Nok administrasjon

I dag bringer Kunstkritikk anmeldelser av kunstakademienes avgangsutstillinger i Oslo, Trondheim og Tromsø. Tdiligere har vi publisert en anmeldelse av utstillingen i Bergen og senere kommer også anmeldelser av utstillingene i Stockholm og København. Årets avgangsutstillinger markerer i beste fall slutten på den administrative bølgen innen kunstutdannelsen.

Sara Korshøy Christensen, Lets have a referendum, 2010.

I dag bringer Kunstkritikk anmeldelser av kunstakademienes avgangsutstillinger i Oslo, Trondheim og Tromsø. Tdiligere har vi publisert en anmeldelse av utstillingen i Bergen og senere kommer også anmeldelser av utstillingene i Stockholm og København. Årets avgangsutstillinger markerer i beste fall slutten på den administrative bølgen innen kunstutdannelsen.

Her er anmeldelsene:

KiT Master 2010 (Trondheim)
Bachelorstudenter fra Kunstakademiet i Tromsø
MA Kunstakademiet – avgangsutstillingen (Oslo)
Masterutstillingen i Kunst 2010 (Bergen)

Kunstakademienes avgangsutstillinger er et satsningsområde for Kunstkritikk. Dette er det første møtet med offentliggheten for et nytt kull med kunstnere og utstillingene gir ofte en god pekepinn på hva som er på gang i samtidskunsten. Noen av studentene framstår som erfarne kunstnere og våre anmeldere har latt seg begeistre av ambisiøse installasjoner (Tom Backe Rasmussen, Kunstakademiet i Oslo), langsiktige prosjekter (Geir Backe Alterns Den perfekte skog, Kunstakademiet i Tromsø) og lokalt engasjement (Pernille Elida Fjoran, Kunstakademiet i Trondheim). Samtidig peker anmelderne på svakheter i deler av utstillingene, blant annet mangelen på risiko og repetisjonen av visse estetiske og politiske problemstillinger.

I år knytter det seg særlig interesse til utstillingen i Tromsø. Det nystartede kunstakademiet i nord har ingen masterutstilling å vise til men etter tre år er det første kullet med bachelorstudenter klart. I følge vår anmelder har studentene i Tromsø særlig arbeidet med vårt forhold til naturen og seksualiteten som kulturell kraft.

I Oslo markerer avgangsutstillingene et vannskille. Det er siste gang studentene kommer fra Kunstakademiet i St. Olavs gate. Kjetil Røed framhever i sin anmeldelse et verk av Sara Korshøy Christensen der hun har «avbildet det gamle kunstakademiet som en svevende hildring mot stofflaten».

Neste år er Kunstakademiet samlokalisert med resten av Kunsthøgskolen i Oslo (KHIO) på Grünerløkka ved Akerselva. Det er selvfølgelig for tidlig å si hva denne samlokaliseringen vil føre til. Men det er verd å merke seg at Statens senter for arkiv, bibliotek og museum i forrige uke ble varslet nedlagt. ABM-utvikling har drevet museumsreformen i Norge som har sterke paralleller til det siste tiårets reform innen høyere utdanning. Noe av kraften i sammenslåingsprosessen er altså borte. Dette bør gi et godt grunnlag for Kunstakademiet når de nå skal hevde sin egen identitet innenfor KHIO.

Vi har nå fire kunstakademier i Norge og alle ligger inne under større administrative enheter. I Oslo og Bergen er det snakk om kunsthøgskoler, i Trondheim og Tromsø ligger de under universitetene. Kanskje har noe av dette skapt administrative gevinster, men dette synes ikke å være dokumentert. Faglig sett er det vanskelig å si om organiseringen har gått utover kvaliteten på utdanningen, men noen observasjoner kan indikere hva som fortsatt synes å mangle innenfor den norske kunstutdannelsen:

For det første synes det som om bølgen av lydkunst, performance og andre tverrkunstneriske uttrykk å ha lagt seg. Dette tyder på at studentene har sett behovet for å beskytte sitt eget felt som viktigere enn behovet for å krysse faglige grenser. Det er med andre ord ikke slik at samorganisering fører til større tverrfaglighet, snarere tvert i mot.

For det andre synes den sterke politiske impulsen i samtidskunsten ikke å ha slått inn i den norske utdanningen. Kapitalismekritikk og utforskningen av de politiske kreftene i kunstfeltet og i utdanningsfeltet synes helt fraværende. Dette kan være et tegn på at impulsene studentene mottar er kunstinterne framfor samfunnsrettet og at deler av den norske kunstutdannelsen ikke har frigjort seg fra de undervisningsmodellene som knyttes til den senmoderne, romantiske kunstnerrollen.

For det tredje er professorene ved Kunstakademiene nesten helt usynlige, både i formidlingen av skolens virksomhet og i arbeidene selv. Det siste er neppe det største problemet. Verre er det at professorene synes å ha trukket seg tilbake til atelierene og ikke er synlige i kunstsamtalen og i samfunnsdebatten. Unntaket her er Kunstakademiet i Oslo, der professorene har markert seg i debatten om egen utdanning, men også i debatten om Nasjonalmuseet. Bortsett fra dette er det taust fra fagfolkene på kunstakdemiene. Det ville være et viktig korrektiv til kunstsamtalen om professorene ved landets kunstakademier tok ordet litt oftere. For at dette skal skje må kunstakademienes sikres en tydelig identitet og professorene må fremheves som de sentrale kreftene i kunstutdannelsen. Kanskje vi kan være enige om at det nå er nok administrasjon?

Comments (3)