Fire år med Kunstkritikk

Idéen om en nordisk kunstoffentlighet og nødvendigheten av å se tidsskriftet som kritisk prosjekt, var det viktigste.

Fra venstre: Jonas Ekeberg, Pernille Albrethsen, Kim West og Jon-Ove Steihaug.
Fra venstre: Jonas Ekeberg, Pernille Albrethsen, Kim West og Jon-Ove Steihaug.

Da jeg overtok ansvaret for kunstkritikk.no i august 2009 var forutsetningene nær sagt ideelle. Økonomien var sikret ved at nettstedet hadde kommet inn på statsbudsjettet, og mine forgjengere Jon-Ove Steihaug (2003-2005), Ketil Nergaard (2003-2008) og Mariann Enge (første halvår 2009) hadde utviklet nettstedet til et sentralt forum for norsk kunstliv. Jeg kom til dekket bord. Samtidig fantes det et gap mellom en trang økonomi og store ambisjoner. 600 000 kroner i statsstøtte var mye for et kulturtidsskrift, men ikke mye dersom man skulle ha midler til lønn, honorarer, drift og utvikling. Når det i tillegg var klare forventninger om utvikling og endring, både hos utgiver Norsk kritikerlag og i kunstmiljøet, så var oppgaven også svært utfordrende.

De første grepene

Målsettingen den første perioden var å bygge opp en norsk redaksjon og å få et grep om kritikken og kommentarsakene. Jeg ønsket meg først og fremst en kortere og mer konsis kritikk. Den skulle også være dagsaktuell, og jeg gikk hardt ut og ba skribentene om å forberede seg godt, skrive kjapt og levere morgenen etter åpning, slik at vi kunne publisere anmeldelser av torsdagens åpninger midt på dagen fredag. Kommentarsakene skulle også prioriteres, og i løpet av de første ukene skrev Trude Schjelderup Iversen en utmerket sak om det hun kalte «Tilgjengelighetsfellen», Geir Haraldseth skrev om utfordringene for de små og mellomstore kunstinstitusjonene i Oslo, mens jeg selv kastet meg ut i en debatt om det kunstideologiske samrøret mellom det nystartede tidsskriftet Kunstforum og den radikale avisa Klassekampen. For å få ressurser til å drive fram dette stoffet valgte jeg å begrense de såkalte aktueltsakene til korte meldinger via mikrobloggingtjenesten Twitter som så ble presentert som en såkalt «feed» på nettsiden.

Parallellaksjonen på Hamar. Bilde fra Kunstkritikknyheten «Ut i skogen – opp i trærne».
Parallellaksjonen på Hamar. Bilde fra Kunstkritikknyheten «Ut i skogen – opp i trærne», 2010.

Det mest vellykkede disse første månedene var kommentarstoffet. Dette ble lest og diskutert og bidro til å sette dagsorden for kunstfeltet, akkurat slik vi ønsket. Målsettingene for kritikken viste seg imidlertid nær sagt umulige å følge opp. Kritikerne hadde rett og slett en arbeidsrytme som tilsa at det tok minst tre dager å ferdigstille en anmeldelse, ofte tok det adskillig lenger tid. Kun én gang klarte vi å publisere dagen etter åpning. Det var da Trude Schjelderup Iversen anmeldte utstillingen Going to Market på Henie Onstad kunstsenter i november 2009. Da fikk vi også umiddelbart positive tilbakemeldinger fra kunstmiljøet og ikke minst fra konkurrerende avismedier som var imponert over det vi fikk til.

Heller ikke de korte twittersakene var spesielt vellykkede. De kunne for eksempel ha denne formen: «Nationalmuseum (SE) stenges for oppussing i 5 år, ikke 8. Men det nye forslaget er ikke forankret i ledelsen. http://tinyurl.com/lxbagp» (20. august 2009). Eller: «I dag startet rettssaken mot Anna Odell, Konstfack-studenten som simulerte sitt eget selvmord, i Stockholms Tingsrett. http://bit.ly/fJxaW» (24. august 2009). En tidligere skribent kalte denne nyhetsdekningen hvor vi i hovedsak refererte til andres saker for «en nedtur». Dette festet seg hos undertegnede og viktige saker som ikke ble dekket i andre medier presset seg på. Dermed ble vanlige aktueltsaker gjeninnført i november, etter to måneder med twittersaker.

Nye Kunstkritikk

Timothy Furey, The Savage Innocents, 2010. Fra åpningsutstillingen på visningsstedet 1857. Bilde fra Kunstkritikk-nyheten «Fem gallerier får millionstøtte».
Timothy Furey, The Savage Innocents, 2010. Fra åpningsutstillingen på visningsstedet 1857. Bilde fra Kunstkritikk-nyheten «Fem gallerier får millionstøtte».

