012. Foto: Stian Gabrielsen.

Høstens første satsning fra Office for Contemporary Art Norway (OCA) er to foredrag under tittelen «The Articulation of Protest». Første froredragsholder var Rasmus Fleischer fra den nå nedlagte eller hvilende svenske organisasjonen Piratbyrån.

Fleischer har vært en tydelig stemme i debatten omkring innskjerpingen av kontrollen med opphavsrettsbeskyttet materiale. I tillegg til å ha publisert bøker og artikler – blant annet Det postdigitala manifestet, som kom ut i 2009 – er han også kjent som en av grunnleggerne av den svenske tankesmien Piratbyrån, som eksisterte fra 2003 til 2010. På nettsiden www.piratbyran.org kan man i dag kun finne et skilt med teksten «Stängt för eftertanke».

Fleischer beskriver Piratbyrån som en samtale i institusjonell form, et slags skall for intervensjoner i politiske, kunstneriske og medieteknologiske sammenhenger. Piratbyrån ble dannet i protest mot antipiratmobiliseringen på starten av 00-tallet og er kanskje mest kjent for å ha startet bittorrent-siden The Pirate Bay høsten 2003. The Pirate Bay utviklet seg til å bli verdens største fildelingsnettsted. Piratbyrån ble avviklet i 2010, i kjølvannet av rettergangen mot The Pirate Bay.

Hva var utgangspunktet for foredraget ditt på OCA?

Jeg ville se på Piratbyråns historie i relasjon til internettets historie, etter århundreskiftet og de større hendelsene som har formet det nettet vi har i dag, samt de mulighetene for nettpolitikk og nettkritikk som finnes. Og hvordan den radikale nettpolitikken har utviklet seg etter dotcomboblen og frem til i dag.

Hva var motivasjonen bak etableringen av The Pirate Bay?

Logoen til The Pirate Bay.

De første bittorrenttrackerne kom i 2002, så The Pirate Bay var ganske tidlig ute da det ble startet opp i 2003. Vi opererte først i veldig liten skala, primært i Sverige. Det var først etter at en del av de store fildelingsnettstedene i USA ble tvunget til å legge ned at stedet begynte å vokse. Målet vårt var aldri å bli et slikt sentralt punkt, men heller å bli kopiert. Det vi ønsket var ikke at all fildeling på nettet skulle gå gjennom oss, men at det skulle blomstre opp en mengde med ulike nisjeinnrettede nettsteder. The Pirate Bay var også opptatt av åpenhet og tydelighet rundt hva man gjorde. Det var viktig å flytte posisjonene frem, så folk ikke skulle være redde.

Er det riktig å tenke på The Pirate Bay som en form for politisk aktivisme?

Ja, men The Pirate Bay fikk også etter hvert en utilsiktet symbolsk funksjon. Dette skyldtes i stor grad razziaen som ble utført mot nettstedet i 2006. Tidligere, når fildelingsnettverk hadde blitt stengt, så hadde de ikke startet opp igjen, eller så hadde de startet opp igjen under et annet navn. Men tre dager etter at politiet i Sverige hadde stengt The Pirate Bay så var nettstedet oppe og gikk igjen under samme navn. Dette bidro til å gi The Pirate Bay en veldig sterk symbolsk posisjon og gjorde at det også rent fysisk ble en sentral node i nettets infrastruktur. På et visst tidspunkt ble rundt halvparten av verdens samlede internettrafikk formidlet via The Pirate Bay.

Da dere etablerte The Pirate Bay, var allerede copyrightbeskyttelsen i ferd med å bli sterkere?

Sverige implementerte strengere lover fra et EU-direktiv i 2005. Men vi i Piratbyrån har hele tiden forsøkt å få frem at lovverket ikke er så binært som det forsøkes fremstilt. Det har aldri vært så tydelig hva opphavsretten gjelder. Den befinner seg i en tilstand av permanent krise, som viser seg gjennom at gråsonene blir stadig flere. Et eksempel på en slik gråsone er grensen mellom den offentlige og private sfæren. Hvor offentlig kan deling av filer være før det blir objekt for lovregulering? Det er ytterst vanskelig å trekke en slik grense i et datanettverk. Når The Pirate Bay ikke tar del i selve distribusjonen av filer, men bare formidler linker til disse, så er det også en juridisk gråsone. Det vi ser nå, er at lovgivningen er justert slik at også denne linkingen regnes som ulovlig.

Debatten rundt opphavsretten fremstilles ofte som en konflikt mellom grådige underholdningsprodusenter og like grådige forbrukere som ikke vil betale for produktene de konsumerer. Overskygger dette sakens egentlige kjerne?

Rasmus Fleischer, Det postdigitala manifestet, 2009.

