Berlin-blogg 3

Mark Boulos verk All That is Solid Melts into Air er nærmest overtydelig kapitalismekritikk og setter spørsmålet om dokumentarfilmerens rolle på spissen.

Petrit Halilaj, The places I’m looking for, my dear, are utopian places, they are boring and I don’t know how to make them real, 2010.

Berlin-biennalen er nå plassert strategisk den 2. helgen i juni – den samme helgen som beslaglegges av Venezia-biennalen annethvert år. Dermed er grunnlaget lagt for en sammenligning mellom den sør-europeiske biennalen i staselige Venezia og den nord-europeiske i alternative Berlin.

Venezia-biennalen har alltid hatt et vanvittig folkeliv og en sameksistens med resten av byen som om alle deltok på en eneste stor fest. Noe av det samme kunne man oppleve i Berlin under åpningen av Biennalen torsdag kveld da kunstpublikum blandet seg med lokale beboere fra Kreuzberg til en stor gatefest på Oranienplatz. Forskjellene mellom den lett snobbete atmosfæren i Venezia og Berlins usnobbete parkliv er imidlertid markant. I Kreuzberg kunne man nyte en øl og en currywurst sittende på gresset mens sigøynerorkesteret spilte og folk fløt inn og ut av biennalens hovedbygning på Oranienplatz 17. For å speile kjønnsbalansen i utstillingen ble publikum sluppet inn på åpningen i grupper: først 12 kvinner, så 33 menn. Dette medførte en del forvirring og frustrasjon. Stemningen ble imidlertid lettere da arrangørene hadde sikret seg ved å skifte politikk når køen med kvinner ble for lang. Da ble kun kvinner sluppet inn, helt til køen med kvinner var tom. Deretter gikk man tilbake til den opprinnelige politikken.

Dersom man også skal sammenligne Berlin-biennalens kunstneriske element med Venezia oppstår en ubalanse. Venezia-biennalen er enorm og utflytende, med den rekke kuratorer, delutstillinger og sidearrangementer. I Berlin i år er derimot alt styrt av kurator Kathrin Rhomberg. Det medfører naturligvis en mer konsentrert opplevelse i Berlin. Denne gangen hadde imidlertid kuratoren redusert antall kunstnere noe, fra 50 i 2008 til 43 i 2010, noe mange mener speiler en positiv utvikling. Personlig synes jeg imidlertid utstillingen i 2008 var mer kompleks, mangfoldig og substansiell. Den ga mer mat for tanken. Rhombergs biennale framstår til sammenligning som litt mager.

Det tydeligste eksempelet på dette er den store etasjen i utstillingens andre hovedbygning – Kunstwerke i Mitte – som står tom. Her skal intensjonen ha vært å skape en visuell pause i utstillingen. Det er en god intensjon. Men med nymalte hvite vegger, fluoriserende lys og silikonfuger langs alle sammenføyninger av gulv, vegger og tak er jo dette et av de visuelt mest anstrengende rommene i utstillingen! En gigantisk hvit kube-parafrase signert kuratoren selv som virkelig er en fallitt.

Petrit Halilaj, The places I’m looking for, my dear, are utopian places, they are boring and I don’t know how to make them real, 2010.

Heldigvis var det flere verk i Kunstwerke som kunne veie opp for den mislykkede «pauseetasjen». Petrit Halilaj – født 1986 og oppvokst i Kosovo – fikk lov til å gi monumental form til en subjektiv og intrikat kunstnerisk refleksjon over begrepet virkelighet – biennalens hovedtema. Langt fra det bombardementet av dokumentarisk praksis som kan oppleves andre steder i biennalen var Halilajs installasjon The places I’m looking for, my dear, are utopian places, they are boring and I don’t know how to make them real (2010) en representasjon av et enormt bygningsskjelett skapt av resirkulerte materialer og dertil en liten gruppe høner som lever i et hjørne av rommet med tilgang til et uteområde. Hønene gir distinkt form til idéen om en mulig eksistens mens den arkitektoniske komponenten syntes å fortelle om menneskelig streven, usikkerhet og – til syvende og sist – fallitt. Som kunstverk kan man likevel mene at Halilajs byggverk har en viss skjønnhet, og kunstens paradoksale posisjon er jo preget av nettopp dette: Den sublime framstillingen av menneskelige feil.

Mark Boulos, All That is Solid Melts into Air, 2008.

Mark Boulos, All That is Solid Melts into Air, 2008.

I motsatt ende av virkelighetsskalaen kunne man på Kunstwerke også oppleve Mark Boulos dokumentariske tokanals videoinstallasjon All That is Solid Melts into Air (2008). Her foretar Boulos det enkleste men kanskje også mest effektive grepet man kan tenke seg innenfor området «kapitalismekritikk»: På den ene skjermen vises motstandsfolk i Kongo som forbereder seg og gjør opprør mot oljegiganten Shells nærvær i Kongo-deltaet. På den motstående skjermen vises børsen i Chicago, et forvirrende virrvarr av skjermer med tall og børsmeklere som gestikulerer – langt fra de utarmede våtmarkene i Kongo.

Vi vet jo alle at det er slik den vestlige verden fungerer, at de fleste av oss logger på hver dag og gjør vårt beste innenfor de rammene vi kjenner for vår eksistens, akkurat som børsmeklerne i Chicago. Og en viktig del av pengene kommer fra råoljen, både her hjemme og i Chicago. Sammenliknet med virkeligheten i Kongo – der ressursene hentes ut – fremstår dette selvfølgelig som blodig urettferdig. Også fordelingen av byrden ved utvinningen av oljen er urettferdig fordelt.

I kjølvannet av et slikt kraftfullt dokumentarisk verk kommer et viktig spørsmål tilbake: Hva er egentlig dokumentarfilmerens og biennalens posisjon i dette spillet om globale ressurser? Kan filmskaperen egentlig gjøre noe annet enn å fortelle historien slik han mener den virkelig er? Eller medfører de sammenhengene som denne filmen vises i – for eksempel markedsføringen av den tyske hovedstaden som kulturby – et ekstra ansvar for at han ikke fanges i et tilsvarende dobbeltspill som han nettopp ha avslørt? Hva om vi satte opp en skjerm der tyske kulturpolitikere diskuterer gevinstene for Berlin ved å ha en biennale ved siden av de to andre skjermene? Ville det ha forandret installasjonens budskap? Tja, kanskje ville vi nok en gang ha forsikret oss selv om at den globale økonomien og den globale kulturen er kompleks – for kompleks til å avkreve øyeblikkelig estetisk eller politisk handling.

Det er disse paradoksene mange kunstnere har forsøkt å behandle de siste årene i ulike sosiale og deltakerbaserte prosjekter. I denne biennalen er denne problemstillingen i større grad bakt inn i det tradisjonelle spørsmålet om forholdet mellom kunstneren og objektet, mellom dokumentarfilmskaperen og de portretterte. Det nærmeste vi kommer et deltakerbasert prosjekt er kanskje Halilajs høner. Det kan kanskje tolkes som en oppfordring til å se på prinsippielle spørsmål om livsgrunnlag og sivilisasjonsvilkår. Dermed er det kanskje ikke så langt mellom Halilaj og Boulos likevel.

Comments