Med disse erfaringene, og en leserundersøkelse som bekreftet at vi var på linje med leserne i mange viktige spørsmål, begynte arbeidet med en ny profil for nettstedet. Redaksjonen var også på plass, med Tommy Olsson, Kjetil Røed og Line Ulekleiv i sentrale roller, i tillegg til de to som allerede er nevnt. Også nettidsskriftets grunnlegger, Jon-Ove Steihaug, sa seg villig til å delta i redaksjonsarbeidet.

Oppgraderingen var nødvendig fordi nettstedets design var utdatert, men også fordi vi ønsket å flytte ut av det sosiale forumet Underskog, som i en rekke år utgjorde kunstkritikk.nos publiseringsplattform. Mye av den interne og tildels ufine tonen i diskusjonsforumet oppsto som en følge av at debattene ble ført to steder. Medlemmene av Underskog kunne skrive kommentarer i dette lukkede forumet, mens ikke-medlemmer skrev kommentarer på den offentlig tilgjengelige nettsiden. Dette var ikke en holdbar løsning. Om Kunstkritikk skulle bli et troverdig tidsskrift så måtte vi ha et tydelig grep om alt innholdet.

De viktigste stikkordene for den nye profilen var «lesbarhet og troverdighet», vi ønsket å lage et design som satte den seriøse kritikken i sentrum. Designer Anders Hofgaard fra Node kom opp med den enkle men geniale idéen å basere designen på skrifttypen Times New Roman, som vi alle kjenner fra en vanlig tekstbehandler. Kritikerens foretrukne format, med andre ord. Samtidig valgte vi bort alle unødvendige designelementer, inkludert farger, for å fremheve bildene. Dette visuelle grepet var vår hommage til den kunsten som tross alt var utgangspunktet.

Jörg Immendorff, Wo stehst du mit deiner Kunst, Kollege?, 1973. Brukt i forbindelse seminaret Wo stehst du, kollege – Texte zur Kunst 20 år på Theater Hebbel am Ufer i Berlin. Pernille Albrethsen skrev om seminaret for Kunstkritikk.
Jörg Immendorff, Wo stehst du mit deiner Kunst, Kollege?, 1973. Brukt i forbindelse seminaret Wo stehst du, kollege – Texte zur Kunst 20 år på Theater Hebbel am Ufer i Berlin, 2010. Pernille Albrethsen skrev om seminaret for Kunstkritikk.

I tillegg til å dyrke nøkternheten, var vi også opptatt av å skape et levende redaksjonelt miljø og en følelse av nærhet og tilhørighet for leserne. Her var aktueltsakene viktigst. Når disse først var blitt gjenopptatt, så måtte de utvikles og profesjonaliseres. Derfor døpte vi dem om til nyheter. Nå skulle Kunstkritikk bli en vesentlig leverandør av nyheter til det visuelle kunstfeltet. Også småstoffet var viktig, derfor fikk kunstnergruppen Tegneklubben en fast spalte, det ble innført videosaker og det ble opprettet en bokspalte. Med dette var ambisjonen for nettstedet utvidet. Fra å være et nærmest blogglignende nettsted for kritikk skulle Kunstkritikk bli Norges ledende tidsskrift for samtidskunst, dog fortsatt med kritikken i sentrum. Nettstedet skulle oppdateres daglig. Til slutt ble også nettstedets navn endret, fra «kunstkritikk.no» til «Kunstkritikk», for å signalisere at nettet ikke lenger var noe ekstraordinært medium. Tvert i mot, nettet var etter vår mening det naturlige stedet for et kunsttidsskrift.

«Nye» Kunstkritikk ble lansert den 7. april 2010 og mottok gode tilbakemeldinger, men besøkstallene gjorde ikke noe byks, de var fortsatt kun jevnt stigende. Den viktigste forskjellen var nok at de faste leserne og vi som jobbet med tidsskriftet følte oss mer hjemme i det nye formatet. Det ga tydelig uttrykk for et høyt ambisjonsnivå. Det ga også et godt grunnlag for den nordiske utvidelsen som vi hadde begynt å jobbe med i månedene før relanseringen. I januar hadde Kunstkritikk fått Pernille Albrethsen som fast skribent i København, og i mars fikk vi Frans Josef Petersson som fast skribent i Stockholm.