Vi har hele tiden sett det som et problem at dette reduseres til et spørsmål om å få tilgang på underholdning. Det er ikke det eneste anvendelsesområdet for denne teknologien. Det sentrale spørsmålet i dag handler ikke om tilgangen på opphavsrettsbeskyttet materiale, men om vår infrastruktur for å utnytte alle typer informasjon. Det er en del av bakgrunnen til at Piratbyrån ikke lenger kjennes relevant, for det er ikke lenger piratkopieringen som står i sentrum, men infrastrukturen i sin helhet. Det skjedde et slags skifte i Sverige i 2007-2008. Plateselskapene, som tidligere hadde klamret seg til sine tradisjonelle måter å tjene penger på, begynte å se seg om etter nye forretningsmodeller. Og plutselig begynte de kommersielle interessene også å utnytte denne ubegrensede tilgangen og levere streamingtjenester av ulike slag som på sett og vis tilfredstilte samme behov som fildelingen gjorde, forutsatt at man ser fildelingen som bare en konsumteknikk. Det ble da viktig for oss å betone at det potensialet vi ser i disse fildelingsnettverkene ikke er en maksimering av konsum. Snarere representerer de en infrastruktur som kan anvendes til å bygge opp selektive og kuratoriske strukturer der brukerne i fellesskap gjør utvalg fra denne overfloden – i stedet for å bare bli møtt med en søkerute hvor man skriver hva man vil ha og får det. Dagens kommersielle sentralisering av internett, som fikk sitt momentum gjennom å ta over en type entusiasme som tidligere var tydeligst blant radikale antikommersielle krefter, har ført til at mye av den sosiale interaksjonen på nettet er penset over i sosiale medier som Twitter og Facebook. Det er blitt nærmest umulig å følge en kollektiv interaksjon bakover i tid da disse mediene er systematisk bygd opp for at man ikke skal ha tilgang til historien. Man skal i stedet klikke seg fremover, se hva som hender i nået. Behovet for å koble de raske mediene på langsommere medier er derfor ganske stort akkurat nå. Så lenge de ikke kan kobles til teknikker for kollektivt minne så tillater de ikke kollektive fenomen å vokse frem, og vi blir sittende med en ren distraksjonskultur. Det vi må gjøre er å bygge flere alternativer der vi kan føre disse samtalene. Det kan være på nettet, men det kan også være i det fysiske rommet.

Og dette er den postdigitale situasjonen?

Logo for Piratbyrån.

Det man skulle kunne kalle postdigitalt er jo en tendens man kan se i den radikale nettpolitikken på flere måter. Mange nettaktivister har vært med på å bygge opp hackspaces, fysiske lokaler, hvor man eksperimenterer med teknologi og hvor det har vært drevet med undervisning i kryptering og anonymisering og andre måter å anvende nettet enn hva Facebook og Apple ser for seg. Dette er jo en tydelig bevegelse i postdigital retning, når hackere begynner å se et behov for å møtes fysisk. Om man skal trekke en politisk konklusjon av det postdigitale manifestet så blir det vel at de utfordringer som nettet stiller oss ovenfor, ikke finner sin løsning på nettet men blir et spørsmål om kontrollen av det fysiske, offentlige rommet. Det postdigitale manifestet peker i den retningen – fra nettet til byrommet.

Er det noen praktiske og ideologiske forbindelser mellom Piratbyrån og Piratpartiet?

Piratbyrån var aldri selv engasjert i partipolitikk, men vi sendte ut ideer og prøvde å få dem kopiert. Vi var ikke opptatt av hvem som tok dem til seg. De ble plukket opp både av høyre- og venstresiden i Sverige. Men den mest substansielle politiske kopieringen som fant sted var stiftelsen av Piratpartiet i starten av 2006. Vi hadde ingen anelse om hvem disse folkene var, men de hevdet å være basert på det vi holdt på med. Så plutselig fantes ikke bare Piratbyrån og The Pirate Bay men også Piratpartiet. Vi hadde litt blandede følelser for dette, siden vi selv ikke ønsket å engasjere oss i partipolitikk. Vi valgte derfor å holde en viss avstand til Piratpartiet. Men samtidig var jo dette også noe av målet for vårt politiske engasjement, å bli kopiert. Kopiering som en aktivitet var det sentrale i alt vi foretok oss.

Finnes det noen måte å ivareta de kommersielle interessene uten å samtidig bryte med viktige juridiske og ideologiske prinsipper?

Fra piratbyran.org.

Det kan finnes innenfor den enkelte kulturform. Piratbyrån ønsket å komme bort fra disse overgripende løsningene, der man forsøker å finne én modell som skal fungere for alle typer kunstnerisk virksomhet. Det finnes ingen slike modeller. I den grad det er verdt å beskytte visse typer institusjoner, så kan det bare gjøres med utgangspunkt i de spesifikke forutsetningene som gis av de ulike kunstformene. De ulike kunstformene har jo veldig ulike forutsetninger i forhold til det digitale. For oss har spørsmålet aldri vært om åndsverksloven skal finnes eller ikke. Snarere enn å diskutere hvordan den kan moderniseres har vi vært opptatt av hvordan den kan ignoreres.

Ligger det et anarkistisk program i bunnen her?

Jeg selv identifiserer meg ikke med begrepet anarkisme, men jeg tar heller ikke avstand fra det. Jeg ser opphavsrettens permanente krise som uadskillelig fra kapitalismens permanente krise, som vi befinner oss i nå. Dette handler om konstruksjoner som det ikke går an å reparere. Det er konstruksjoner som holder på å bryte sammen. De juridiske gråsonene kommer til å multipliseres snarere enn å viskes ut. Man håndterer ikke denne situasjonen ved å spørre seg hva som skal erstatte den loven vi har i dag. Man må ta utgangspunkt i de spesifikke kultur- og kunstformene og spørre hva det egentlig er vi vil beskytte, og så forsøke å finne løsninger som ivaretar disse verdiene. Vi har en lang prosess foran oss der det må utarbeides nye alternativer. Vi kan ikke sette oss ned og formulere en plan for hvordan samfunnet etter kapitalismen skal se ut. Vi kan heller ikke lage en plan for hvordan kulturen etter opphavsretten skal se ut. Dette er vanskelige prosesser som på mange måter kan gå feil. Men vi må forsøke så godt vi kan å utvikle noe som fungerer.

Comments