Ut i Norden

Bakgrunnen for den nordiske satsningen var først og fremst mangelen på et nordisk forum for samtidskunst etter at tidsskriftet NU – The Nordic Art Review ble lagt ned i 2002. For de av oss som har vokst opp med Moderna Museet og Louisiana som referansepunkter og opplevd den nærheten som fantes mellom de nordiske kunstmiljøene på 1990-tallet, var det et paradoks at den nordiske kunstsamtalen skulle forstumme i en stadig mer internasjonal kunstverden. Vi anså det også som en utviklingsmulighet for den norske kritikken, ikke minst for den politiske og samfunnsengasjerte kritikken, som vi var svært opptatt av å dyrke fram. Vår tanke var at denne kritikken – som særlig kom til å dreie seg om konsekvensene av en nyliberalistisk og populistisk kulturpolitikk – ville ha godt av å bli sett i en nordisk sammenheng.

Den 19. mai 2011 ble Kunstkritikks nordiske og internasjonale utgaver lansert. I løpet av året som var gått hadde Kunstkritikk mottatt støtte fra Fritt Ord og Nordisk Kulturfond til prosjektet, og med disse midlene var det bygget opp et skribentnettverk både i Sverige og Danmark. Med den nordiske utgaven fikk leserne i Sverige og Danmark hjemmesider på sitt eget språk, samtidig som artiklene var på skribentens morsmål. Etter en justering høsten 2011 ble det også mulig å tilpasse stoffet slik at det ble forskjelige toppsaker i Sverige, Norge og Danmark. Vi følte med dette at vi hadde funnet en optimal balanse mellom fellesnordisk og nasjonalt stoff. Den internasjonale utgaven ble lansert samtidig med den nordiske. Senere kom også Kunststyrelsen i Danmark og Statens Kulturråd i Sverige med som støttegivere til det nordiske prosjektet.

Ny redaktør for kunstkritikk.no, av Tegneklubben, september 2009.
Ny redaktør for kunstkritikk.no, av Tegneklubben, september 2009.

Et av de viktigste hensynene ved lanseringen av de nordiske og internasjonale utgavene var å bevare nærheten til den norske kunstscenen. Noe av denne nærheten hadde vi allerede mistet ved at aktiviteten i vårt leserforum hadde gått markant ned. Årsaken var ikke bare at vi hadde begynt å redigere kraftigere og at vi hadde flyttet ut av Underskog, men også at Facebook i løpet av den samme perioden vokste kraftig og overtok mye av nettdiskusjonen, også den som relaterte til Kunstkritikks saker. Det var derfor svært viktig at leserne oppfattet at vi fortsatt var et norsk tidsskrift, og at den nordiske dimensjonen kom i tillegg til dette. Det vi derimot måtte gi slipp på var noe av den tverrfagligheten som Kunstkritikk hadde dyrket under de tidligere redaktørene. Med et nordisk perspektiv ble det for mye å også skulle dekke scenekunst, film og arkitektur.

Kunstkritikks nordiske og internasjonale utgaver ble lansert med et seminar på Kunstnernes Hus i Oslo. Seminaret omfattet bidrag fra E-flux-grunnlegger Anton Vidokle, redaktør for Frieze d/e Jennifer Allen, avdelingsleder for dOCUMENTA (13) Chus Martinez og redaktør for Paletten Fredrik Svensk. Seminaret trakk over hundre deltakere, og det var en stor opplevelse å få lov til å stå i sentrum for en internasjonal diskusjon om kunstkritikkens status og stilling. Men fortsatt var egentlig arbeidet bare påbegynt. Det store spørsmålet var hvordan Kunstkritikk skulle arbeide for å etablere en nordisk kritikk på et høyt internasjonalt nivå. Vi mente vi hadde sterke skribenter og at vi publiserte gode saker, men den gjennomgripende redaksjonelle profilen som speilet seg på alle de fire nettsidene var noe som måtte utvikles. Derfor ble den opprinnelige modellen med én redaktør i Oslo og et stort skribentnettverk i Norden forkastet til fordel for en modell der Kunstkritikk hadde tre redaktører; én norsk, én svensk og én dansk, med hvert sitt skribentnettverk. Ordningen ble gradvis innført fra januar 2011 og ble konsolidert sommeren 2011 da Kim West overtok som svensk redaktør ved siden av Pernille Albrethsen som var dansk redaktør. På dette tidspunktet var også redaksjonssekretær Mariann Enge byttet ut med assisterende redaktør Erlend Hammer i Oslo. Men savnet av en redaksjonssekretær var stort, så Enge ble reengasjert i august, etter at Norsk kulturråd hadde bevilget prosjektstøtte til nettopp dette formålet.

Organisatoriske endringer

Også på det organisatoriske planet skjedde det mye med Kunstkritikk i 2011. For det første vedtok Norsk kritikerlag å skille ut nettidsskriftet som en egen stiftelse. Dette arbeidet medførte blant annet at Kunstkritikk for første gang måtte formulere en formålsparagraf, noe som var en nyttig øvelse fordi det innebar å artikulere noe som var presist nok til å gi en klar retning for tidsskriftet, men samtidig fleksibelt nok til å åpne for fremtidige endringer. Ikke minst var det viktig å bringe den kulturpolitiske dimensjonen av prosjektet inn i formålsparagrafen uten å redusere den redaksjonelle friheten. Det var også viktig å understøtte utviklingen i retning av et nordisk tidsskrift uten å miste den norske dimensjonen av syne. Formålsparagrafen for Stiftelsen Kunstkritikk ble til slutt formulert slik:

Jumana Manna, For those who like the smell of burning tires, Galleri Maria Veie, Oslo, 2009. Bilde fra Kjetil Røeds anmeldelse av utstillingen for Kunstkritikk.
Jumana Manna, For those who like the smell of burning tires, Galleri Maria Veie, Oslo, 2009. Bilde fra Kjetil Røeds anmeldelse av utstillingen for Kunstkritikk.

Stiftelsens formål er å arbeide for å styrke den offentlige samtalen om kunst.

For å oppnå dette skal Stiftelsen Kunstkritikk drive nettidsskriftet www.kunstkritikk.no samt andre tiltak som kan fremme formålet.

Nettidsskriftet har hovedvekt på kritikk og andre artikler som fremmer selvstendig kritisk refleksjon om kunst. Dernest publiseres også nyheter og annet relevant stoff fra kunstfeltet. Nettidsskriftet følger redaktørplakaten.

Stiftelsen Kunstkritikk skal bidra til: a) å fremme kritikkens kvalitet og uavhengighet, b) å utvikle nye kritikerstemmer, c) å skape arbeids- og utviklingsmuligheter for kunstkritikere, d) å utvikle norsk som kunstkritisk språk og e) å fremme den nordiske og internasjonale kunstsamtalen.

Vedtektene og utskillelsen av Kunstkritikk ble vedtatt av årsmøtet i Norsk kritikerlag i april 2011 og den nye stiftelsen overtok driften av nettidsskriftet fra 1. januar 2012.

I 2011 ble også ansvaret for nettidsskriftet overført fra Kulturdepartementet til Norsk kulturråd. Dette ga i første omgang grunn for bekymring. Ville vi nå miste den faste støtten og igjen bli betraktet som et prosjekt? Denne bekymringen viste seg imidlertid å være ubegrunnet. Vi ble forsikret om at Norsk Kulturråd så på oss og de andre småinstitusjonene på den såkalte Post 74 i Statsbudsjettet som «faste tiltak», ikke «prosjekter», og at eventuelle endringer ville komme etter grundig dialog. Denne dialogen resulterte i helhjertet støtte fra Norsk kulturråd til Kunstkritikk generelt og til vår nordiske satsning spesielt. Prosjektstøtten sommeren 2011 ble fulgt opp med økning i det faste støttebeløpet i 2012 og 2013, noe som gjorde at Kunstkritikk i Oslo kunne ha to hele stillinger delt på tre medarbeidere og – for første gang – faste lokaler på Kunstnernes Hus fra og med januar 2013.

Kunstkritikk på papir

Etter lanseringen av den nordiske utgaven økte lesertallene med 35% sommeren 2011, og nådde dermed 3000 unike lesere i uken for alle de fire nettsidene kunstkritikk.no, kunstkritikk.se, kunstkritikk.dk og kunstkritikk.com. Tallene var imidlertid fortsatt lave i forhold til hva vi mente var tidsskriftets potensial. Vi innså at Kunstkritikk kanskje var Nordens ledende kunsttidsskrift i redaksjonens øyne, men at vi fortsatt hadde en jobb å gjøre for å bli synlige i de nordiske kunstmiljøene. Svaret på denne utfordringen ble å lansere en papirutgave som skulle komme to ganger i året. Papirutgaven skulle bygge på nettutgaven, men skulle også virke tilbake på nettutgaven i den forstand at den skulle styrke Kunstkritikks kommentar- og featurestoff, det vil si saker der vi satte vår egen dagsorden fremfor å reflektere aktuelle hendelser i kunstfeltet. Finansieringen av papirutgaven skulle foregå ved annonsesalg, og den skulle distribueres som en gratisavis, ikke minst på biennaler og kunstmesser som tradisjonelt er de stedene der flest representanter for samtidskunstfeltet kommer sammen. Papirutgaven var med andre ord et Columbi egg, den skulle både bidra til redaksjonell utvikling, trekke lesere til nettutgaven og befeste vår stilling som det ledende kunsttidsskriftet i Norden.

Kunstkritikk No. 1, 2012.
Kunstkritikk No. 1, 2012.

Høsten 2011 ble det jobbet mye med å utvikle papirutgaven, men det knaket i sammenføyningene allerede i denne tidlige fasen. Redaktørkollegiet var fortsatt ikke fullt samkjørt, og vi hadde store utordringer med å få det nordiske samspillet til å fungere. Rent teknisk fungerte det nok godt, men vi måtte også virkeliggjøre den nordiske visjonen redaksjonelt. Vi hadde dessuten planer om å utvide til Island og Finland, og samtidig begynte altså planleggingen av en papirutgave. Før jul 2011 var likevel planen klar, annonsebudsjettet var fylt og artiklene bestilt. Dermed tok undertegnede et halvt år permisjon for å jobbe med et bokprosjekt, og Erlend Hammer overtok som konstituert redaktør våren 2012 med særskilt ansvar for å få papirutgaven i havn. Denne ble lansert i mars med egne arrangementer i Oslo, København, Stockholm, Paris, Berlin og New York, og 3500 eksemplarer av et opplag på 5000 ble distribuert via ulike samarbeidspartnere. Likevel ble papirutgaven et for stort løft for redaksjonen, som hadde overvurdert synergieffektene mellom nett og papir. Virkeligheten var at papirutgaven måtte redigeres fra bunnen av. Selv de tekstene som tidligere var publisert på nett måtte redigeres på nytt, og ikke minst bilderedigering, formgivning og distribusjon ble helt egne foretak som gikk ut over nettutgaven. Det siste var det som absolutt ikke måtte skje. Det var derfor ikke vanskelig å skjønne at papirutgaven måtte innstilles, selv om den endelige beslutningen ikke ble fattet av styret før i januar 2013.

Fra prosjekt til institusjon

I januar 2013 flyttet Kunstkritikk inn i egne lokaler på Kunstnernes Hus i Oslo, noe som stadfestet vår bevegelse fra å være et prosjekt med et totalbudsjett på 690.000 i 2009, til en liten institusjon med et budsjett på over 3 millioner kroner i tre land i 2013. På det første styremøtet i de nye lokalene vedtok styret i Stiftelsen Kunstkritikk å videreføre den nordiske satsningen – som til da hadde vært et treårig utviklingsprosjekt – som en permanent del av virksomheten. Dermed begynte jeg å se slutten på min periode som ansvarlig redaktør og daglig leder for Kunstkritikk. Jeg hadde i utgangspunktet gitt meg selv 3-5 år i stillingen, og nå var et stort og viktig prosjekt avsluttet og driften var stabilisert på et profesjonelt nivå.

Det kan se ut som om min periode som Kunstkritikk-redaktør besto av store redaksjonelle endringer. Men basisen for arbeidet var hele tiden et tett samarbeid med skribentene for å forsøke å dekke de viktigste begivenhetene på kunstscenen og samtidig utvikle Kunstkritikks særegne redaksjonelle profil. Denne profilen kan nok best beskrives ved hjelp av det enkle begrepet «et kritisk prosjekt», og hadde både en estetisk og en politisk dimensjon. Den estetiske dimensjonen var kunsthistorisk betinget, og dekket alt fra nærlesning av tradisjonelle kunstobjekter til en diskusjon om arven fra avantgarden. Den politiske dimensjonen hadde særlig en kulturpolitisk og en kapitalismekritisk side. Mellom disse sfærene befinner kunstinstitusjonene seg, med alle sine muligheter og begrensninger. Diskusjonene om institusjoner som Nasjonalmuseet, Office for Contemporary Art Norway, Kunst i offentlige rom, Göteborgs Konsthall, Iaspis, Moderna Museet, Kunsthal Charlottenborg og Bergen Assembly var derfor blant de viktigste i min periode som redaktør for nettidsskriftet Kunstkritikk.

Fredrik Værslev, Lantern Rouge, Standard (Oslo), Hegdehaugsveien 3. På Jonas Ekebergs liste over «Årets utstillinger» i Kunstkritikks julekalender 2012.
Fredrik Værslev, Lantern Rouge, Standard (Oslo), Hegdehaugsveien 3. På Jonas Ekebergs liste over «Årets utstillinger» i Kunstkritikks julekalender 2012.

Comments